Dokumentaren The Long Road to the Director’s Chair gjør Vibeke Løkkeberg igjen særlig aktuell. Filmen bygger på unikt materiale fra Berlinalen i 1973, da kvinnebevegelsen sto midt i kampen for retten til selvbestemt abort og synlighet i filmbransjen. Den åpnet Forum-seksjonen på filmfestivalen i Berlin i februar og turnerernå rundt i verden. I intervjuet med Filmmagasinet oppsummerer regissøren femti år motstrøms i norsk film og kultur.
Som regissør valgte Vibeke Løkkeberg Bergen som sitt kunstneriske utgangspunkt, og det er her flere av hennes mest markante filmer har fått sin forankring. I hele sitt virke har hun insistert på å skildre det som fortsatt er underrepresentert i norsk film: kvinners erfaringer av makt, avmakt og overlevelse. Hun viser usminket kvinnens kår, der hennes filmhelter prøver å overleve fra incest og patriarkalsk dominans i eldre samfunnsstrukturer som i Hud (1986) til den mer moderne, men like krevende virkeligheten i Åpenbaringen (1977), hvor en kvinne i overgangsalderen må navigere samlivsbrudd, voldtekt innenfor ekteskapet og eksistensiell usikkerhet i et samfunn som ennå ikke fullt ut anerkjenner disse erfaringene. I Regn (1975) tar hun for seg barndommens skjørhet, hvordan femininitet formes under trange kår, og hvordan nysgjerrighet og livsutfoldelse kan møte brutale krysningspunkter – illustrert gjennom noe så enkelt som en liten utetur på en regndag. Løperjenten (1981) viser med kompromissløs styrke etterkrigstidens brutalitet, speilet både i samfunnets strukturer og i familiens indre konflikter.
Dette kunstneriske engasjementet møtte ofte hard motstand på hjemmebane, men ga også Løkkeberg betydelig internasjonal anerkjennelse og gjorde henne til en av Norges mest markante filmstemmer. Løkkebergs filmer bærer på en kompromissløshet som kan minne om Werner Herzog – en vilje til å skildre menneskets mørke og livets brutale sider. Men der Herzog ofte søker det ekstreme i naturen og det universelle i menneskelig overlevelse, forankrer Løkkeberg sine historier i det norske landskapet, i språket og i kvinnenes erfaringer. Hun kombinerer en sterk visuell og estetisk bevissthet med et blikk som konsekvent setter kvinners livsvilkår i sentrum noe som fortsatt er et sårt tiltrengt perspektiv i filmhistorien.
Hun har laget storslåtte filmer der hun selv ofte trer frem som en uforglemmelig skikkelse med integritet, tilstedeværelse, skinnende øyne og det lange håret som faller som en foss nedover skuldrene. Det er et bilde mange forbinder med Vibeke Løkkeberg fra filmens glansdager, og som fortsatt lever når hun nå åpner døren for oss til intervjuet. I stuen hennes møtes vi av den samme blandingen av kunstnerisk tyngde og personlig nærhet: en filmskaper som alltid har stått i stormen, men som også inviterer Filmmagasinet inn med varme og åpenhet.
Filmmagasinet: La oss reise tilbake til 1973 – hvordan var det for deg å oppleve Berlinalen som kvinnelig regissør? Og hvordan ble det til at du filmet materialet som nå er hentet frem igjen?
Vibeke Løkkeberg: Allerede i 1966 var jeg med på å skrive en film om kvinners forskjellsbehandling, og siden hadde jeg laget flere filmer for TV. Da jeg kom til Berlin med Abort i 1973, var byen fortsatt delt av muren. Vi var alle fremmede for hverandre, men det som oppstod i møtene var nesten som et kjærlighetsmøte. Ingen konkurrerte, alle var opptatt av å snakke sammen og si det som ellers ikke kunne sies i media.
FM: Og hvordan opplevde du det første kvinneseminaret under festivalen? Hva sto egentlig på agendaen i disse møtene?
VL: Kvinnene møtte hverandre uten fordommer, uten konkurranse og uten posering foran kamera. Vi hadde kastet BH-en og sminken – vi sto nakne fremfor hverandre, og vi var ikke der for å bli sett av det mannlige blikket.
Abort lå under alt. Det var jo temaet i min film også. Men diskusjonene gikk videre: en journalist fra Der Spiegel var imot fri abort, og de andre reagerte sterkt. For første gang kunne man offentlig si ord som «orgasme». Man snakket om at kvinner som fikk makt ofte stoppet andre kvinner fra å slippe til. Det var å banne i kirken den gangen – men det var helt nødvendig.
FM: Over femti år senere ble materialet hentet frem igjen. Hvordan var det for deg å gjenoppdage det du hadde filmet i Berlin i 1973?
