Eivind Landsvik spillefilmdebuterer med en film som både er mørk, lun, alvorlig og morsom. En slice of live-fortelling som føles ærlig og realistisk, med en overbevisende Marie Ulven (girl in red) i front.
29 år gamle Maja er på vei opp etter gjennombruddet de fleste drømmer om, men de færreste opplever. Hun er en anerkjent musiker og artist, og signer med et plateselskap som gir henne godt med penger. Fremtiden er lys og Maja stopper ikke før hun når toppen, tror hun, før kollapsen. Hun trenger en pause fra musikkarrieren, og flytter hjem til moren.
Ofte blir jeg litt usikker når musikere blir castet i større filmroller: Er det det fordi de tilfører filmen noe spesielt, eller er det for å få et etablert navn på plakaten? Begge deler er nok tilfellet mange ganger, men Marie Ulven passer i alle fall utmerket i rollen som Maja. Hun er mest kjent som den internasjonale musikeren og låtskriveren girl in red, og karakteren Maja kan tenkes å ha vært på vei mot en lignende karriere. Ulven spiller henne så godt at jeg tok meg i å lure på om hun hadde noe erfaring allikevel?
Eivind Landsvik skrev filmen i 2019, etter å selv ha vært eksamensvakt, og da han skulle caste filmen var ingen bestemt artist tiltenkt rollen. I et intervju under Cannes-festivalen sa han at han hadde lave forventinger til at Ulven skulle ha tid til å være med, men at da hun prøvespilte føltes det helt riktig. Det stemmer godt for min del, for jeg følte nesten at rollen var skrevet for henne!
Maja er en vanskelig karakter å spille. Hun er åpenbart smart og talentfull, en karakter med store ambisjoner, men i store deler av filmen er hun usikker, deprimert, forvirret og retningsløs. Hun har samtaler med moren sin der hun svarer monotont. Hun er eksamensvakt på en ungdomsskole og det er åpenbart at hun helst skulle vært alle andre steder. Og så møter hun andre, både kolleger og elever, som får henne til å bli nysgjerrig, reflektere eller tenke nytt. Og det er her Ulven får karakteren til å funke så bra, for blikket hennes avslører at det skjer mye bak maska. Maja er i en indre krig med seg selv, og det synes.
Noen av filmens beste scener er når Maja og moren (Tone Beate Mostraum) har samtaler om livet, fremtiden og at Maja faktisk har en annen virkelighet her og nå: «Du har ikke like mye penger som før.» Samspillet mellom Ulven og Mostraum er sterkt og troverdig: Moren kommer med omsorgsfulle, men direkte kommentarer. Maja kontrer slik bare barna kan med en forelder, men ikke uten kjærlighet. Man tror på at dette er mor og datter, to mennesker som er glad i hverandre.
Det er moren som jobber på ungdomsskolen og får ordnet Maja et vikariat. Eksamensvakt-oppdragene fremstår like monotone og meningsløse som hverdagen ellers, og hun sier på et tidspunkt at dette «er noe alle kan gjøre.» Det fremstår verken arrogant eller ondsinnet, for min del er det gjenkjennelig: Hvis man har noe en mestrer godt og har jobbet mye for, så føles det ikke nødvendigvis tilfredsstillende å gjøre noe som ikke utfordrer; noe en gjør kun for å få penger i kassa. Og det handler selvsagt ikke om at én jobb er viktigere eller bedre enn en annen. Uansett trenger Maja pengene, hun har nemlig sølt bort hele forskuddet fra plateselskapet.
Men Maja har godt av å være der. Her får hun nye impulser, blant annet fra eleven Aida (Embla Berntsen Steidbeck), som var fan av artisten Maja og dermed blir starstrucked da hun begynner på skolen hennes. Blant kollegene finner vi Anders Danielsen Lie, som det jeg tolker som undervisningsinspektør (det er i alle fall han som booker vikarer, og han omtales av Majas mor som «litt over en vanlig lærer») og Snorre Kind Monsson som skolens IT-ansvarlig. De er svært ulike, men Maja får en relasjon til dem begge: Snorre er ikke stort eldre enn henne selv, og har alltid en tørr vits på lager, mens Lie er en eldre og mer erfaren kollega, som allikevel har ett og annet til felles med Maja.
Hans karakter er engelsklærer, men i ungdommen drømte han om å bli forfatter. I en scene snakker han med Maja om disse ambisjonene, og så endte han opp med å ta en master i engelsk rent tilfeldig. Og så videre. Og i dag jobber han på skolen. Her kommer filmens tematikk smygende inn: Er et A4-liv helt håpløst, når den verste skuffelsen har lagt seg? Er det så meningsløst å jobbe på en skole, eller med mennesker på ett eller annet vis?
Manuset er velskrevet. Selve plotet sitter noe løst, men det er kanskje intensjonen? Lik Maja føles filmen tidvis retningsløs, men det funker og den finner alltid en retning, om enn midlertidig. Dialoger og karakterer er troverdige. Jeg skulle gjerne sett noe mer rundt eleven Aida. Hun er nemlig både godt spilt og en interessant karakter, som blant annet virker usikker på seksualiteten sin. Kanskje. Det er blant filmens styrker at den mater ikke seeren med teskje, men lar ord, handling og kroppsspråk tale for seg. Men akkurat Aidas historie forsvant litt ut i filmens siste halvdel, selv om hun slik jeg tolker det også viser hvorfor man ikke alltid skal møte heltene sine. De er bare mennesker, og mennesker kan ha dårlige perioder.
Eivind Landsvik er en lovende og interessant filmskaper verdt å følge videre. Han har tidligere laget kortfilmen Sofia, en sommer (2021), om en ung kvinne som flytter hjem til foreldrene i sommerferien, mens foreldrene er på ferie. Her ender hun opp med å isolere seg fordi bestevennen er bortreist, men et møte med en fremmed begynner å få henne til å se annerledes på ting. Denne vant Kritikerprisen på Kortfilmfestivalen. Kortfilmen Tits (2023) handler om to tenåringer på en strand, som opplever å trekkes inn i et uventet forhold med hverandre. Denne premierte under hovedkonkurransen på filmfestivalen i Cannes. Som medLave forventinger er kortfilmene også karakterstudier, med situasjoner som er gjenkjennelige og troverdige.
Begge kortfilmene er verdt å se, og vitnet om en dyktig filmatisk historieforteller, men du verden som han behersker langfilmformatet. I likhet med Ulven i hovedrollen, følte jeg at jeg så en film av en person med mer erfaring. Bildene er tidvis uskarpe uten å være ufokusert, og er med på å danne den intime, lavmælte stemningen, og så vidt jeg husker er det for det meste håndholdt kamera. Det kunne vært forstyrrende, men brukes smart, passer innholdet og skaper et effektivt og personlig utrykk.
Her og der tenkte jeg blant annet på filmene til Dag Johan Haugerud og Joachim Trier. Ikke at Lave forventinger minner om deres filmer, men den fanger mennesker, ungdom og voksne i hverdagslige situasjoner; i møte med personlige omveltninger eller kriser i en verden som både er kompleks og ugjenkjennelig. Uansett: Du trenger ikke ha lave forventninger om du går for å se denne. Og se den bør du så absolutt!
