Bare et uhell, regissert av Jafar Panahi, vant Gullpalmen i Cannes og ble raskt omtalt som et modig, satirisk oppgjør med autoritær makt. Filmen er blitt lest som en refleksjon over hevn, traumer og moralske gråsoner under et repressivt regime. Ambisjonen er åpenbart politisk. Likevel etterlater Bare et uhell et urovekkende inntrykk fordi den trekker seg unna der konfrontasjonen burde vært uunngåelig.
Bilmekanikeren Vahid får mulighet til å kidnappe sin antatte torturist fra regimet. Hevnen er innen rekkevidde. Men idet handlingen skal fullføres, oppstår tvilen: Er dette virkelig mannen som ødela livet hans? For å få bekreftelse begynner han å oppsøke sine tidligere medfanger, én etter én, i håp om at de kan identifisere fangen.
Slik driver filmen seg stadig lenger bort fra enhver avklarende kraft. Det som kunne vært et oppgjør, glir over i en humanismedrevet nihilisme, en etikk så opptatt av å forstå at den til slutt fratar seg selv evnen til å stille noen til ansvar.
Man skulle ønske at dette var filmens eneste dramaturgiske svakhet.
Voldens politiske logikk tortur, fengsling, disiplinering blir bakgrunn for eksistensiell refleksjon, snarere enn selve drivkraften i fortellingen. Dermed mister undertrykkelsen sin systemiske tyngde, fordi den aldri fullt ut får definere handlingsrommet.
Den emosjonelle dimensjonen i filmen svinger uforutsigbart mellom politisk satire og nesten melodramatisk Bollywood-spenning. Det skrus opp med en intensitet som fremstår kunstig, og sentimentaliteten legger seg som et slør over det brutale. Det som burde vært rått og ubehagelig, blir polert og følelsesdirigert. Resultatet er ikke forsoning, men forflatning.
Dette er særlig tydelig i scenene der Vahid begynner å ta ansvar for den kidnappede mannens gravide kone og datter. Kameraet dvæler ved dem med en ømhet som nesten blir insisterende. Blikkene, lyset, nærheten alt er komponert for å fremkalle sårbarhet.
I stedet for å utdype konfliktens kompleksitet, virker det som om regissøren forsøker å bedøve publikums dømmekraft. For noen kan dette oppleves ikke bare som manipulerende, men nærmest krenkende: Brutaliteten som ligger til grunn for hele situasjonen fortrenges av en estetisert varme.
Et annet øyeblikk forsterker denne tendensen: Barnet som venter sykehusgangen sovner i stolen, og kameraet betrakter henne gjennom Vahids øyne. Hun fremstilles som ren uskyld og slik gjøres hun til et bilde på framtid, håp, kanskje til og med forsoning. Uskyldens symbolikk blir et dramaturgisk grep som overskriver voldens realitet og demper på sinne.
Slike vendinger fungerer først og fremst for et publikum som kan tillate seg å lese konflikten som moralsk allegori, ikke som konkret politisk virkelighet. For en politisk korrekt, velstående middelklasse som selv ikke har kjent undertrykkelse på kroppen, kan denne typen humanistisk sentimentalitet fremstå som moden, nyansert og ansvarlig. Den gir følelsen av etisk dybde uten å kreve politisk handling.
Nettopp derfor åpner den også dører i vestlige festivalmiljøer. Filmen tilbyr en emosjonell renselse som er trygg: Den lar publikum føle intenst, men skjermer dem fra det ubehagelige spørsmålet om maktens ufravikelige asymmetri. Volden blir et moralsk dilemma, ikke et system. Raseriet blir en følelse uten politisk kraft.
I lys av dete kan Bare et uhell leses som en mer vestlig produksjon som tar en enorm avstand med faktiske virkeligheter i Iran og pakker den inn i humanistisk alvor, for å unngå en reell konfrontasjon og et nødvendig oppgjør mot urett op terror.
