Så, hva gjør du når du har gått fra mannen din, med alt du eier pakket i en liten koffert? Du er 65 år gammel. Bankkontoen er sperret. Venninna di kan ikke ta deg inn, for hun har leid ut soverommet for å spe på pensjonen. Din mor bor på hjem, og datteren din i kollektiv. Jo, da er det på tide å rane Oljefondet.
Pensjonskuppet er en forfriskende morsom komedie om tre godt voksne damer som alle befinner seg på mildt sagt utfordrende steder i livet.
Minstepensjonisten Mona er syk og opplever å bli sviktet av helsevesenet. Nina mister jobben i en brutal nedbemanning. Hovedpersonen, Annema, går fra mannen sin etter at hun finner ut at han har vært utro. I årevis. Men alle penger og all eiendom står i hans navn, og hun befinner seg med ett på bar bakke.
Av ulike årsaker møtes disse tre kvinnene, og med god hjelp fra både yngre og eldre støttespillere legger de en intrikat plan om å stjele penger fra selve Oljefondet. Eller «Pensjonsfondet» som de foretrekker å kalle det. Det navnet rettferdiggjør i større grad det de ønsker å få: en rettmessig, anstendig pensjon å leve av. Planen blir også en form for hevn mot Annemas eksmann, som banksjef i Norges bank, og også den som ga Nina sparken i stedet for å la henne overta hans stilling når han om kort tid skal pensjonere seg.

Gunnbjörg Gunnarsdottir står for regi og til dels også manus på filmen. Hun har to tidligere spillefilmer og en dokumentar på merittlisten. Spillefilmene er For evig og aldri, og den kanskje noe mer kjente Victoria må dø fra 2024. Sistnevnte ble nominert til Amandaprisen for beste spillefilmmanus, og den ble også tildelt «Sølvklumpen» for beste familiefilm. Gunnarsdottir har i tillegg hatt med-regi på dokumetarfilmen The art of fallism, og hun er for tiden engasjert i en nyinnspilling av det som gjerne kalles Norges første påskekrim: Bergenstoget plyndret i natt. Planlagt premiere for den er påsken 2027.
Pensjonskuppet er en sjarmerende film, og de tre hovedrolleinnehaverne, Hege Schøyen, Anne Marie Ottersen og Anette Hoff, gjør alle gode prestasjoner. Dette er jo alle tre damer med lang fartstid i den norske underholdningsbransjen. Schøyen kanskje mest kjent som komiker i diverse fjernsynsproduksjoner, teater og standup- show. Hun har ved flere anledninger vist seg som en habil skuespiller, også i mer seriøse roller. Hun har til og med medvirket i en episode av den britiske krimserien Shetland.
Ottersen er jo som en filmveteran å regne, og har spilt i en rekke serier og spillefilmer fra 70-tallet (Hustruer mm) og frem til i dag. Hun har rukket å bli 80 år, men virker absolutt ikke klar for å pensjoneres der hun kommer skrensende inn i den tilårskomne varebilen sin. Karakteren hennes er usedvanlig handlekraftig, både i forhold til alder og en rekke helseutfordringer.

Om Anette Hoff ikke har spilt i like mange produksjoner som Schøyen og Ottersen, så har hun i allefall spilt mye; nesten 2000 (!) episoder bare i tv2- såpen Hotell Cæsar, samt en rekke andre tv- serier. Hun har også medvirket i flere spillefilmer, ikke minst regissør Gunnarsdottir’s forrige film, Victoria må dø.
Litt i skyggen av disse tre film- og tv-veteranene står Vivild Falk Berg som spiller Annemas miljøengasjerte og foretaksomme datter Maria. Men hun står støtt, og leverer med overbevisning. Falk Berg er kanskje mest kjent for publikum fra Henriette Steenstrups Pørni og TV 2- suksessen Nepobaby. Dennis Storhøi er herlig motbydelig som ufølsom og egoistisk ektemann og sjef. En mann fullstendig uten selvinnsikt og bakkekontakt. Per Kjerstad, som oljefondsjef bør også nevnes. Han er akkurat passe glatt og sjarmerende i rollen, og har åpenbare anlegg for komikk. Noe han også viser i den kvasidokumentariske tv- serien Psykodrama.

