Odd Fish handler om kampen mot internaliserte fremmedfrykter og den undersøker hvordan slike holdninger ikke bare virker utenfra, men også kan feste seg som en indre kamp hos enkeltmennesket. Denne tematikken forsterkes av at manuset er skrevet av regissør Snævar Sölvi Sölvason i samarbeid med Veiga Grétarsdóttir, som selv er transkvinne og en markant stemme i islands offentlighet. Hennes bakgrunn gir prosjektet en troverdighet og en dybde som løfter filmen utover det rent fortellende; Odd Fish blir også en bearbeidelse av et erfaringsgrunnlag som altfor ofte er skjøvet ut i randsonen.
Filmen hadde urpremiere 3. september 2024 på Island under originaltittelen Ljósvíkingar, og får norsk premiere snart 26. september 2025, distribuert av Fjong Film. Sölvason har tidligere markert seg med Albatross (2015) og den Edda-vinnende From Iceland to EDEN.
Mottakelsen har vært overveldende: Odd Fish ble nominert til hele ni Edda-priser, Islands mest prestisjetunge film- og TV-priser, og har allerede befestet sin posisjon som en av de mest suksessrike kinofilmene i landets filmhistorie. Den har også høstet internasjonal anerkjennelse, blant annet med priser for beste hovedrolle og beste historie under KASHISH Pride Film Festival i Mumbai, Sør-Asias største LHBTQ+-filmfestival.
Fiskebygdas skeive filmgang
Filmen åpner i ei lita fiskebygd langs den islandske kysten, der vi møter Hjalti (Björn Jörundur Friðbjörnsson) og «Björn» (Arna Magnea Danks). Sammen driver de Det Røde Huset – en kombinasjon av sjøfartsmuseum og restaurant som fungerer som bygdas samlingspunkt. Bygda er liten, alle kjenner alle, og står som en god representasjon for et konservativt tettsted, der skeiv tematikk raskt blir møtt med skepsis; tidlig markeres dette ved at Hjalti snakker nedsettende om at sønnen hans er homofil.
Under en diktkveld i Det Røde Huset skjer filmens første store vending: «Björn» kommer ut som transkvinne og tar navnet Birna. Når hun får spørsmålet «Hva med Björn?», svarer hun at Björn aldri fantes, men var et kostyme hun måtte bære for å overleve. Nå står hun frem som sitt sanne jeg: Birna. Herfra følger filmen både Birnas kamp mot en lite aksepterende omverden og motstanden i nære relasjoner. Men hun jobber fortsatt sammen med Hjalti, som fra begynnelsen uttrykker sin misnøye med skeivhet.
Slik begynner vi å følge Hjaltis ubevisste reise mot å konfrontere sin egen skepsis. Hverdagen i Det Røde Huset gjør samarbeidet mellom ham og Birna til en stadig vanskeligere balanseøvelse, der både forretningsdrift og personlig integritet står på spill. Når de får en sjelden mulighet til å satse stort, blir ikke bare prosjektet, men også vennskapet og respekten satt på sin hardeste prøve.
Fra fisk og fasader til følelseskrig og kjærlighet
Det Røde Huset fungerer som et samlingspunkt for bygda – et museum og en restaurant som speiler lokalsamfunnets avhengighet av sjøfart og fiske. For Hjalti er huset et hjerteprosjekt, et forsøk på å bevare minnene fra en fortid han klamrer seg til. Han blir dermed en personifisering av bygdas konservative verdier, en rolle som settes i skarp kontrast til Birna, som insisterer på å leve ut sin sanne identitet som transkvinne. At Hjalti møter Birna med forakt for sitt sanne uttrykk, er dessverre en realitet mange transpersoner og andre skeive går igjennom.
