Vinneren av Queer Palm-prisen og prisen for beste kvinnelige skuespiller under Cannes Film Festival, Lillesøster, følger 17 år gamle Fatima idet hun forlater den varme fransk-algeriske familien for å studere filosofi i Paris. I møte med storbyen åpner det seg ikke bare en ny verden, men også et nytt språk for henne selv for begjær, frihet, skam og selvforståelse.
Idet pridemåneden nærmer seg, midt i en offentlighet preget av unødvendig polarisering og forenklede fronter, fremstår Lillesøster som noe langt mer interessant enn en tradisjonell «coming out»-film. Hafsia Herzi forteller denne historien fra innsiden av et muslimsk familieliv med varme, kompleksitet og en sjelden motvilje mot å gjøre mennesker til symboler.
Nettopp der begynner også noen vestlige storanmeldelser å gå seg vill: I forsøket på å lese filmen som en kamp mellom religion og frihet, reduseres Lillesøster gradvis til en fortelling den selv virker lite interessert i å være. Fatimas konflikt oppstår ikke først og fremst fordi hun er omgitt av mørke og undertrykkelse, men fordi kjærligheten til familien er reell. Det er nettopp nærheten som gjør valgene utfordrende.
Før hun begynte å regissere, fikk regissøren Hafsia Herzi sitt store gjennombrudd som skuespiller i Couscous, en rolle som ga henne César-prisen for mest lovende skuespiller og Marcello Mastroianni-prisen i Venezia. Som filmskaper har hun tidligere regissert You Deserve a Lover og Good Mother, sistnevnte vant Ensemble Prize i Un Certain Regard-seksjonen i Cannes. I Lillesøster ser man tydelig at som regissør er hun mindre opptatt av store narrative vendepunkter enn av hvordan mennesker gradvis forandres i møte med verden.
Nadia Melliti bærer store deler av filmen på skuldrene med en sjelden naturlighet. Hun spiller Fatima med en varsomhet som gjør at nesten hele rolleutviklingen skjer i blikk, pauser og kroppsspråk. Fatima observerer lenge før hun handler, og Melliti klarer å formidle hvordan et menneske gradvis begynner å få tilgang til sitt eget indre liv. Selv om Nadia Melliti tidligere har hatt mindre roller i TV-serier, bærer hun her store deler av filmen med en bemerkelsesverdig naturlighet og emosjonell presisjon.
Like sterk er moren, som spilles uten karikatur eller moralsk tyngde. Hun representerer ikke bare tradisjon, men også omsorg, arbeid, oppofrelse og en kvinnelig erfaring som filmen nekter å avvise. Flere av filmens mest gripende øyeblikk oppstår nettopp i stillheten mellom disse to kvinnene. Særlig mot slutten…
Filmen illustrerer tydelig kjønnsubalansen i familien, uten å la den definere hele fortellingen. Søstre og kvinner rundt Fatima virker bundet til kjøkkenet, omsorgen og pliktene som viderefører tradisjonelle kjønnsroller. Fatima er kanskje den første kvinnen i familien som får tilgang til individualitet i moderne forstand. Filmen handler derfor ikke bare om seksualitet, men om hvordan enkelte mennesker, selv innenfor den samme familiestrukturen, kan finne sin egen vei mot frihet.
Likevel snubler filmen i enkelte scener knyttet til Fatimas seksuelle utforskning. Dialogen glir tidvis over i pedagogiske forklaringer om sexleketøy, sexstillinger og intimitet på en måte som virker mer konstruert enn menneskelig. Flere av samtalene føles som informasjon som kunne vært avklart gjennom et par Google-søk. Det bryter med filmens ellers subtile realisme og trekker seeren kortvarig ut av fortellingen.
Det samme gjelder enkelte biroller som filmen introduserer, men aldri helt følger opp. Fatimas tidligere kjæreste er et godt eksempel. Vi ser glimt av en ung mann som forsøker å tilby den kjærligheten og tryggheten han selv har lært å forstå som riktig, kanskje også under egne former for sosialt og kulturelt press? Men filmen er mindre interessert i hans indre liv enn i Fatimas frigjøringsprosess. Flere nyanser i møte med menneskene rundt henne kunne gitt fortellingen enda større emosjonell troverdighet.
