Finske dokumentarskaper Arthur Franck har tidligere tatt for seg finske fenomener som dokumentaren om den finske hypnotisøren Olavi Hakasalo i Olliver Hawk (2019). Nå tar han for seg finsk og verdenshistorie med den finsk/norske samproduksjonen Helsinkieffekten. I filmen får vi innblikk i diplomatiet og maktspillet som utspilte seg under møtet mellom noen av de mektigste lederne under den kalde krigen. Hvor vi får arkivfoto og innspillinger fra blant annet Leonid Bresjnev, Gerald Ford, Olof Palme samt mange andre statsledere. Helsinkieffekten har premiere 16. januar på norske kinoer.
Helsingforserklæringen var en global konferanse som ble avholdt i Helsingfors sommeren 1975. Konferansen omhandlet blant annet menneskerettigheter, pressefrihet og avståelse fra bruk av vold under konfliktløsning. Med 35 stater representert besto konferansen av Sovjet, USA, Canada og mesteparten av de europeiske landene.
Selve avtalen som landene skulle bli enige om, var ikke juridisk bindende, men skulle fungere som et utgangspunkt for økt åpenhet og samarbeid mellom landene. Under konferansen var det flere slagord og utrykk som kom frem. Spesielt utrykket détente ble mye brukt, som sto for «avspenning mellom statene». På agendaen for konferansen skulle det gjennomgås 4 «kurver» med punkter bestående av sikkerhet og grenser, internasjonalt samarbeid, menneskerettigheter og fremtidige møter og innsamling av data. Hvert av de 35 landene fikk også mulighet til å tale for forsamlingen.
Filmens regissør Arthur Franck står selv for den satiriske selvbevisste fortellerstemmen gjennom filmen, og anerkjenner ofte kjedsomheten og det overkompliserte byråkratiet konferansen byr på. Fra starten av dokumentaren setter Franck seg i hvert sted og innrømmer hvor lite han og de fleste viste om hva Helsingforserklæringen egentlig var. Med arkivopptak av intervjuer på gaten er det tydelig at mannen i gaten også hadde lite oversikt over hva som foregikk i den finske hovedstaden i 1975.
Filmen er hovedsaklig kun basert på arkivfoto og lydopptak, som holder oss veldig i tidsånden av hendelsen. Heldigvis er det mye å ta av ettersom konferansen var ganske godt dekket. Franck sin humoristiske tilnærming som fortellerstemme hjelper godt underveis da han selv understreker at mye av materialet er rimelig tørt. Klipp og utvalg av arkivmaterialet hjelper også på å holde publikum interessert. Hvor Franck tidvis fokuserer på små menneskelige øyeblikk mellom de tiltenkte formelle opptakene.
Spesielt under delen hvor hver nasjon får gjennomføre hver sin tale med en tidsramme på 15- 20 minutter understrekes tørrheten. Hvor kameraet fanger opp trøtte og oppgitte ansikter i salen som har sittet gjennom appell etter appell. Høydepunktene blir naturlig nok talene til USAs daværende president Gerald Ford og Sovjetunionens leder Leonid Bresjnev som underliggende var noen av de største spillerne under den kalde krigen.
Mye av dokumentaren tar for seg maktspillet mellom Bresjnev og Ford. Bresjnev sin versjon av Sovjetunionen var langt fra like ille som Stalin, men fortsatt langt unna Gorbatsjov vei mot oppløsningen. På et slags vippepunkt for Sovjets historie kommer Helsingforserklæringen inn som en interessant faktor. Hovedinteressen hos Sovjet virket til å ligge mye på delene av avtalen som omhandlet å ikke endre de fastslåtte landegrensene. I dette tilfellet med tanke på skillet mellom Øst- og Vest-Tyskland, som Sovjet ønsket å beholde. Kompromisset var i gjengjeld å frigi passasje mellom grensene i Sovjet til resten av Europa. Følgende blir det en drakamp mellom de forskjellige statenes interesser.
Flere tidligere hemmeligstemplede transkriberinger kommer frem i løpet av filmen, spesielt fra Bresjnev sin side. Hvor man får innblikk i hva som lå bak maskeraden av diplomati og arbeid for fred. Transkribering av samtaler mellom statsledere blir i filmen gjengitt av KI-versjoner av stemmene til blant annet Bresjnev og Ford. Noe jeg mest sannsynligvis ikke hadde blitt bevisst på om det ikke hadde blitt nevnt av Franck selv. Klarte ikke helt å bestemme meg om dette var noe som trakk meg mer inn eller ut av opplevelsen gjennom dokumentaren.
Da man tilslutt har kommet gjennom alle «kurvene» og talene i konferansen i dokumentaren oppleves det påfallende likt som om man hadde vært i gjennom konferansen selv. Mye informasjon er blitt gitt både gjennom Franck sin narrativ og hva man har sett og hørt på lerretet, og man kan fort føle seg litt overveldet.
Avtalen er signert, og besøket i Helsingfors er over. Men hva ble egentlig oppnådd? Der kommer uttrykket Helsinkieffekten inn. Fordelen med å kunne se historien i retrospekt er at man kan sette sammen hendelser i det store bildet. Tross at avtalen ikke var bindende ble nemlig Helsingforserklæringen en viktig brikke for flere dissidentbevegelser under løsrivelsen fra Sovjet i Europa. Og avtalen regnes uten tvil som et viktig steg i nedrustningen av den kalde krigen.
Helsinkieffekten reflekterer på mange måter mye av hva den kalde krigen besto av. Tomme ord og lange taler, mens krigshandlingene og jernhånden boblet under overflaten. Med tanke på hvilken tilstand verden er i nå, med usikkerhet og opprustning på alle kanter blir filmen svært aktuell. Og på noen måter kanskje også noe optimistisk. At tross de eviglange, kjedelige møtene som tilsynelatende hadde lite effekt der og da, har diplomati og fredsmekling evnen til å jobbe mot en bedre verden.