VL: Det var faktisk Nasjonalbiblioteket som kontaktet meg og sa at de hadde funnet noen filmruller merket med navnet mitt og Berlin. Da husket jeg materialet, som jeg hadde forsøkt å få vist allerede den gangen. Jeg laget en pitch og tilbød det til NRK, men de ville ikke ha filmen. Først nå, mange tiår senere, ble det mulig å hente det frem igjen.
FM: Hvorfor tok det så lang tid?
VL: Det var rett og slett ingen som var interessert i det på 70-tallet. Når du kritiserte medier eller maktstrukturer, var det vanskelig å få gjennomslag. Så da la jeg det bort – helt til Nasjonalbiblioteket fant det igjen og spurte om jeg ville lage filmen nå.
FM: Du var i Berlin med Abort (1973). Hvordan var det å fronte en så kontroversiell film som kvinnelig regissør på den tiden? Og hvordan var mottakelsen hjemme i Norge?
VL: Det var vanskelig, men også utrolig viktig. Filmen ble kjøpt inn og distribuert internasjonalt til og med til Tyrkia. Det ga meg en følelse av at jeg faktisk kunne være nyttig som filmregissør, og at jeg kunne bidra til en sak for kvinner.
Kristelig Folkeparti var rasende, og filmen skapte mye debatt. Men den ble likevel vist på NRK, noe som var helt avgjørende. Den gangen sto abortkampen sterkt i Norge, og filmen ble en del av den samtalen.
FM: Hvordan har det vært å være kvinnelig filmskaper i en så mannsdominert bransje?
VL: Det er jo på en måte det vi tar opp i denne filmen (The Long Road to the Director’s Chair) også. Menn får de største budsjettene, og lager den ene andre verdenskrigsfilmen etter den andre. Kvinner får mindre midler og forventes å holde seg til følelser og intime fortellinger. Og tenk på det: de fleste kvinneportretter vi ser på lerret er skrevet av menn.
Jeg har aldri villet lage de «søte» og snille kvinneportrettene som ender i en klem. Jeg ønsker å gi kvinnene et reelt ansikt og en stemme for å vise hva det faktisk vil si å leve, med alt det brutale, politiske og menneskelige det innebærer.
FM: Hvilke positive endirnger ser du sammenlignet med 1970-tallet?
VL: Jeg ser at kvinner har kommet på banen, og de forteller noe nytt. Ta filmen Elskelig (2022), jeg likte den veldig godt. Den gir en helt ny innfallsvinkel til forholdet mellom mann og kvinne. Den viser frustrasjonen ved å lykkes på jobben, ha familie, være mor og partner – og hvordan systemet legger et umenneskelig press på kvinner. Jeg hater det systemet, fordi systemet vet veldig godt at kvinner ikke kan greie dette – og heller ikke menn. Jeg er opptatt av de som har skrevet manuset til det systemet vi lever under. De gjør ikke en human og god jobb, en jobb som kunne gjort det mulig for mennesker å lykkes både i følelseslivet og økonomisk, med de kravene systemet stadig stiller.
FM: I den nye filmen – The Long Road to the Director’s Chair, ser vi at bildene noen ganger forsvinner, mens lyden fortsetter i mørket. Hvordan kom du frem til dette grepet, og hva ønsket du å uttrykke med det?
VL: Da vi filmet den gangen, hendte det at filmrullen tok slutt mens samtalen fortsatte. Jeg hadde et valg: enten bryte dialogen eller la den flyte videre. Jeg bestemte meg for å beholde det slik, for å vise tiden og situasjonen slik den faktisk var. Det arkivariske uttrykket ble viktig – jeg ville ikke lage en polert, ny film som skjulte disse ufullkommenhetene.
FM: Effekten er sterk, nesten som en påminnelse om at kampen fortsatte, selv når bildene tok slutt. Hvordan har du opplevd publikums reaksjoner på dette?
VL: Mange har sett det på samme måte. Det var også slik jeg følte det da jeg redigerte: at det lå en kamp i selve materialet. Klipperen min var også helt enig, så vi hadde et godt samarbeid om å beholde denne råheten.
FM: Hvordan jobbet du med å bevare tidsånden fra 70-tallet, samtidig som filmen skulle tale til et publikum i dag?
VL: Jeg ønsket at dagens publikum skulle føle at de trådte inn i rommet sammen med kvinnene i 1973. At de kunne kjenne på nærheten, på samtalene og på fellesskapet. Når man forlater kinoen, kan det føles trist – som om man forlater det rommet man likte å være i. For meg peker det også tilbake til systemet vi fortsatt lever under: kvinner kan komme et stykke, men makten havner fremdeles i rom hvor bare menn sitter og diskuterer krig og fred.