Det følger et snev av nostalgi over å se en slik film i 2026, for den minner ikke så rent lite om Olsenbanden-filmene som kom fra slutten av 1960-tallet og frem til tidlig 1980-tall. Selvsagt uten de etablerte karakterene, men den samme lettbeinte tonen er til stede. Skuespillet er heldigvis mer avslappet og naturlig i Pensjonskuppet. Selv om en ganske så omfattende kriminell handling planlegges, ligger alvoret i akkurat det fullstendig i bakgrunnen. Det er samarbeidet, planleggingen, vennskapet som utvikler seg, og ikke minst den søte hevnen som står i fokus. En hevn mot utro ektemenn, lave pensjoner, et skrantende hjelpeapparat, urettferdig behandling og et helsevesen som aldersdiskriminerer. Filmen er humoristisk, satt på spissen og først og fremst laget for å underholde.
Og det lykkes den med. Man skal ha en veldig dårlig dag om man ikke ler eller i det minste trekker på smilebåndet i løpet av de 100 minuttene filmen utfolder seg. Sjansen er nok spesielt stor for at filmen vil treffe sin naturlige målgruppe: kvinner, og voksne publikummere fra slutten av 50-årene og oppover. Men når det er sagt, er det også en film for hele familien. Skal man først begå en forbrytelse, må man nødvendigvis bryte noen lover. Den lette tonen filmen gjennom gjør at man ikke bryr seg noe særlig om litt «nødvendig» vold som neddoping av oljefondsjefer og lett veiving med hagle. Ruteknusing, råkjøring, innbrudd og tjuvkobling av overvåkningsanlegg hører også med.

Pensjonskuppet spiller også på flere kjente filmreferanser. Allerede under fortekstene er det lett å høre at musikken ligger tett opptil det originale Mission: Impossible-temaet. Det refereres også direkte til filmserien underveis, og filmens klimaks kan på flere måter minne om den første Mission: Impossible-filmen (1996). Et annet sted kan vi høre toner som minner om musikk fra David Lynch og Mark Frosts legendariske tv- serie Twin Peaks. Litt mindre vellykket er bruken av «Når jeg blir seks og seksti» med Wenche Myre. Kanskje fordi den blir så voldsomt overtydelig i forhold til poenget den vil drive hjem?
Filmteknisk flyter Pensjonskuppet sømløst avgårde. Klipp, tempo og foto er alt elegant og profesjonelt gjennomført. Filmen åpner også med et litt spennene «In medias res»- grep: vi starter med et innblikk i noe vi skal komme tilbake til senere i filmen.
Samtidig som Pensjonskuppet kan klassifiseres som «lett komedie», så setter den faktisk søkelys på flere reelle samfunnsproblemer. Aldersdiskriminering er så absolutt ett av dem. Selv om det gjøres med humor, er det en brodd av alvor bak. Er du «utgått på dato»? Mister du verdi bare fordi du har passert seksti? Skal du ha mindre krav på livsviktig helsehjelp fordi du «ikke har så lenge igjen»? Og når er det egentlig greit å plassere de aller eldste på «hjem»?

Kjønnsdiskriminering må også nevnes. To av hovedpersonene sliter økonomisk, først og fremst fordi de har vært «hustruer», og har viet livene sine til å ta seg av sine ektemenn. Resultatet er minstepensjon, eller en mulighet for sosialhjelp som kommer om 3-4 uker … Sist, men ikke minst belyses et annet problem vi dessverre ikke har blitt kvitt: kameraderi mellom menn i maktposisjoner. Det hele fremstilles riktignok på en parodisk måte, men vi kjenner det alle igjen. Vi får se hvordan menn i ledende stillinger deler ut bonuser til hverandre og skaffer hverandre attraktive jobber, uavhengig av kvalifikasjoner. Avtaler gjøres i badstua eller på golfbanen. På «privaten», så ingen andre får innsyn i prosessen før avgjørelsene er tatt. Det er satt på spissen, men de fleste av oss vet av erfaring at slike mekanismer fortsatt forekommer i både arbeidsliv og næringsliv. Noen syrlige spark deles også ut til NAV, regelrytteri, vakthold og etikette på arbeidsplassen, og til tidvis sviktende logikk hos miljøbevisst ungdom.
Alt i alt er dette en god og underholdende folkekomedie. Den blir nok ikke Norges Oscar- bidrag, men gjør akkurat det den er ment å gjøre: den underholder. Og det på godt under to timer, et friskt pust mellom mastodontene på 2.5 og 3-timer. Man kunne kritisert filmen for ikke å gå enda mer inn i samfunnsproblematikken den er innom, men samtidig ville nok det ødelagt den komiske slagkraften. God komedie er en hårfin balanse mellom skjemt og alvor. En balanse Pensjonskuppet og regissør Gunnbjörg Gunnarsdottir absolutt lykkes med.


