Da lyset ble skrudd på igjen på Verdensteatret etter premieren på TIFF i Tromsø, reiste publikum seg langsomt tydelig lamslått av opplevelsen. Det tok ikke lang tid før det ble klart at noe var ute av balanse: private eiendeler lå igjen mellom og under setene. Briller. Hansker. Skjerf. Til og med akkrediteringskort var borte, som om de hadde løst seg opp i mørket. Sirāt hadde ikke bare holdt publikum fast. Den hadde overtatt rommet og brukt opp all tilgjengelig oppmerksomhet. Vi var der, men uten overskudd til å holde orden på oss selv.
Filmen følger en mann og hans sønn som ankommer et rave langt inne i de marokkanske fjellene i letingen etter datteren og søsteren, som forsvant for flere måneder siden. Omringet av elektronisk musikk og en rå frihet, deler de ut bildet hennes igjen og igjen. Selv om håpet om å finne henne gradvis svinner hen, følger de på til neste fest dypere inn i det øde ørkenlandskapet.
Tittelen Sirāt viser til as-sirāt, den smale broen som ifølge islam må krysses på dommedag for å nå paradis. Referansen gir et presist bilde av hvilken type erfaring filmen inviterer til: en ferd der balanse, utholdenhet og konsentrasjon settes på prøve. Filmen vant juryens pris i Cannes, i tillegg til priser for beste musikk og Palm Dog Grand Jury-prisen året før. Anerkjennelsen fulgte den videre til Tromsø, der Sirāt raskt ble stående igjen som en av festivalens store snakkiser.
Oliver Laxe, en filmskaper kjent for sitt kompromissløse forhold til landskap, spiritualitet og fysisk erfaring, arbeider her også med et uttrykk som balanserer det dokumentariske og det mytiske, der ikke-profesjonelle skuespillere bortsett fra Sergi López og Bruno Núñez og reelle miljøer bidrar til filmens særegne nærvær:
Jade Oukid, en amatørfilmskaper og syerske, ble funnet på en festival i Portugal. Tonin Janvier, en fransk gatefestivalartist, tilbrakte en betydelig del av livet sitt i Vest-Afrika og mistet et bein i en motorsykkelulykke. Stefania Gadda, en italiensk rancher som bor utenfor strømnettet, ble funnet i den spanske byen Órgiva etter anbefaling fra lokale innbyggere.
Filmens åpning er sonisk overveldende. Den elektroniske musikken driver bildene fremover med en nesten fysisk kraft. Etter hvert som reisen beveger seg bort fra ravekulturen og dypere inn i ørkenlandskapet, forandres også lydbildet. Stillhet, romklang og fragmenterte lyder tar over, og skaper en emosjonell berg-og-dal-bane der ekstase gradvis viker for utmattelse, sorg og konsentrasjon. Kontrasten mellom filmens første og siste del er markant – og nettopp derfor virkningsfull.
Sirāt kan leses som en fortelling om sorg, farskap, desperasjon og håp. Samtidig nekter filmen å lukke seg rundt én entydig mening. Den inviterer i stedet publikum til å befinne seg i usikkerheten og i spennet mellom det sosiale, det eksistensielle og det politiske.
Reisen gjennom ørkenen kan forstås som en flukt. I filmen høres det at verden står i krig, at noe er truet. I avslutningen, der rollefigurene beveger seg sammen med andre som transporteres gjennom landskapet, blir dette særlig tydelig. Bildene fremkaller assosiasjoner til migrasjon, fordrivelse og kollektiv sårbarhet.
Som filmelsker og kritiker er jeg i utgangspunktet skeptisk til håpløs destruktivitet. I Sirāt resonnerer imidlertid denne mørkheten med en reell problemstilling. Det handler om vilkårenes uunngåelighet, om usikkerhet som ramme og om mot som eneste drivkraft. For dette er ikke bare en flukt fra noe, men også en flukt mot noe.
Filmens musikk er komponert av Kangding Ray, og utgjør et bærende element i opplevelsen. Lydsporet er tilgjengelig på strømmetjenester, og fungerer også utenfor filmen som et selvstendig verk – men det er i møte med bildene at musikken for alvor får sin fulle kraft. I filmens første del er det technoen som driver bevegelsen fremover: tung, repetitiv og fysisk, som kjøretøyene den ledsager. Lyden blir en motor som frakter oss fra destinasjon til destinasjon, gjennom et landskap der fremdrift er viktigere enn retning. At faren sitter bak rattet uten kjennskap til verken musikken eller livsstilen den springer ut av, forsterker følelsen av fremmedhet. Technoen tilhører ikke ham, men den bærer ham like fullt videre.
En mulig svakhet kan være at filmens storslåtte åpning neppe vil ha samme overrumplende virkning ved gjensyn, når man vet hva som venter videre. Samtidig er Sirāt nettopp en film som tåler å sees igjen, fordi opplevelsen ligger i tilstanden den skaper, ikke i overraskelsene alene.
Filmen får ordinær kinopremiere sjette februar, distribuert av Fidalgo, som fortjener ros for å bringe et så modig og egenrådig filmverk til norske kinoer. Sirāt er en film for deg som liker fortellinger som krever tid, som må tygges på, og som ikke slipper taket med det første. Og et lite råd på veien: pass på eiendelene dine når lyset skrus på igjen. Dette er en film som kan slå luften ut av deg!
