Enzo er et fransk oppvekstdrama om klasse, arbeid, begjær og en ung manns forsøk på å finne sin plass i en verden han ikke helt kjenner seg igjen i. Filmen åpnet Directors’ Fortnight i Cannes i 2025. Bak filmen står Robin Campillo, Laurent Cantet og Gilles Marchand: tre filmskapere og manusforfattere som gjennom flere tiår har undersøkt mennesket i spennet mellom samfunnets strukturer og livets mest intime erfaringer.
Da Cantet døde av kreft i 2024, kort tid før innspillingen skulle begynne, tok hans nære venn og mangeårige samarbeidspartner Robin Campillo over regien og fullførte filmen. Den særegne krediteringen «en film av Laurent Cantet, regissert av Robin Campillo» gjør Enzo til både et felles verk og en avskjed.
Under denne velkjente sjangerbetegnelsen, oppvekstdrama, finnes en langt dypere sosialrealistisk samtidsfortelling, som gjør filmen både akutt relevant og emosjonelt nødvendig. Som i deres tidligere arbeider er Enzo dypt forankret i levd menneskelig erfaring og båret av et sterkt humanistisk blikk. I en tid preget av ødeleggelse skinner filmen med nødvendig varme. Enzo er derfor ikke bare vakker; den er, i ordets dypere betydning, en skjønn film.
Enzo viderefører en gjennomgående interesse i Cantets filmer: Fra fabrikken i Menneskelige ressurser og det konstruerte arbeidslivet i Time Out til klasserommet i Klassen og skriveverkstedet i The Workshop undersøker Cantet hvordan mennesker forsøker å bevege seg mellom samfunnets sosiale rom og hva en slik bevegelse koster. I Enzo får denne tematikken en siste, særegen form:
Seksten år gamle Enzo kommer fra en velstående familie, forlater utdanningsløpet som ligger klart for ham, og søker seg mot manuelt arbeid i en klassevirkelighet han heller ikke hører til. Murerfaget blir en undersøkelse av identitet og tilhørighet.
Den andre linjen i filmen fører den samme søken ut mot en langt mer brutal virkelighet. Gjennom de ukrainske arbeiderne Vlad og Miroslav er krigen hele tiden til stede, uten noen gang å overta filmen. Den dirrer i bakgrunnen gjennom samtaler, taushet og spørsmålet om å bli værende eller reise tilbake. Nettopp derfor virker fremstillingen så gjenkjennelig: Slik eksisterer krigen også i mange av Vestens stabile liv, nær nok til å prege tankene og følelsene våre, men på tilstrekkelig avstand til at hverdagen kan fortsette.
Vlad blir samtidig punktet der disse to virkelighetene møtes. Rollebesetningen gjør avstanden mellom de to verdenene fysisk. Cantet og Campillo rakk å finne de sentrale skuespillerne sammen, og til tittelrollen ble Eloy Pohu, som kom fra konkurransesvømming og aldri tidligere hadde spilt i film, valgt. Pohus atletiske kropp bærer disiplin og styrke, men er samtidig fremmed for byggeplassens bevegelser og sosiale koder. Dermed blir Enzos forsøk på å tre inn i en annen klassevirkelighet synlig også i kroppen.
Hjemme møter han en familie spilt av langt mer etablerte skuespillere. Élodie Bouchez (Classe moyenne) gir liv til moren Marion, som er ingeniør, mens Pierfrancesco Favino (The Traitor) spiller faren Paolo, en professor i matematikk. Nathan Japy har rollen som storebroren Victor, som følger den prestisjefylte utdanningsveien foreldrene også hadde sett for seg for Enzo. Familien blir imidlertid aldri redusert til en karikatur av et kaldt borgerskap.
Foreldrenes makt ligger nettopp i omsorgen: De elsker sønnen, men klarer ikke å forstå hvorfor han avviser de mulighetene deres egen klasseposisjon har gitt ham. Dermed oppstår konflikten ikke mellom gode og onde mennesker, men mellom forskjellige forestillinger om hva et godt liv er. Det bevisste valget av etablerte skuespillere i foreldrerollene gir samtidig denne privilegerte posisjonen en umiddelbar autoritet på lerretet.
På byggeplassen møter Enzo Vlad, spilt av ukrainske Maksym Slivinskyi. Slivinskyi flyttet til Frankrike i 2020 og hadde bakgrunn fra byggebransjen før han, uten tidligere skuespillererfaring, fikk rollen som Vlad.
