Cristian Mungiu, den rumenske regissøren bak 4 måneder, 3 uker og 2 dager, som vant Gullpalmen i Cannes allerede i 2007, gjentok bragden med Fjord i år. Med Renate Reinsve (Affeksjonsverdi, Armand, Verdens verste menneske) og Sebastian Stan (The Apprentice) i hovedrollene, Sunnmøres dramatiske fjellandskap som kulisse og et tema som berører noen av de mest følsomme sidene ved den norske velferdsstaten, kunne utgangspunktet knapt vært sterkere.
Filmen åpnet New Nordic Films under Den norske filmfestivalen i Haugesund, der Mungiu selv var til stede. Nå kommer Cannes-vinneren på norske kinoer, ledsaget av en uvanlig sprikende kritisk mottakelse. Det er kanskje ikke så merkelig. Fjord er en film som nærmest ber om uenighet.
Historien følger en norsk-rumensk familie som bosetter seg i et lite norsk tettsted. Lisbet (Renate Reinsve) og mannen Mihai (Sebastian Stan) lever med barna sine i et konservativt kristent miljø og etablerer etter hvert et vennskap med en annen familie. Når mistanke om fysisk avstraffelse av barna oppstår, blir skole og barnevern involvert. Derfra vokser konflikten langt utover spørsmålet om én konkret hendelse. Religion, foreldrerett, barns rettigheter, kulturforskjeller og statens makt over familien vikles inn i hverandre.
Mer av handlingen trenger man egentlig ikke vite før man ser filmen. Fjord lever nettopp av at tilskueren stadig blir bedt om å vurdere hvem man tror på, hva man aksepterer og hvor grensen for toleranse går.
Under pressekonferansen i Cannes var Mungiu selv tydelig på at historien ikke er en direkte gjengivelse av en bestemt barnevernssak. Han hadde samlet flere lignende historier og startet researchen for fire år siden. Han forklarte også at han ventet til det mest sensasjonelle rundt historiene hadde lagt seg før han begynte arbeidet med filmen. Det viktigste for ham, ifølge ham selv, var å vise de forskjellige partenes perspektiver levende.
Det er et sympatisk utgangspunkt. Problemet er at Fjord ikke alltid overbeviser om at resultatet er like åpent som intensjonen. Mungiu snakker mye om kulturforskjeller og nødvendigheten av å forstå verdier som ikke er våre egne. Men filmen kommer tidvis farlig nær en holdning der to «verdisystemer» stilles opp som om konflikten først og fremst handler om ulike kulturelle oppfatninger som begge fortjener omtrent samme moralske tyngde. Der begynner jeg å stritte imot.
For fysisk vold mot barn blir ikke bare en kulturell forskjell fordi den praktiseres eller forsvares innenfor en annen kulturell eller religiøs forståelsesramme. Det samme gjelder forestillinger som sterkt begrenser kvinners eller barns handlingsrom. Å si dette er verken å avvise kulturforskjeller eller å gjøre en komplisert historie enkel. Tvert imot må en film som ønsker å undersøke toleransens rolle, også våge å reagere når grensen mellom kulturell toleranse og kriminalitet overskrides.
Her får Fjord dessuten en dimensjon på hjemmebane som ikke nødvendigvis er like synlig for en internasjonal kritiker. Norsk barnevern er et sårt og vanskelig felt. Institusjonen forvalter enorm makt over menneskers privatliv, og nettopp derfor skal avgjørelser, feil, systemsvikt og eventuelle overtramp kunne granskes nådeløst.
Norge er blitt felt i en rekke barnevernssaker i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Kritikken har blant annet handlet om retten til familieliv, svært begrenset samvær og at norske myndigheter i enkelte saker for tidlig har gitt opp målet om gjenforening mellom barn og biologiske foreldre.
Kritikk av barnevernet er heller ikke kritikk av velferdsstaten som idé. Tvert imot er et velferdssamfunn avhengig av institusjoner som tåler kontroll og korrigering. Men debatten eksisterer heller ikke i et vakuum.
I sosiale medier sirkulerer det samtidig et parallelt informasjonslandskap rundt norsk barnevern: følelsesladde enkelthistorier, karikaturer, sanger og videoer, påstander løsrevet fra dokumentasjon og kontoer der både avsender og motiv kan være uklare. Reelle erfaringer med systemet eksisterer side om side med grov forenkling og feilinformasjon. Fortellingen om at «Barnevernet tar barn» har for lengst fått et liv som er større enn de konkrete sakene den påberoper seg.
Nettopp i dette landskapet savner jeg at Fjord undersøker problemstillingen grundigere og mer virkelighetsnært, slik at kompleksiteten ikke reduseres til en ensidig framstilling.
Det sakrale billedspråket i filmen reiser samtidig et nytt spørsmål: Hvor befinner Mungiu selv seg på verdilinjen filmen trekker opp? Når kjærlighet, vennskap og uskyld stadig gis form gjennom kristne symboler og fortellinger, er det vanskelig å betrakte filmspråket som helt løsrevet fra den religiøse forestillingsverdenen filmen samtidig forsøker å undersøke kritisk.