Det er svært bekymringsfullt at deler av de akademiske elitene nærmest unisont applauderer denne handlindslammede retorikken midt under blodige massakrer i Iran.
Denne avpolitiseringen av sinnet kan vanskelig skilles fra regissørens egen posisjon. Jafar Panahi er internasjonalt anerkjent som dissident, gjentatte ganger arrestert og ilagt yrkesforbud, samtidig som filmene hans fortsetter å produseres og sirkulere globalt. For mange gir dette ham en uomtvistelig moralsk autoritet, mens for andre skaper det en mer ubehagelig ambivalens.
Panahi beveger seg i en slags dobbelthet: tydelig nok kritisk til å opprettholde sin status som regimekritiker internasjonalt, men samtidig innenfor rammer som gjør det mulig å fortsette å arbeide. Dette betyr ikke at forfølgelsen ikke er reell. Men det betyr at forholdet mellom kunstner og makt er mer strategisk, og virker mer gjensidig avhengig enn den vestlige offentligheten gjerne vil innrømme.
Enten er dette en nødvendig tilpasning under sensur eller så kan Bare et uhell, i lys av den pågående politiske krisen i Iran, tolkes som et forsøk på å tone ned konflikten og gjøre den egentlige konfrontasjonen umulig.
Slike prosjekter kan også leses som former for politisk nøytralisering ikke bare overfor internasjonale publikummere, men også i møte med iranske målgrupper. Når opprøret omformes til moralsk refleksjon, og raseri erstattes av tvil, forflyttes kampen fra det kollektive til det individuelle. Samtidig speiler denne estetikken Vestens egen passivitet i møte med globale kriser, fra menneskerettighetenes tilbakegang i regionen til den bredere erosjonen av demokratiske normer.
For hva skjer når opprøret tones ned, når raseriet omskrives til moralsk tvil, når makten ikke navngis med full kraft? Da kan balansen i praksis tjene stabiliteten mer enn motstanden. Ikke som åpen propaganda, men som en dempende mekanisme som gjør konflikten håndterbar, fordøyelig og til slutt ufarlig.
Bare et uhell reduserer motstand til affekt, mens tilbakeholdenhet presenteres som modenhet.
Ved å insistere på symmetri mellom undertrykker og undertrykt, inviteres publikum til å innta en moralsk posisjon «over» konflikten. Begge parter blir mennesker, begge får sine motiver, begge sine sår. Ansvar oppløses i psykologisk kompleksitet, og vold blir en tragisk skjebne snarere enn et politisk prosjekt.
Satiren, som kunne ha fungert som en skjerpende motvekt, bidrar i stedet til ytterligere avvæpning. De følelsesladde scenene tipper fra politisk brodd over i karikatur.
Til slutt sitter man igjen med en film som vil mye, men våger lite. Kledd i humanisme, men løsrevet fra maktanalyse. Den peker mot motstand, men trekker seg unna idet konsekvensene nærmer seg. Bare et uhell ender dermed ikke som et oppgjør med autoritær makt, men som et speil av vestlig pragmatisme – en kritikk som først og fremst beskytter sin egen etiske selvforståelse.
For et publikum som ikke stiller spørsmål ved sin egen avstand til andres smerte, kan filmen oppleves som både spennende og underholdende. Den tilbyr sterke følelser og en moralsk avslutning som ikke forstyrrer for lenge. Det gjør den ikke nødvendigvis til et svakt håndverk. Skuespillerne bærer rollene med overbevisning, og det dramatiske oppsettet er effektivt. Problemet ligger ikke i deres prestasjoner, men i retningen filmen velger: Når formen demper det politiske trykket, forblir motstanden en gest mer enn en kraft.
I en tid der iranske borgere risikerer alt i kampen for frihet, fortjener de en kunst som ikke bare speiler lidelsen, men forsterker kravene om ansvar og i det minste ikke gjør oppgjøret umulig.