Birnas utvikling er både rørende og brutal. Fra å skjule seg bak løgner om sykdom mens hun reiser til Reykjavik for hormonbehandling, til å stå frem som en sterk kvinne med stolthet over egen identitet. Hennes frigjøring møter først skepsis, særlig fra Hjalti, men gradvis også aksept fra flere i bygda. Likevel er hennes prosess kompromissløs: Birna nekter å presses tilbake i en kjønnsboks hun aldri har tilhørt, og gjør det klart at transisjonen er livsreddende – alternativet ville vært døden. Da hun var liten, trodde hun at hun var et alvebarn fordi hun var så annerledes fra de andre, og nå er hun endelig fri til å uttrykke seg i sin egen sannhet.
Hjalti blir den siste til å respektere Birna. Hans vedvarende feilkjønning og avvisning blir etter hvert korrigert av bygdas øvrige innbyggere, som i større grad aksepterer henne. Hans stahet blir et tydelig bilde på hvordan konservative holdninger kan koste dyrt både i nære relasjoner og i møtet med egne barn. Parallellen til sønnen, som flyttet til Reykjavik for å slippe mobbing, forsterker bildet av en mann som risikerer å miste alle rundt seg i sin kamp for å forsvare gamle normer.
Selv om Birnas og Hjaltis utviklingsbuer er nært flettet sammen, står de også sterkt hver for seg. Kontrasten mellom hennes kompromissløse frigjøring og hans kompromissløse motstand driver historien fremover og gjør filmen til et intenst drama om identitet, kjærlighet og hva man risikerer når man nekter å forandre seg.
En feiring av kjærlighet i en hatefull tid
Skuespillet til Arna Magnea Danks i rollen som Birna gir filmen en sjelden nerve. Som transkvinne tilfører hun rollen en autentisitet som gjør portrettet levende og sårbart, og samspillet med Björn Jörundur Friðbjörnsson som Hjalti bærer store deler av filmen. Birollene er også presist tegnet og gir bygda en troverdighet som føles gjenkjennelig. Den stemningsfulle musikken forsterker dette, uten å bryte med filmens virkelighetsnære uttrykk. Resultatet er en fortelling som ofte minner mer om dokumentar enn fiksjon – håndtert med en blanding av humor, varme og optimisme.
Selve historien er såpass virkelighetsnær at en dokumentar kunne ha fortalt den samme, og det er godt å se at den blir håndtert med så mye humor, kjærlighet og optimisme som Odd Fish gir den. Stemningene i de forskjellige scenene er balanserte i forhold til hverandre på en måte som komplimenterer hverandre og kontekstualiserer i stor grad.
Selv om filmen åpner med Birnas transisjon, flyttes blikket gradvis mot Hjaltis personutvikling. Birnas åpenhet blir katalysatoren for en normalisering i bygda, der alle til slutt omtaler henne som Birna og behandler henne som en kvinne på linje med andre. Denne normaliseringen gjenspeiler et grunnleggende ønske blant transpersoner: å bli møtt som mennesker først, ikke som unntak. Samtidig minner filmen oss om hvor smertefull og livsnødvendig en slik frigjøring kan være.
Det som gjør Odd Fish spesielt er at den gir dybde ikke bare til den som undertrykkes, men også til undertrykkeren. Ved å følge Hjalti får publikum innblikk i mekanismene bak homofobi og transfobi og hvordan de formes, og hvordan de kan utfordres. Dermed skaper filmen en form for empati som både er ubehagelig og nødvendig: Vi heier ikke bare på Birnas frihet, men også på at Hjalti skal legge fra seg sine fordommer og finne tilbake til relasjonene han risikerer å miste. Vi heier på at han kunne bygge gode relasjoner med Birna og sin skeive sønn.
Satt inn i vår samtid gir filmen en ekstra resonans. Transpersoner er i dag blant de mest utsatte gruppene, med økende politiske innskrenkninger og stigende tall for hatkriminalitet i flere land. På den bakgrunnen blir Odd Fish mer enn et personlig drama – den blir en viktig fortelling for transpersoner og for samfunnet som helhet, med et enkelt, men avgjørende budskap: det kan bli bedre.
