Sagnuhyret Kraken har hjemsøkt norsk folketro i ulike former siden 1200-tallet. Bergenbispen omtalte skapningen på 1700-tallet som en øy med armer og master, mens andre har beskrevet en diger blekksprut, monsterfisk eller noe ala en sjøorm. Når Kraken nå endelig opptrer i en spillefilm, er det uten et mytologisk bakteppe og masse action.
En serie med korte klipp fra Sognefjorden avslører at noe stort hjemsøkte vannet på sekstitallet. Da marinebiologen Johanne (Sara Korhami) blir sendt dit i nåtid, er det fordi det begynner å skje merkelige ting i fjorden igjen. En vannscooter med to turister forsvinner. Fisk og krabber bykser opp på land, som om de flyktet fra noe. Da hun ankommer bygda er det åpenbart at hun har bakgrunnen derifra: Politikvinnen Henriette (Ingvild Holte Bygdnes), datteren Maria (Jenny Evensen) og ektemannen Avaldsnes (Øyvind Brantzæg) hilser henne velkommen med klemmer, og hun å få tak i ekskjæresten Erik (Mikker Bratt Silset).
Korhami er god på å kommunisere indre følelser gjennom utrykk, fakter og stemmebruk. Det samme gjelder Silset, og sammen har de en god kjemi. Filmens beskjedne spilletid på halvannen time ikke tillater dem dessverre aldri å blomstre. Jeg liker at det føles kleint og ubehagelig med en gang de sees, og at de gradvis klarer å se hverandre inn i øynene, men stort mer blir det ikke tid til.
Mens Johanne er marinebiolog som er i fjorden for kontroll, jobber Erik for et lakseoppretteren, Avaldsnes, mannen til gamle-venninnen Henriette. Erik har videreutviklet en ny måte å eliminere sjølus med, som opprinnelig var Johannes hjerteprosjekt inntil hun forlot bygda. Og det er nettopp denne metoden som etter hvert viser seg å trigge fenomenene i sjøen.
Manusforfatterne Vilde Eide, Kjersti Helen Rasmussen og Natasha Arthur har lagt seg på tradisjonen etter klassikere som Jurassic Park (Steven Spielberg, 1993): Hva skjer med naturen når mennesker gjør for mye med den? Og det er i og for deg et interessant og viktig spørsmål, men særlig originalt er det ikke. Det er til og med et par scener i filmen som bevisst eller ubevisst låner et par konkrete scener fra lignende filmer, deriblant nevnte Jurassic Park. Den ene var svært lik, men kan funke som et morsomt vink.
Rasmussen har tidligere skrevet skrekkfilmen Marerittet (også regi, 2022) og katastrofefilmen Tunellen (2019), og balanserer nå storstilt katastrofe med effektive skrekkelementer. De to andre har før Kraken skrevet flere kortfilmer, og med tanke på at dette er spillefilmdebuten er det forståelig med noen skjønnhetsfeil. For manuset er dessverre det som trekker mest ned. Det vil litt mye og har mange rollefigurer å forholde seg til. En film som dette ville kunne satt seg dypere om det er menneskelige relasjoner i sentrum, noe det er tilløp til i Kraken. Men det blir for det meste på overflaten (pun intended).
Rasmussen har dessuten skrevet historien til skrekkfilmen Villmark 2, regissert av Pål Øie (regissør og co-manusforfatter av den originale Villmark fra 2003). Øie har en solid regi og klipp og rytme i filmen er det lite å si på, jeg ble absolutt engasjert. Han og Rasmussen skaper dessuten et par ordentlig skumle scener, og den gufne stemningen henger særlig over filmens første halvdel. Det er da mysteriet snor seg rundt anklene våre.
De dramatiske naturområdene, det mørke vannet omringet av fjell og tåken som siver inn gjør seg virkelig godt i Øies kameralinse. Såpass godt at jeg gjerne skulle sett filmen som en mer rendyrket skrekkfilm. Man kunne hatt en marinebiolog i hovedrollen, men jeg ville likt å se historien fokusere på folketro og sagnene. På det mystiske, for potensialet her er enormt. Jeg tror dessuten en slik film ville føltes mer som et friskt pust, samtidig som at den etter Netflix-suksessen til Troll og Troll 2 (Roar Uthaug, 2022 og 2025) kan forvente et stort publikum. Regissør og manusforfattere skal ha pluss for å ikke vise for mye av monsteret, faktisk ikke før det er nødvendig. Et stort pluss, for det er noe altfor mange filmer gjør.
Når jeg er inne på det visuelle må jeg også berømme effektene. Tentaklene og ødeleggelsene som skjer ser bra ut, og uten at jeg skal røpe for mye, syns jeg selve Kraken er svært godt designet.
Avaldsnes er skrevet og spilt som en typisk forretningsmann som overser forhåndsregler, for å tjene kjappe penger. Det er også rundt ham at filmen særlig går i klisjefella. Han har i det filmen starter en flokk investorer fra Japan på besøk, som han håper vil investere i oppdrettet. Akkurat dette er jeg usikker på om vi hadde trengt, da han kunne hatt mulighetene hengende over seg uten at man hadde trengt å bruke spilletid på disse møtene. Det er nemlig ikke så mye interessant info en får ut av dem. Stedet de befinner seg blir viktig, da. Typisk er det også at hovedinvestoren trenger tolk helt til han – på plettfri engelsk – slenger i bordet.
Datteren Maria er med i en gjeng naturvernere som er misfornøyd med lakseoppdrettet i fjorden. Jenny Evensen treffer godt på å portrettere en ung jente med sterke meninger og som samtidig er sårbar og usikker. Hun fremstår naturlig, men igjen gjør manus det vanskelig: Det svinger nemlig litt vel raskt fra, for eksempel, gjensynsglede over å se igjen Johanna, til å bli sint fordi marinebiologen ikke har myndighet til å stenge oppdrettet på dagen. Ungdommelig naivitet kan absolutt funke, men dette virket for urealistisk og konstruert.
Det er mulig jeg fremstår mer negativ enn jeg er, nettopp fordi denne filmen har stort og uforløst potensiale. Jeg savner mer mystikk og mørke, og skulle gjerne forholdt meg til færre rollefigurer og fått mer dybde i fortellingene. På den annen side er filmen engasjerende og jeg koste meg, selv om jeg syns den første delen var klart sterkest. Uansett: Kraken kan nok treffe de fleste i familien, og vil helt klart være en effektiv og spektakulær kinoopplevelse i vinterkulda.
