Carla Simóns selvbiografiske Romería får norsk kinopremiere 21. august. Filmen hadde verdenspremiere i hovedkonkurransen i Cannes i 2025 og har siden reist videre gjennom det internasjonale festivallandskapet. I Norge var den tidligere i år en del av Kritikeruka under Tromsø internasjonale filmfestival, der fem internasjonale filmer ble valgt og introdusert av norske filmkritikere.
Simón har med bemerkelsesverdig få filmer etablert et tydelig filmspråk. Summer 1993 tok utgangspunkt i hennes egen barndom etter foreldrenes død, mens Alcarràs (2022) vendte blikket mot familie, arbeid og generasjonsskifte. I Romería fortsetter hun å bearbeide selvbiografisk materiale, der det private blir et studieverksted for større spørsmål om familie, hukommelse og identitet og om hvordan historiske erfaringer setter spor i mennesker som ikke selv har opplevd dem.
I Romería er dette mennesket 18 år gamle Marina, som reiser til Galicia for å møte farens familie og få en underskrift til en studiesøknad. Det administrative ærendet blir raskt en jakt på foreldrene hun knapt fikk kjenne, gjennom morens dagbok og slektningenes motstridende erindringer.
Marina må samle foreldrene gjennom andre mennesker. Ingen sitter med hele sannheten: familien husker, fortier og fortolker ut fra egne lojaliteter. Simón lar dem samtidig eksistere som mennesker fremfor vitner som skal levere nødvendig informasjon til Marina og publikum. Erindringene kommer sidelengs gjennom bemerkninger, korrigeringer, blikk og taushet. Dermed blir ikke bare hva familien husker viktig, men hvordan de husker.
Det er her Romería vokser ut av familiedramaet. Derfor er det også uheldig at den i Norge lanseres som Min ukjente familie. Originaltittelen viser til en pilegrimsreise og gir Marinas ferd en større symbolsk retning: mot opphavet, de døde og en fortid hun bare kan nå gjennom andres fragmenterte minner.
Romería gir ferden en episk dimensjon; Min ukjente familie reduserer den til en såpeoperatittel. Det er dekkende som handlingsreferat, men fattig som fortolkning.
For hva husker vi egentlig av en epidemi når den ikke lenger tilhører vår egen samtid?
I Romería blir svaret synlig i avstanden mellom generasjonene. Etter covid-19 har HIV/AIDS fått en annen plass i den kollektive hukommelsen. For yngre generasjoner kan epidemien fortone seg som historie; for generasjonen før Marina preget den liv, skapte frykt og etterlot stigma.
Som 18-åring i 2004 befinner Marina seg mellom disse tidene, uten en egen erindring å vende tilbake til. Foreldrenes historie når henne gjennom dagboken, fotografier, steder og slektningenes versjoner. Hun rekonstruerer fortiden gjennom minner om minner allerede filtrert gjennom kjærlighet, skyld og skam.
Man behøver ikke å huske en katastrofe for å være formet av den.
Derfor finnes heller ingen endelig sannhet ved reisens slutt. Jo nærmere Marina kommer foreldrene, desto flere versjoner oppstår. Det som huskes, kolliderer med det som forties. Hukommelsen er upålitelig, men fraværet er virkelig.
Denne usikkerheten får også konsekvenser for filmens form. Sammen med fotograf Hélène Louvart etablerer Simón en observerende realisme der Marina får bevege seg gjennom familien og landskapet uten at kameraet dikterer hva vi skal føle. Louvarts signatur er lett gjenkjennelig – man trenger knapt å gå lenger enn til Alice Rohrwachers La Chimera for å kjenne igjen hennes evne til å la konkrete landskap romme fravær, erindring og noe nesten metafysisk.
I Romería får blikk, pauser, kropper og avstander produsere mening. Marina blir både hovedperson og observatør: fysisk til stede blant menneskene hun tilhører, men historisk adskilt fra erfaringene deres. Kameraet trenger seg ikke inn i ansiktene for å hente ut reaksjoner, men lar menneskene eksistere sammen i rommet. Galicia blir dermed mer enn en pittoresk bakgrunn; landskapet og familiens rom bærer på en historie Marina selv mangler bilder av.
Etter hvert glir sosialrealismen mot drøm og magisk realisme. Som i La Chimera ligger det drømmende tett på kroppen og den materielle verden; det oppstår ikke som et brudd med virkeligheten, men synes å sive ut av den. Når dokumentene, dagboken og familiens motstridende minner ikke lenger kan bringe Marina nærmere foreldrene, begynner filmen selv å forestille seg dem. Kameraet kan registrere de levende og sporene etter de døde, men ikke menneskene som ikke lenger finnes. Fantasien blir derfor ikke realismens motsetning, men dens forlengelse.
Klippingen oppløser samtidig skillet mellom det Marina finner, forestiller seg og forsøker å forstå. Tidene glir inn i hverandre, og formen gir bilder til det erindringen ikke kan dokumentere. Spørsmålet blir dermed: Hvis ingen kan gi oss et fullstendig bilde av de døde, har fantasien også en plass i hukommelsen?
Fortiden blir ikke bare husket. Den får kropp.
Og denne kroppen tilhører Llúcia Garcia. Som Marina spiller hun med en tilbakeholden åpenhet: Hun observerer før hun reagerer, uten store følelsesmarkører som forteller publikum hvordan hvert nye familiefragment skal forstås. Det er en krevende balansegang for en hovedperson som driver fortellingen fremover, samtidig som hun vet minst i rommet.
At Garcia også spiller Marinas mor i den forestilte fortiden, gjør grepet desto sterkere. Datteren låner kroppen sin til en kvinne hun ikke kan huske godt nok til å rekonstruere. Slik får den nedarvede erfaringen bokstavelig talt en kropp. Ensemblet rundt henne bærer samtidig ulike versjoner av den samme fortiden. Marina søker én familiehistorie; filmen viser hvorfor den kanskje ikke finnes.
Romería kunne blitt et melodrama om foreldreløshet, et mysterium om familiehemmeligheter eller et sosialhistorisk drama om HIV/AIDS og heroin. Simón rommer alt dette uten å redusere filmen til noen av delene. Det administrative ærendet gir reisen et konkret mål, men ingen endelig forløsning. Jo nærmere Marina kommer opphavet, desto tydeligere blir det at fortiden ikke lar seg løse.
Hvor mye av et menneskes liv består egentlig av erfaringer som tilhører andre?
Vi arver språk og taushet, familiens måter å fortelle på – og dens måter å la være. Romería gjør denne innsikten til film: Kameraet synliggjør avstanden, klippingen lar tidene berøre hverandre, og Garcias dobbeltrolle gir den nedarvede erfaringen fysisk form.
Carla Simón har laget en pilegrimsreise til en fortid Marina aldri kan få tilbake. Det vakre er at filmen aldri later som om hun kan.