Samtidig er det nettopp filmens motstand mot bastante konklusjoner som gjør den så interessant. Lillesøster handler ikke om å velge mellom å være muslim eller queer, mellom familie eller frihet, men om hvor vanskelig det er å bære flere identiteter samtidig uten å rive seg selv i stykker. Fatimas kjærlighetsliv formes ikke bare av seksualitet, men også av familiære erfaringer, skyldfølelse, kulturelle forventninger og ønsket om å bli forstått uten å måtte fornekte hvor hun kommer fra. Herzi skildrer dette med en sjelden ømhet.
Et annet interessant aspekt ved Lillesøster er hvordan filmen skildrer utdanning som en eksistensiell terskel, ikke bare en sosial mulighet. Det er ikke tilfeldig at Fatima studerer filosofi. Universitetet blir ikke fremstilt som et klassereiseprosjekt alene, men som et sted hvor hun lærer å betrakte sitt eget liv utenfra. Paris åpner ikke bare erotiske rom for henne, men også intellektuelle rom. Herzi forstår at det å begynne å tenke selvstendig ofte er like destabiliserende som å forelske seg. Derfor hviler det også en stille sorg over Fatimas nye frihet: jo mer språk hun får for sitt eget indre liv, desto vanskeligere blir det å vende tilbake til familiens etablerte orden uten fremmedgjøring.
I motsetning til mange coming-of-age-filmer om unge mennesker i storbyen som romantiserer frigjøringen gjennom raske montasjer av fester, seksualitet og nye vennskap, beveger Lillesøster i en annen hastighet i et ofte kjølig, fremmed og nesten følelsesmessig utilgjengelig byrom.
Fatima beveger seg gjennom byen som et menneske som hele tiden observerer seg selv utenfra. Herzi forstår at mennesker som vokser opp i miljøer preget av sterke sosiale og moralske forventninger ofte utvikler et nesten fysisk selvtilsyn. Fatima beveger seg gjennom verden med en forsiktighet som virker innlært lenge før filmen begynner. Det gir flere av scenene en sår intensitet.
Samtidig oppstår det et lite brudd mellom filmens kontrollerte rolletegning og Fatimas mer impulsive sider. Hun fremstilles som tilbakeholden og nærmest asketisk, men kaster seg også plutselig inn i relasjoner og erfaringer med en spontanitet manuset ikke helt bygger opp under. Begge sidene av henne er troverdige, men overgangen mellom dem forblir noe underarbeidet. Det gjør at enkelte emosjonelle skifter mister litt av den psykologiske presisjonen filmen ellers lykkes godt med.
Det mest radikale ved filmen er kanskje likevel dens tilbakeholdenhet. I en samtid hvor filmer om minoritetskvinner ofte forventes å levere tydelige politiske budskap eller representativ «forklaring», nekter Lillesøster å heve stemmen:
Herzi insisterer istedenfor på tvetydighet, på blikk som varer litt for lenge, på samtaler som ikke avsluttes, på følelser som ikke lar seg formulere fullt ut. Det gjør også filmen modigere enn mye av den vestlige kritikken rundt den. For mens offentligheten stadig krever klare kategorier undertrykt eller fri, religiøs eller moderne, queer eller troende, viser Lillesøster hvor utilstrekkelige disse motsetningene egentlig er når de møter et virkelig menneskeliv.
Herzi filmer ofte kroppen til Fatima i overgang: nølende i døråpninger, stille ved bordkanter, alene i offentlige rom. Det skaper en følelse av at Fatima ikke bare forsøker å finne en identitet, men et sted å eksistere uten konstant selvbevissthet. Nettopp derfor blir filmens mest gripende spørsmål ikke hvem hun elsker, men hvor hun føler seg hjemme.
I en tid der identitet stadig misbrukes av populister som politisk symbolisme, skildrer Lillesøster en virkelighet hvor identitet og opprinnelse ikke kan skilles fra hverandre, men må eksistere side om side.
