Den fabelaktige Amélie fra Montmartre (Le Fabuleux Destin d’Amélie Poulain) kom ut på lerretet for første gang i 2001, og har nå rukket å bli 25 år gammel. Den ble beskrevet som «uinteressant» av Gilles Jacob, ansvarlig for utvalg til Cannes-festivalen, og ble ikke tatt med i datidens festivalprogram. Tross dette ble det en lokal og internasjonal suksess, hvor den ble den mest innbringende filmen på fransk kino i 2001. Den er også regnet som en av de mest prisvinnende franske filmene noensinne med 60 seire og 74 nominasjoner. I denne artikkelen tar vi en titt på hvordan den holder seg 25 år etter premieren. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre vises igjen på norske kinoer.
Regissør Jean-Pierre Jeunet hadde i forkant av filmen etablert seg som en kreativ nyskapende stemme i fransk film, spesielt i sitt samarbeid med designer og med-regissør Marc Caro. Der de sammen hadde regi på Delikatessen (1991) og De fortapte barns by (La cité des enfants perdus) i 1995. Noe som gav han muligheten til å ha regi på den tredje filmen i Alien-serien; Alien: Resurrection (1997). En opplevelse Jeunet beskrev som positiv, men allikevel valgte å returnere til hjemlandet for å jobbe på sitt neste prosjekt om en ung dagdrømmende kvinne.
Mye av hva Den fabelaktige Amélie fra Montmartre er husket for er den bestemte stilen filmen innebærer. Estetikken og kinematografien i filmen er blitt et tema for utallige analyser og filmstudier og ble uten tvil en stor inspirasjonskilde for filmskapere som Wes Anderson og Michel Gondry i ettertid. Den har en gjennomgående leken tilnærming til formatet, med sterk innflytelse av den franske nybølgen både i struktur og klipp. Proppfull av stilistiske fargevalg hvor omtrent alle bildene i filmen er kreative og virker nøye gjennomtenkt til hver minste detalj.
Filmen er også interessant med tanke på tidsperioden den ble utgitt i. Overgangen fra 90-tallet til årtusenskifte markerte for mange filmer overgangen fra analogt over til digitalt, og denne befinner seg midt i mellom formatene. Skutt på film av kinematograf Bruno Delbonnel (Inside Llewyn Davis, Darkest Hour, The Phoenician Scheme) med 35 mm Kodak vision, ble filmen redigert digitalt. Filmen ble også korrigert med digital fargekorrigering, hvor Cohen-brødrenes O Brother, Where Art Thou? (2000) hadde vært en av de første filmene til å gjøre dette kun et år i forveien.
Disse valgene viser mye til Jeunet sin villighet til å eksprimentere og prøve ut nye ting. Fra Jeunet sin erfaring på Alien: Resurrection virket det som han tok med seg noen triks, da det egentlig er en overraskende mengde CGI med i filmen. Disse daterer filmen noe da de stikker seg noe ut i et 2026-perspektiv. Allikevel er de brukt kreativt og har en viss nostalgisk sjarm over seg.
Handlingsmessig er det ekstremt mye som skjer i denne filmen konstant. Haugevis av småplott og tablåer innad i hovedhistorien som fører til at filmen blir veldig intens fra start til slutt. Det er mange rollefigurer, mye dialog, masse kamerabevegelser og visuelle sketsjer. For noen kan det nok bli litt for rotete, og for lite tid til å hvile mellom slagene. Filmen har også den gjennomgående sardoniske franske humoren, godt balansert på det tragikomiske som muligens ikke er noe for alle.
Så er det jo selve kjernen av filmen, nemlig Audrey Tautou i rollen som Amélie. Nå er det vanskelig er det å se for seg noen annen i rollen, og det er uten tvil blitt rollen Tautou for alltid vil assosieres med. Tautou er nemlig ekstremt viktig for at filmen skal fungere som den gjør. Mengden sjarm og balansegang i det tegneserie-aktige mestrer hun perfekt, og klarer fortsatt å få frem det såre i rollefiguren.