FM: I en tidligere dokumentaranmeldelsen min skrev jeg også at det er smertefullt å se hvordan store poltiske avgjørelser ofte tas i rom der kvinner knapt er til stede. Opplever du at dette fortsatt gjelder?
VB: Ja, og de feiler. Kvinnene som sitter der er ofte kvinner som like gjerne kunne vært menn – de er der fordi de er helt enige med mennene.
FM: Jeg kjenner meg igjen i det du sier. I privat næringsliv ser vi ofte at kvinnelige ledere som når toppen, gjør det på patriarkatets premisser. De blir ikke tildelt plass fordi de er annerledes, men fordi de bekrefter systemet.
VB: Nettopp. Og de er sjelden kvinnevennlige på den måten man skulle håpe på.
FM: La oss snakke litt om deg som skuespiller. Du har gjort mange roller foran kamera før du gikk over til å regissere. Hvordan har de erfaringene preget deg som regissør?
VB: Det lærte meg mye om hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Jeg kan nevne et eksempel: jeg spilte Amalie Skram i en film med en kvinnelig regissør, som egentlig kunne vært en mann. Hun krevde total underkastelse og ville utøve en voldsom autoritet. Jeg kom fra film som var inspirert av den franske bølgen, hvor samarbeid og medbestemmelse sto i sentrum. Jeg husker at jeg ba om å ta en scene om igjen, fordi jeg ikke var fornøyd. Da kastet hun manuset i veggen for å vise teamet hvem som bestemte. Der skjønte jeg at dette ikke var et miljø jeg hørte hjemme i. Jeg ville ikke inn i den tradisjonelle skuespillerformen – jeg sluttet på Teaterhøyskolen av samme grunn. Jeg ville bli regissør. Ferdig med det.
FM: Filmen Gazas tårer (2010) blir snart vist igjen. Hva betyr det for deg at den får ny aktualitet 15 år etter premieren?
VB: Det er tragisk at filmen fortsatt er så aktuell. Den gangen overrasket jeg mange ved i det hele tatt å få laget den Gaza var stengt, som nå. Likevel fikk jeg materialet ut, og filmen ble vist over hele verden, fra Toronto til Los Angeles. Den fikk både stor anerkjennelse og stor motstand. Men jeg er stolt over at den var den første usensurerte filmen fra denne krigen.
FM: Hvordan jobbet du med materialet som kom til deg fra Gaza?
VB: Jeg skrev et manus og bestemte at filmen skulle følge én familie som hadde mistet faren sin og satt igjen i ruiner. Vi begynner med hverdagen, hvordan moren lager mat, hvordan barna spiser. Så følger vi dem til graven, til stranden. Det handler om å vise livet slik det leves midt i ødeleggelsene.
FM: Reaksjonene den gangen var sterke også fordi noen stilte spørsmål ved materialet?
VB: Alt i filmen er fra Gaza. Israel brukte straks motargumenter, slik de fortsatt gjør, for å undergrave troverdigheten. Men materialet var autentisk, og fotografene ble lønnet. Jeg står ved den filmen.
FM: Etter Gazas tårer vendte du også tilbake til forfatterskapet ditt. Hvordan ser du på den delen av arbeidet ditt i dag?
VB: Jeg begynte å skrive fordi jeg ikke fikk lage film etter 1992. Da ble jeg faktisk stanset, det var forbud mot å jobbe i mitt eget produksjonsselskap, mot å bruke min egen familie i filmene. Det var hardt, men bøkene ga meg et nytt rom. Slik har jeg skrevet seks romaner.
FM: Mange av bøkene bygger på erfaringene fra din egen oppvekst i Bergen, blant annet bombingen av Laksevåg under krigen.
VB: Ja, det stemmer. Min bestefar, min tante og hennes barn ble drept. Min mor satt gravid i kjelleren. Men dette ble aldri ærlig erkjent i Norge fordi det var de allierte som sto bak. Jeg skjønte tidlig at samfunnet ikke alltid gir oss sannheten. Det har preget både mine filmer og mine bøker.
Når vi til slutt spør hva hun gleder seg til nå, smiler Vibeke Løkkeberg og ser fremover. Hun forteller at hun nå skal følge The Long Road to the Director’s Chair ut i verden. Filmen åpner festivalen i Warszawa, og deretter venter byer som Brussel, Gent, Firenze, Kairo, Brasil og India. Det betyr mye reising, men for Vibeke Løkkeberg er det først og fremst en bekreftelse på at hennes stemme fortsatt bærer femti år etter at hun første gang løftet kameraet for å gi kvinner en plass på filmens lerret.
