Oasis har fortsatt en enorm plass hos mennesker verden over, selv etter alt «tullet» Gallagher-brødrene selv mener å ha stelt i stand. Kanskje er det fordi musikken alltid har vært det viktigste for dem. Det er nettopp denne dynamikken dokumentaren fanger godt. Dette er en solid film om gjenforeningen, men først og fremst om hvorfor musikk kan fortsette å bety noe lenge etter at alt rundt den har gått i stykker.
Will Lovelace og Dylan Southern har tidligere, blant annet, gjort den Grammy-vinnende dokumentaren Nowhere Left to Run (2015) om Oasis sine britpop-rivaler i Blur, som fikk svært gode kritikker. Nå inviterer de oss med bak kulissene og blant publikum under fjorårets comeback-turné, men hvor dypt inn i feiden og forholdet til Liam og Noel Gallagher kommer vi?
Sommeren 2024 kom beskjeden mange hadde drømt om, og som kanskje mange aldri trodde kom til å bli en realitet: Noel og Liam hadde begravd den offentlige stridsøksa og annonserte Oasis live ´25. Og da den første konserten i Cardiff, Wales endelig skjedde i juli 2025, sparket den i gang en svært vellykket reunion-turné. Oasis: Don’t Look Back In Anger tar oss med på baksiden av scenen og bak kameraene, og lar oss møte Gallaghers anno midten av 2020-tallet.
I august 2009 skulle Oasis spille på Rock En Seine-festivalen i Paris, men en fysisk krangel mellom Liam og Noel før konserten endte med at Noel forlot bandet. Konserten ble avlyst, Oasis oppløst, og i årene som fulgte fortsatte brødrene å sende sleivspark og beskyldninger mot hverandre i medier og intervjuer. En reunion fremsto lenge som nærmest utenkelig.
Men så skjedde det, 16 år etter at de to sist hadde stått sammen. Ikke uten skepsis: Memene florerte om at en av dem kom til å forlate scenen etter bare et par låter. Hadde de virkelig klart å legge uvennskapet bak seg?
Gallagher-brødrene reflekterer selv over gjenforeningen og hvordan musikken har blitt større enn dem. Likevel kunne filmen viet noen minutter til årene etter bruddet i 2009 og veien mot forsoningen. Ellers etableres historien effektivt gjennom arkivklipp og konsertopptak, før filmen følger forberedelsene til turneen i fjor. I øvingslokalet arbeider Noel, gitarist Bonehead og resten av bandet seg gjennom låtene, med Noel tydelig som musikalsk kaptein: «Nei, den bassgangen går litt raskt.»
Når Liam slutter seg til øvingene, preges samspillet med Noel av både samarbeid og humor, samtidig som en tydelig uro for at det hele kan rakne fortsatt ligger under eller, som Liam selv sier: «Nå hadde vi muligheten til å endre narrativet om bandet.»
Som flue på veggen følger filmen turneen videre, med særlig vekt på åpningskvelden i Cardiff – selve ildprøven. Backstage er Noel tydelig nervøs, før brødrene går hånd i hånd ut på scenen til et massivt jubelbrus og en nærmest euforisk mottakelse. I fortellerstemmen innrømmer Noel at han fryktet at alt skulle rakne, særlig etter at Liam hadde skulket flere øvinger og dukket opp bare 20 minutter før konserten, men på scenen sang han, ifølge broren, som om han var i 30-årene igjen.
Brødrene fungerer selv som filmens fortellerstemmer, og det er slående å høre dem anerkjenne hverandres styrker. Videre følger filmen turneen gjennom blant annet Manchester, Brasil, Korea og Japan, fint krydret med gamle klipp fra 90- og 2000-tallet som setter det hele i et organisk perspektiv, og ikke minst med møter med fans som har ventet i årevis på å oppleve Oasis live.
Det er disse møtene som gir filmen emosjonell tyngde. For noen vekker musikken ungdommen til live; for andre representerer den noe de lenge trodde de aldri skulle få oppleve. Sterkest er møtet med en kvinne som overlevde terrorangrepet under Ariana Grande-konserten i Manchester i 2017, og som fant trøst i «Don’t Look Back in Anger». Dermed blir filmen større enn historien om Oasis: Den handler om musikk som minne, trøst og forbindelse, og om muligheten for tilgivelse.
Filmen gjør tilgivelsen til en tydelig tematisk tråd, blant annet gjennom en prest i Manchester som bruker Gallagher-brødrenes gjenforening som bilde i en preken. Det er et enkelt, men effektivt grep der religiøst språk får ramme inn en forsoning filmen ellers fremstiller som sosialt inkluderende og musikalsk bredt forankret. Kanskje prekenen er gjort i forbindelse med filmen, det føles som noe manusforfatteren Steven Knight kunne ha skrevet.
Konsertsekvensene er visuelt svært godt løst: Nærbilder fra scenen, reaksjoner i publikum og oversiktsbilder av arenaene flettes sammen på en måte som skaper en sterk følelse av tilstedeværelse. Særlig dronebildene tilfører konsertopptakene en romlighet og skala som løfter dem utover det rent dokumenterende. Filmen beveger seg smidig mellom scene, backstage og publikum, slik at musikken, fansenes historier og Gallagher-brødrenes perspektiver oppleves som deler av den samme kollektive erfaringen.
Selv for en som ikke har hatt noe nært forhold til Oasis, er dokumentaren en medrivende opplevelse, såpass at jeg tok meg i å angre på at jeg ikke forsøkte å få billetter til turneen. Det er kanskje filmens største kompliment.
Samtidig kunne den hatt større tyngde. Mer tid i øvingsrommet og forberedelsene ville gitt gjenforeningen flere nyanser, og filmen kunne med fordel våget seg lenger inn i det stygge brødrene har sagt og gjort mot hverandre. Nettopp fordi vi vet at øksa nå er begravd, ville mer motstand gjort de emosjonelle øyeblikkene sterkere.
Manusforfatter Steven Knight (Peaky Blinders, Spencer, Maria og All The Light We Cannot See) har sydd sammen et godt narrativ ut av hva regissørene Will Lovelace og Dylan Southern har fanget på film, og om målet var å ha fokus på positiviteten så har de helt klart nådd målet. Men jeg tror filmen ville blitt hakket mer interessant og hatt hakket mer tyngde om de gikk inn i grunnen til at Oasis ble oppløst, og hvor lite sansynlig konsertene i 2025 var for bare inntil få år siden.
Er du Oasis-fan, eller gikk glipp av konserter i fjor, er denne filmen obligatorisk. Er glad i musikk generelt, er den også verdt å se. Alle kan treffes av følelsene i den uavhengig om de har noe forhold til bandet. Alle dem som håper på noe som virker uoppnåelig, også. Om mulig anbefales det å se den i kinosaler med Dolby Atmos-lyd, da lydproduksjonen er suveren, og helt klart bidrar til følelsen av å være midt blant det hele som skjer på skjermen. Det er en fordel om det skjer noe ekstra og spesielt rundt om konserter skal oppleves på kino, og det får du mer enn nok av her!