Motivet som nærmer seg forestillingen om å gå på vannet, er særlig slående. I et i stor grad sekulært norsk samfunn er ikke et slikt bilde nødvendigvis et universelt språk for det gode eller opphøyde. Det tilhører selv en bestemt religiøs tradisjon. Dermed blir spørsmålet ikke bare hvordan Mungiu framstiller de to verdisystemene, men hvilket av dem filmens eget billedspråk springer ut av.
Mungiu forsøker riktignok å komplisere dette bildet ved å gi også den norske nabofaren autoritære trekk. Det er en interessant kunstnerisk balansegang, men kanskje også filmens svakeste sammenligning. En norsk far som utøver vold eller skaper alvorlig bekymring rundt barna sine, står ikke på utsiden av systemet filmen skildrer, han risikerer den samme oppfølgingen fra barnevernet. Dermed blir parallellen mellom familiene mindre kulturforklarende enn filmen synes å forutsette.
Renate Reinsve er en skuespiller med en sjelden evne til å gjøre motstridende følelser synlige samtidig, og Mungiu gir henne rikelig med rom. Men karakterens plass i fortellingen er mer problematisk enn prestasjonen hennes. Lisbet kan leses som en kvinne fanget mellom ektemannen, troen, familien og et offentlig system som gradvis trenger inn i privatlivet hennes. Men det finnes en annen dimensjon filmen etter min mening ikke presser hardt nok på: hennes eget ansvar som mor og hennes egen dømmekraft.
Dersom en forelder vet eller har grunn til å vite at et barn utsettes for vold, er hun ikke bare den svakere parten i forholdet til mannen eller myndighetene. Hun har også et selvstendig ansvar for barnet. Filmens vilje til å forstå de voksne blir dermed tidvis større enn dens nysgjerrighet på hva situasjonen faktisk betyr for barna.
Nettopp barna er paradoksalt nok blant filmens svakere dramatiske ledd. Enkelte prestasjoner oppleves stive, og forholdet som utvikles mellom barna blir for lite utviklet. Det er nesten avslørende: En film om en konflikt der voksne på hver sin side definerer barnas virkelighet, klarer heller ikke selv å gi barna et tilstrekkelig nyansert perspektiv. De blir i større grad gjenstand for de voksnes moralske og ideologiske konflikt enn selvstendige mennesker i fortellingen. Dermed får filmen påfallende nok en akilleshæl på akkurat det området problemstillingen krever størst følsomhet for.
Mer overbevisende er måten Mungiu bruker det norske landskapet på. Han setter menneskene inn i omgivelser som nesten virker for store for dem: Naturens romslighet står i sterk kontrast til hvor trange menneskenes forestillingsverdener kan være. Her begynner også tittelen Fjord å bli interessant.
Fjorden kan leses som en mulig forestilling om norsk stolthet og kanskje selvgodhet. Problemet er at også dette norske selvbildet i noen grad er Mungius antakelse om Norge. Skal filmen punktere norsk moralsk selvsikkerhet, må den først overbevise oss om at den kjenner det selvbildet den vil punktere.
Enda mer problematisk blir landskapet når familiens flukt med båt gis en nærmest heroisk visuell innramming. Det lille fartøyets bevegelse gjennom den storslåtte naturen kan leses som frigjøring, mot,til og med som en misvisende romantisering av en handling som snarere burde kompliseres enn opphøyes.
Det er her jeg også ender ganske nær Peter Bradshaws skepsis i The Guardian. Han ga filmen to av fem stjerner og stilte spørsmål ved både dramaturgien og Mungius håndtering av dette fremmede kulturelle terrenget.
Jeg går ikke fullt så langt. Fjord er ingen mislykket film. Den er visuelt gjennomarbeidet, den har en erfaren filmskaper med betydelig kontroll bak kameraet, og den tar opp spørsmål som fortjener diskusjon. Men jeg merker meg likevel et merkelig personlig sammenfall. For andre år på rad har Cannes gitt Gullpalmen til en film jeg opplever som svakere analytisk enn temaets betydning skulle tilsi. I fjor gjaldt det Jafar Panahis Bare et uhell. Nå gjelder det Fjord.
Hvor langt skal et sterkt og politisk eller moralsk engasjerende tema bære en film dersom analysen av dette temaet ikke er like sterk?
Mungiu vil undersøke konflikten mellom ulike verdier og mellom familien og norske institusjoner. Men filmens eget ståsted blir vanskeligere å overse når det følelsesbærende visuelle språket så tydelig henter symboler fra religionen. Dermed oppstår et spørsmål filmen selv aldri besvarer: Hvor befinner filmskaperen seg i den verdikonflikten han vil undersøke? Det er nettopp her Fjord mister noe av den balansen Mungiu selv sier at han har søkt. Man får bare håpe at filmen, med denne ubalansen, ikke ufrivillig ender som en brikke i informasjonskrigen mot det såkalte «dekadente Vesten».
