Skrekkfilm-auteur Guillermo del Toro er tilbake med sitt nyeste prosjekt Frankenstein, denne gangen produsert for Netflix. På rollelisten har vi blant annet Oscar Isaac, Mia Goth, Jacob Elordi, Christoph Waltz og Lars Mikkelsen. Filmen hadde premiere på den internasjonale filmfestivalen i Venezia og slippes for strømming på Netflix 7. november. Frankenstein har premiere 24. oktober på Norske kinoer.
I Frankenstein blir vi først introdusert til handlingen da vi følger et dansk handelsskip som har havarert og sitter fast i isen på vei mot nordpolen. Krisen blir imidlertid avbrutt da mannskapet finner en skadet mann på isen i nærheten av skipet. Da mannen blir brakt inn på skipet blir det tydelig at han blir jaget av et skrekkinngytende vesen som angriper mannskapet.
De klarer å holde monsteret på avstand lenge nok til at kapteinen på skipet (Lars Mikkelsen) får høre historien til den skadde mannen som viser seg å være den sveitsiske baronen Victor Frankenstein (Oscar Issac). Frankenstein forteller om sin oppvekst og store forakt for døden og mortalitet, og hvordan dette ble drivkraften da han gikk inn i vitenskaplige studier i England. Noe som førte han på en lang og smertefull vei både for seg selv og de viktigste menneskene i livet hans.
Frankenstein er blitt filmatisert mangfoldige ganger, men adaptasjonen mest trofast til Shellys opprinnelige tekst er muligens Kenneth Branaghs Mary Shelley’s Frankenstein fra 1994. Mary Shellys opprinnelige bok er uten tvil en dypere og mer kompleks fortelling en hva mange av Hollywood-versjonene gjorde med karakterene. Hvor selve navnet Frankenstein heller ble synonymt med monsteret og ikke skaperen. Hvor Shellys fortelling bærer på temaer som død og liv, å motstride naturens lover og den iboende godheten og ondskapen som eksisterer i menneske.
Del Toro har gjennom karrieren vært en kreativ og egenartet filmskaper, som har hatt en egen evne til å blande det makabre og eventyrlige med samfunnskritisk tematikk. Hvor han i for eksempel Pans Labyrint (2006) forankrer handlingen i den spanske borgerkrigen kombinert med eventyrlige elementer lar tematikken fra disse verdenene blandes inn i hverandre. Noe del Toro tidligere har klart å gjøre subtilt og intelligent i filmene sine.
I denne gjenfortellingen av Frankestein holder del Toro seg stort sett tett på kildematerialet. Han legger til noen karakterer og fjerner noen, men delene han endrer gjelder hovedsakelig karakterene og motivasjonene deres. Christoph Waltz sin karakter våpenhandler Henrich Harlander blir et nytt tilskudd til historien, også hans slektskap som onkel til Elisabeth (Mia Goth) som opprinnelig er Frankensteins forlovede, ikke hans brors.
Disse endringene kan virke til å være for å etablere Frankenstein som del Toro sin versjon av karakteren. Hvor del Toro går dypere inn i arrogansen og den manglende evnen til empati, og hvordan han selv er mest i skyld i sin egen tragedie. I Del Toros versjon settes fokuset på hvordan han ser ned på og mishandler monsteret. Hvor i Shellys versjon Frankenstein frykter det han har skapt og rømmer fra skapningen.
Om man sammenligner del Toro og Branagh sine versjoner holder Branagh seg nærmere til de opprinnelige relasjonene i historien. Mens del Toro inkluderer mer av monsteret sin reise etter å ha blitt forlatt av Frankenstein. Som et nyfødt barn vandrer monsteret ut i verden uten noen forståelse av hvordan menneskelig natur fungerer. Da han blir jaget og møtt med avsky av lokale landsbybeboere tar monsteret ly i loven på en beskjeden gård hos en familie. Han lærer å snakke ved å lytte til familien og blir møtt med godhet av den eldre blinde patriarken i familien.
Et ganske viktig tema i historien er at monsteret ikke i utgangspunktet er ondt eller godt, men formes av omgivelsene sine i likhet med et barn som trenger veiledning av de voksne rundt seg. Hvor i Branagh sin versjon det er mer fokus på at monsteret korrupteres og blir voldelig, ligger del Toro nærmere Shellys verk ved at det i utgangspunktet er nøytralt.
På mange måter er Frankenstein et veldig naturlig valg for Guillermo del Toro. Den gotiske settingen, den makabre tematikken og selve monsteret. Men på en måte er det kanskje fór skreddersydd for regissøren. Opp mot hans forrige film The Shape of Water (2017) snakket del Toro mye om at han i barndommen alltid følte mer sympati for monstrene i de klassiske skrekkfilmene en hovedrollene. Noe han i største grad tok i bruk i The Shape of Water, men også nå gjentar i sin gjenfortelling av Frankenstein.
Dette temaet ligger for så vidt allerede i den originale teksten til Shelly, gjerne litt mer subtilt en i del Toro sin film, hvor del Toro går så langt til at monsteret sier underteksten direkte til Frankenstein med at Frankenstein er det ekte monsteret. Noe man som publikummer gjerne vil kunne komme frem til selv. Dette er et gjentagende problem gjennom filmen, hvor det er mye av dialogen som drar kvaliteten ned.
Med karakteren til Mia Goth forsøker del Toro også på noe vi allerede har sett i hans forrige film. Hun blir en av de få som viser monstret godhet i likhet med Sally Hawkins karakter Elisa Esposito i The Shape of Water, og virker til å ha null problem på hans groteske utseende og opphav. Det oppleves allikevel noe påtatt og lite utforsket og det føles som et ganske unødvendig tilskudd til den opprinnelige tematikken.
Med Frankenstein virker det som om del Toro har kjørt seg litt fast i samme spor. Da Frankenstein allerede inneholder mye av tematikken del Toro går for, virker det bare som det dummer ned utgangspunktet. Ikke fiks noe som ikke er ødelagt, som det sies. At del Toro liker denne moralen med at vi mennesker er de ekte monstrene er tydelig. Men det er kanskje ikke nødvendig å gå gjennom alle de klassiske monsterfilmene, vi skjønte det første gangen…
Tross dette setter jeg pris på at del Toro holder på flere av de opprinnelige delene av historien til Shelly, som er et misforstått, undervurdert litterært verk som fortjener å få mer oppmerksomhet i sin opprinnelige form. Men noe skuffende er det at en regissør som har mange fantastiske filmer bak seg kan virke som mange i hans posisjon til å hvile litt for mye på faste troper, fram for å fortsette å utforske sin egen kreative filmskaping.