Mathieu Kassovitz er også et interessant valg for Amélies besettelse Nino. Nino er en interessant karakter, sjenert og høflig med kontrasten av at han jobber i en sex-butikk. Hvor Amélie først faller for han da hun oppdager at han setter sammen de opprevne bildene folk er misfornøyde med i fotoboksene, finner hun ut at hun har en sjelevenn som også ser det vakre i det hverdagslige.
Amélie er imidlertid ikke helt fri fra kritikk som rollefigur. Av mange beskrevet som den opprinnelige «manic pixie dream girl». Etter uttrykket oppfunnet av filmkritiker Nathan Rabin i en anmeldelse av filmen Elizabethtown (2005). Uttrykket beskriver en endimensjonal kvinnelig rollefigur, hovedsaklig skapt for å hjelpe den mannlige protagonistens selvutvikling. Ofte med en drømmeaktig, eksentrisk personlighet og boblende energi.
Flere populære kvinnelige rollefigurer har falt inn i denne kategorien som: Natalie Portman i Garden State (2004), Mary Elizabeth Winstead i Scott Pilgrim vs. the World (2010) og omtrent alle rollene til Zooey Deschanel. Audrey Tautous Amélie havner ofte på disse listene, men jeg vet ikke om jeg er helt enig i at rollen fortjener stempelet.
(2001). Foto: Another World Entertainment
Hun er uten tvil veldig eksentrisk, med den ikoniske bob-frisyren og de fargerike klesvalgene i filmen fyller hun kravene estetisk. Men Amélie er en mer aktiv protagonist og katalysator for handlingen i filmen, enn hva tropen tilsier. Vi får også mesteparten av første akt dedikert til Amélies ensomme barndom, og vi får mer innsikt i henne som person og drømmene hennes.
Om man skal legge kritikken et sted vil det heller kanskje være på den ekstremt naive tanken om å bli forelsket i noen man aldri har snakket med. Eller Amélie sine tvilsomme moralske skrupler for å manipulere livene til personene rundt seg. Til filmens forsvar gir nok det høyt stiliserte formatet indikasjoner på at historien bærer et nokså drømmeaktig preg. Men for et moderne publikum er det nok mange rollefigurer og motivasjoner i denne filmen som vil utløse diskusjon.
Etter Amélie lagde Jaunet En langvarig forlovelse (2004) også med Audrey Tautou i hovedrollen. En mye mer dyster og virkelighetsnær film. I 2013 lagde han T.S. Spivets fantastiske reise med Helena Bonham Carter og samarbeidet med Netflix på serien BigBug i 2022. Mathieu Kassovitz hadde regi på hardt kritiserte Gothika i 2003, og hadde en rolle i München (2005) av Steven Spielberg. Siden det har han jobbet hovedsaklig i franske filmer og serier.
Audrey Tautou spilte i blant annet Stephen Frears Dirty Pretty Things (2002) og hadde en flørt med Hollywood i 2005 da hun spilte mot Tom Hanks i Da Vinci-koden. Tautou har i likhet med Jaunet uttalt at hun foretrakk den mer genuine europeiske hjemmebanen, og takket nei til Hollywood. Etter dette portretterte hun blant annet Coco Chanel i Coco før Chanel (2009) og har frem til nå spilt i en rekke franske filmer.
At Den fabelaktige Amélie fra Montmartre gjorde inntrykk da den kom ut i 2001 er det ingen tvil om. Filmen er blitt hyllet internasjonalt og er i blitt en del av folkesjelen i Frankrike. 25 år senere virker filmen fortsatt til å vekke begeistring og blir for mange inngangen til fransk film og et viere spektrum av hva som finnes i filmverdenen. I min mening har Amélie fra Montmartre holdt seg veldig bra på 25 år, og det var sikkert utrolig å sitte i kinosalen i 2001, men det var rimelig fint i 2026 også!
