Sorg og håndtering av sorg er vanskelig, i alle fall når andre er avhengig av at en fungerer noenlunde normalt. Se for deg denne sorgen manifestert som en hybrid mellom en mann og en kråke, så har du litt av det hovedpersonene i denne filmen har å bryne seg på.
I denne filmen, som er basert på Max Porters kortroman Grief Is the Thing With Feathers, spiller Benedict Cumberbatch en navnløs enkemann, som etter konas plutselige dødsfall står med aleneansvar for de to sønnene sine. Han er tegneserieskaper og det antydes at han har brukt vel mye tid over tegnebordet, da han står foran en bratt læringskurve når han nå må få guttene til skolen, ordne matpakker og finne riktig tøy til aktivitetsdager.
Doctor Strange (Scott Derrickson, 2016), The Imitation Game (Morten Tyldum, 2014), Hawking (Philph Martin, 2004), Sherlock (2010-2017). Benedict Cumberbatch er stort sett ett av høydepunktene, uavhengig av om han spiller i store blockbustere fra Hollywood, eller smale britiske produksjoner. The Thing With Feathers tilhører sistnevnte kategori, og det er i disse jeg føler Cumberbatch virkelig skinner. Det gjelder også denne gangen, og rollen han tidligere har gjort som ligger nærmest denne er antageligvis tittelrollen i den mørke miniserien Patrick Melrose (2018).
Hovedpersonen får verden snudd opp ned uten annet valg enn å allikevel få det til å gå rundt. At barna ikke skal merke sorgen og fortvilelsen, og få en så normal hverdag som mulig, er en naturlig og gjenkjennelig situasjon. Men kanskje ikke særlig sunt. Litt etter litt rives han fra hverandre i savnet etter kona. Hun var alt for ham, og som svigerinnen Amanda (Vinette Robinson) sier i en scene: «Det var dere to, det var bare sånn det måtte gå.» Cumberbatch klarer å vise alt det som foregår under rollefigurens overflate: Bunnløs sorg, fortvilelse, sinne og fristelsen til å bare gi opp. Det skjer ting med øynene hans. Det pulserer ved tinningene.
Det han jobber med på tegnebordet er en tegneserie om en mystisk kråkemann, en hybrid mellom en vanlig kråke og et menneske. Jo dypere mannen synker ned i sorgen, jo flere ganger syntes han å se en faktisk kråke dukke opp rundt leiligheten. Til slutt er kråka inne i den og blir til kråkemannen fra hans egne tegninger. Jeg må bare nevne at illustrasjonene, både på tegnebordet i filmen og i intro-sekvensen, er suverent gjennomført!
Selve konseptet for filmen traff meg skikkelig godt, og jeg synes kråkemannen og måten han portretteres på er bra greier. Ironisk nok er det da han for alvor manifesterer seg i familiens hjem at det begynner å vakle.
Scenene med kråkemannen er noe som kunne glidd inn i hvilken som helst skrekkfilm. Den mørke stemmen levert av David Thewlis gjør ikke noe for å dempe det nifse! Vi skjønner dog ganske snart at han ikke er ute etter å gjøre mannen eller barna hans noe: Han symboliserer sorgen og fortvilelsen, og pusher mannen til å slippe løs de mørke og negative følelsene som koker i ham. Kråkemannen er det kaotiske, monstrøse og negative i kjølvannet av konas død. Den som prøver å få mannen og sønnene til å konfrontere sorgen og savnet, istedenfor å flykte.
Altså. Jeg føler med faren og de to guttene, og særlig den første delen av filmen har godt manus og engasjerende rytme. Ett av problemene er at filmen deles i fire kapitler: The Dad, The Boys, The Crow og The Demon. Det kunne for så vidt fungert, men blir aldri et særlig vellykket grep her. Jeg tror det ville vært bedre å se rollefigurenes ulike synspunkt og sorgprosess på kryss av hverandre, mens handlingen utspiller seg. Den er nemlig, for det meste, fortalt kronologisk, mens samtlige synsvinkler får en begynnelse og et vendepunkt. Dette fikk helt forskjellige reaksjoner og opplevelser til å etterhvert virke repeterende.
Skrekkscenene er visuelt slående og vellykket utført, men stjeler fokus fra hva Kråkemannen egentlig skal være. Man kan undres over hva i all verden kråkemannen egentlig er ute etter. Så selv om jeg syns han isolert sett er en vellykket figur, så sitter jeg igjen med følelsen av at manus ikke helt visste hva det skulle gjøre med ham.
Vi kommer heller ikke særlig dypt inn under huden på rollefigurene, med unntak av faren. Henry og Richard Boxall er troverdige som unge brødre i en sårbar livssituasjon, det er lite å si på prestasjonene, men manuset overlater lite til filmens unike fortellergrep – pussig nok, da den er såpass visuell av seg. Vi skal ikke være nødvendig å bli fortalt hva de føler, det bør filmspråket selv kunne formidle før ett eneste ord er sagt.
Filmen er gjennomgående flott filmet, med enkeltscener som fikk meg til å smile. Lys og skygge er upåklagelig. Southern skal dessuten ha kudos for å holde rollefigurene til troverdige miljøer som vanlige London-beboere,, enn om han skulle ha tvunget inn Elizabeth Tower (som er klokketårnets faktiske navn, urskiva heter Big Ben), Tower Bridge eller andre landemerker.
Før denne spillefilmen har Southern gjort musikkdokumentarer, eksempelvis Blur-filmen No Distance Left to Run (2010) og Meet Me in the Bathroom, om musikkscenen i New York anno tidlig 2000-tall. Kanskje denne erfaringen er grunnen til enkelte av elementene som trekker litt ned, da en dokumentar gjerne observerer og lar objektene i stor grad være fortellerstemmene? At han av gammel vane har operert litt på tilsvarende måte i The Thing With Feathers?
I tillegg til å stå for regien har Dylan Southern skrevet manuset, og med tanke på at han er debutant på begge områder så vil jeg si at The Thing With Feathers er et ålreit første forsøk. Kanskje han bør ha hjelp med manus neste gang, eller kanskje han trenger mer tid og erfaring og finner formen etter hvert. Som regissør og filmskaper tror jeg uansett at han har en fremtid.