Denne nærheten mellom levd liv og fiksjon gir møtet mellom Enzo og Vlad en egen fysisk sannhet. Tiltrekningen mellom dem introduseres ikke som en på forhånd definert størrelse, men får utvikle seg gradvis på lerretet. Om Enzo trekkes mot Vlad fordi den eldre kollegaen fremstår tryggere og bedre rustet til å møte den virkeligheten Enzo selv strever med å finne sin plass i, eller fordi han sammen med Vlad får være seg selv uten familiens forventninger og stadige fortolkninger, forblir et åpent spørsmål. Nettopp denne uvissheten gjør begjæret interessant: Filmen lar Enzo erfare det fremfor å forsøke å forklare det.
Enzo er ingen Call Me by Your Name, da filmen er tilbakeholden og langt mindre seksuelt drevet. Enzos fascinasjon for Vlad består like mye av beundring og trygghet som av fysisk tiltrekning og av en lengsel etter en annen måte å være menneske på. Det de opplever sammen, er mer komplekst og enda mer spennende å følge på lerretet.
Pohu og Slivinskyi bærer denne tvetydigheten med imponerende tilbakeholdenhet. Pohu gir Enzo en rastløshet som sjelden trenger store følelsesutbrudd; mye ligger i blikket, pausene og den fysiske usikkerheten i møte med andre. Slivinskyi spiller på sin side Vlad med en avvæpnende naturlighet, der trygghet og sårbarhet kan eksistere samtidig uten å bli forklart. Samspillet mellom dem er blant filmens største styrker, nettopp fordi så mye av relasjonen får utspille seg i det usagte. Bouchez og Favino tilfører samtidig foreldrene den nødvendige tyngden til at familiekonflikten aldri reduseres til en enkel generasjonsmotsetning.
Forskjellen mellom Vlad og Enzos ellers omsorgsfulle foreldre ligger ikke i hvem som bryr seg mest om ham, men i hvordan omsorgen uttrykkes. Foreldrene forsøker å hjelpe ved å forstå, korrigere og lede ham mot en framtid de opplever som trygg og garantert. Vlad krever ingen forklaring og har ingen plan for hvem Enzo bør bli.
Relasjonen når sin hjerteskjærende emosjonelle kulminasjon når Vlad ringer fra utlandet med krigen tett innpå seg. Dynamikken mellom dem er snudd: Mannen som tidligere fremstod som Enzos beskytter og følelsesmessige anker, søker nå trygghet hos ham. Først da blir det tydelig hvordan omgivelsene kan forskyve både underordning og følelsesmessig trygghet: Den som tidligere ga trygghet, er nå den som søker den, mens den som trengte et holdepunkt, blir den som gir det.
Denne rolleomvendingen kaster samtidig et nytt lys over alt som har kommet før. Kanskje har ikke omsorgen bare gått én vei. Kanskje har Enzo hele tiden vært et følelsesmessig anker for Vlad, uten at verken han eller vi har kunnet se det tydelig så lenge oppmerksomheten var rettet mot Enzos behov. Først når omgivelsene forandres og krigen trer frem fra bakgrunnen, blir det synlig at også den sterke og tilsynelatende selvstendige Vlad har hatt behov for å bli sett.
Enzo er ikke en feelgoodfilm. Likevel insisterer den på menneskelige kvaliteter vi synes å være i ferd med å miste: ømhet, omsorg, tålmodighet og viljen til virkelig å se et annet menneske.
Enzos og Vlads ensomhet og identitetskamp handler derfor om langt mer enn en søken etter tilhørighet. Like mye handler det om å takle seg selv i omgivelser og omstendigheter man direkte frykter og ikke finner mening i.
Musikken forsterker denne blandingen av ungdommelig letthet og dypt alvor. Enzos tema i musikken kommenterer tilstanden hans. Josmans «Intro», som følger ham gjennom filmen, bærer en tekstlig betydning som lett går tapt for seere som ikke forstår fransk. I refrenget spør Josman:
«Ne vois-tu pas que les routes sont pavées de ronces./Et qu’on a arrêté d’avancer?» – Ser du ikke at veiene er brolagt med tornekratt, og at vi har sluttet å gå videre?
Det er vanskelig å tenke seg et mer treffende refreng for Enzos fastlåste søken etter en vei inn i voksenlivet. Jeg leser derfor Enzo som dypt urolig i møte med den tilsynelatende stabiliteten i sitt eget privilegerte miljø, samtidig som han på nært hold følger en verden som bryter sammen. Det er som om han ikke lenger klarer å godta tryggheten rundt seg som tilstrekkelig når andres virkelighet er preget av krig, tap og fare. Dette får vi som filmtilskuere følge tett gjennom tegningene hans, der inntrykkene fra verden rundt ham får et eget uttrykk.
Nettopp denne uroen gjør Enzo til en nødvendig film: Den minner oss om at følsomhet overfor verdens lidelse ikke er en svakhet, men en menneskelig kvalitet det er avgjørende å holde fast ved.
Enzo er Laurent Cantets gripende og tidløse filmavskjed – en film som setter ord og bilder på uroen i vår samtid.
