Ferzan Özpeteks nyeste (og 15.) film er tilsynelatende en velkomponert produksjon som maler med bred pensel og forteller en historie med feministisk driv, om sterke kvinner i Romas tekstilbransje på 70-tallet. Og den gjør sitt beste for å fremstå dyp og interessant. Det store spørsmålet blir: Er den alle disse tingene?
Ferzan Özpetek dukker opp i filmen, som nettopp seg selv. Den starter i nåtid, der han inviterer Italias beste kvinnelige skuespillere for å lage film om et kostymestudio på 70-tallet. Og dette blir meta, for de 18 skuespillerne som spiller disse kvinnene er blant Italias store filmstjerner. Luisa Ranieri, Jasmine Trinca, Nicole Grimaudo, Paola Minaccioni, Elena Sofia Ricci, Lunetta Savino, Aurora Giovinazzo, Milena Vukotic, Carla Signoris, Anna Ferzetti and Loredana Cannata har dessuten samtlige spilt i regissørens tidligere filmer. Vanessa Scalera, Geppi Cucciari, Milena Mancini, Sara Bosi og Mara Venier gjør sin debut foran hans kameralinser.
Og jeg må si at jeg er imponert over hva han får til med så mange personer i løpet av spilletiden. For dette er mange navn, og jeg oppfattet ikke at noen av dem var overflødig. Er noen av dem mer i fokus, og har mer interessante historier enn andre? Selvfølgelig. Men ingen av dem er der kun for å være ha en rolle i bakgrunnen. Det er særlig søstrene Alberta (Luisa Ranieri) og Gabriella Canova (Jasmina Trinca) som står i fokus. Det er de som eier studioet som lager filmkostymene, og i likhet med de fleste rollefigurene er de ypperlig portrettert.
Alberta er buisnesskvinnen. Hun er en no bullshit-leder, kanskje litt vel mye. Som en sterk kontrast er søsteren er mye roligere og mer forsiktig sjel, og kanskje ikke egentlig ideell som partner i et såpass stort og aktivt selskap. Ranieri og Canova er glimrende som dette kontrastfulle søsken- og businessparet, og det å alene overhøre diskusjonene deres er en fryd.
Så får studioet et stort oppdrag: Den Oscar-vinnende kostymedesigneren Bianca Vega (Vanessa Scalera) ønsker å bruke dem for å lage kostymene til den nye filmen sin. Mens arbeiderne sliter med hennes divanykker og Albertas grep om bedriften, får vi glimt av de andre arbeidernes personlige historier. En har en ektemann som mishandler henne, fysisk og psykisk. En annen har en sønn som nekter å forlate rommet sitt på grunn av depresjon. En tredje innleder et romantisk forhold til den eneste mannen som er ansatt i bedriften. Alle interessante historietråder, men samtlige blir også eksempler på hvorfor filmen aldri fungerer utmerket.
Det blir for mange rollefigurer å forholde seg til. Selv om alle skuespillerne enten er fantastiske eller kompetente, og har noe å komme med, føler jeg det meste blir relativt hult. Ikke tomt, ikke uinteressant, men hult. Og ingen av dem blir så fremtreden at filmen får et særlig dypt plot. Dersom filmen har et, så er plotet at Bianca Vega skal bruke damene til å lage nye kostymer og sjefer dem rundt. Misforstå meg rett, jeg digger sterke kvinneroller, men da vi allerede har fått etablert Alberta så følte jeg at Bianca bare blir en mer karikert variant av henne. Og et drama om to sterke kvinner med ulike idealer eller ambisjoner kunne vært særs interessant, men jeg føler ikke at filmen bruker det nok. Bifigurene blir jevnt over karikerte eller uinteressante, noe jeg tror mer plass kunne løst opp i. For manuset har mye bra for seg, ned til skarp dialog, så det skal ikke stå på det.
Mangelen på plot er den store svakheten. Det finnes gode filmer i sjangeren, som eksempel Once Upon a Time in Hollywood (Quentin Tarantino, 2019) eller Paterson (Jim Jarmush, 2016), men Özpeteks grep om det er ikke godt nok her. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette fingeren på det, men det gir liksom ikke mening. Klippinga kunne vært strammere, og manuset noe mer fokusert. Det hadde nok vært bedre å fokusert på søstrene som eier bedriften og to-tre av kvinnene som jobber for dem. Og hatt en slags parallell mellom deres personlige kamper og det som skjer rundt dem i studioet med Varga.
En annen ting jeg må nevne er at scenen fra starten, der Özpetek inviterer skuespillerne inn i prosjektet, dukker opp med jevne mellomrom. Det er forståelig hva han prøver på, å balansere kvinnenes arbeid med sin egen utvikling som filmskaper. Men jeg syntes ikke det fungerer helt. Jeg opplevde flere ganger at denne filmen er laget for å sementere hans vei til toppen, og som for å samtidig si at de alle kan nå så langt. I og for seg ålreit, men ble det kanskje litt vel Özpetek-fokusert?
Jeg virker sikkert svært negativt nå, men det er frustrerende når en film som egentlig har potensiale til å funke så godt ender opp med å funke nesten godt. Styrken ligger som nevnt i at regissøren klarer å utnytte alle rollefigurene og samtlige skuespillere. Scenene der alle deltar er mesterlig utført, med koreografi, visuelle bakgrunner og gnistrende kjemi. Jeg liker å følge rollefigurene, men de fleste får litt for liten plass.
Ellers er Diamanti underholdende, morsom og jeg tror den vil kunne treffe mange. Den fikk meg til å ville kle meg enda penere, skjenke meg et glass rødvin og drømme meg bort til et solfylt og elegant Roma. Kjedelig er den aldri, men det skjer litt for mye og det hele holdes dessverre noe svakt sammen.
