Her tar vi opp tråden rett etter forrige film, slik at det knapt er mulig å skrive om den uten å spoile elementer fra fjorårets 28 Years Later. Har du ikke sett den, bør du dermed gjøre det først, og for all del se denne, for det er litt av en tur vi får bli med på!
I 28 Days Later (2002) befrir en gjeng dyrevernere en sjimpanse fra et forskningslaboratorium i Cambridge. Den er smittet med et raserivirus, angriper dyrevernerne og derifra sprer det seg, 28 dager etterpå har hele Storbritannias samfunn kollapset. Nå er det gått 28 år.
Etter fjorårets film er nå dette nyeste kapittelet, med Ralph Fiennes i hovedrollen ute. Fiennes gjentar rollen som doktor Ian Kelson, en eksentrisk og visuelt småskummel skikkelse som bor ved det såkalte beintempelet, et gravmonument for ofrene til de infiserte zombiene. Han fortsetter å plukke opp ofre i områdene rundt tempelet, og observerer samtidig alfaen Samson (Chi Lewis-Parry): En infisert som har utviklet seg til å bli større, raskere og mer intelligent. Med hjelp fra bedøvende piler nærmer han seg den enorme skikkelsen, på stadig mer vågale måter.
Samtidig har unggutten Spike (Alfie Williams) blitt en del av Jimmies, den eksentriske gjengen han møtte på tampen av forrige fikk. Alle heter «Jimmy», er kledd likt og ledes av den flamboyante sir lord Jimmy Crystal (Jack O’Connell). På tross av at han får en viss relasjon med Jimmy Ink (Erin Kellyman), blir det klart at Spike ikke føler seg hjemme blant disse brutale menneskene, som mer enn en gang fikk meg til å tenke på gjengen i A Clockwork Orange (Stanley Kubrick, 1971).
Gjengmedlemmene er svært forskjellige, men har adoptert Jimmy Crystals navn og bærer lyse parykker som ligner håret hans. Han bruker karisma, fantastiske historier med seg selv i sentrum, løfter og en påstått evne til å kommunisere med Old Nick (Gamle-Erik) for å holde dem i grepet, mens han åpenbart er en narsissistisk løgner. Og er med det en post-apokalyptisk sektleder. Han kan til og med minne om visse statsledere, ved å vri ting og bruke enda større ord dersom de blir tatt i løgn.
Forrige film starter med en prolog, der vi så unge Jimmy se Teletubbiene på fjernsyn sammen med søstrene sine i det viruset brøt ut. Et subtilt hint om gjengens visuelle stil, som henter inspirasjon fra barne-TV-personligheten Jimmy Savile. Et monster, som etter sin død i 2011, ble avslørt som en serie-overgriper som bruke posisjon og status for å begå ugjerningene. 28 Days Later foregår, som den første i serien, i 2001. Dermed ville Savile for mange fremdeles være den adlede, gamle mannen fleste likte eller så opp til.
Dette fremsto som et pussig grep, men gav mening ved nærmere ettertanke. Det understeker dessuten det britiske med disse filmene, da Savile er en personlighet de fleste briter som er voksne i dag kjenner godt til. Det er ikke sikkert om amerikanske eller andre europeiske seere koblet Jimmy-gjengens stil mot Savile i det hele tatt. Det kan fremstå som en unødvendig detalj, men det forteller noe om samfunnet (eller mangelen på et) rollefigurene i filmene lever i. Du får ikke all informasjonen inn med teskje, og mye er opp til tolkning.
Alex Garlands manus er skarpere og mer medrivende denne gangen. Misforstå meg rett, 28 Years Later var velskrevet og spennende, men her har han skrudd volumet på 11 (du tar referansen når du ser filmen). Mens den forrige filmen handlet om familie og samhold, stiller The Bone Temple spørsmål ved hvem som er de egentlige monstrene: De livsfarlige, menneskespisende infiserte eller menneskene selv? Det viser en klar kontrast mellom instinkt og ondskap.
Fortellingen kan nok fungere på egenhånd, men den står seg best dersom man har forgjengeren friskt i minnet. Det kan være problematisk, samtidig som Garland skriver smart dialog som forklarer det viktige du har gått glipp av. Han scorer også poeng ved at det skjer mer nytt og interessant. I den forrige filmen ble det skildret sterke blodsbånd, og det var fint, men mer tradisjonelt. Nå får får se andre relasjoner som engasjerer: Hvordan vil dette gå, og hvor vil det ta dem videre?
Mens unge Alfie Williams stjal showet sist, er det Ralph Fiennes og Jack O’Connell man husker denne gangen. Fiennes har en rekke sterke roller på CV-en gjennom flere tiår, med blant annet Oscar-nominasjoner bak seg. Han balanserer Kelsons mange sider godt. O’Connell imponerte mange som den irske sjefsvampyren i Ryan Googlers Sinners fra i fjor. Mens han der var slu, listig og dempet til tross for flere sangnumre! – er sir Jimmy Crystal arrogant, karismatisk og utagerende.
Å gå i fotsporene til en annerkjent og erfaren regissør som Boyle (som regisserte 28 Days Later og 28 Years Later) er neppe en enkel oppgave. Men Nia DaCosta gjør en formidabel innsats. Actionsekvensene er gode og velkomponerte, og spesielt de siste ti minuttene av filmen er en visuell og sonisk nytelse. Enda sterkere er de mer dramatiske scenene og øyeblikkene mellom rollefigurene.
DaCosta debuterte i 2018 med krimdramaet Little Woods, og har siden regissert blant annet Marvel-filmen The Marvels (2023) og Ibsen-adapsjonen Hedda (2025) med Tessa Thompson. I likhet med Bøyle har hun altså jobbet i flere ulike sjangre, og har erfaring med både rolledrevne dramaer og storstilte actionfilmer. The Bone Temple spiller på begge deler og krever en regissør som treffer, for å ikke bli nok en postapokalyptisk zombie-grøsser.
Er markant grep i 28 Years Later var kinematografien. Danny Boyle filmet med en rigg bestående av flere iPhoner, og resultatet ble en slags retro og kledelig klam følelse. Det understreket flere temaer i den filmen, blant annet Storbritannias isolasjon fra resten av verden, som ikke er infisert og har gått videre. Nia DaCosta skaper sammen med fotograf Sean Bobbit skaper mer tradisjonelle filmbilder, skutt på digitalkameraer. Noe av den samme følelsen ligger over bildene, men ikke på langt nær i samme skala. Det funker fint, da DaCosta gjør sin egen greie og aldri prøver å kopiere Danny Boyle. Og det funker, fordi at historien utvikler seg og tar nye veier.
Uansett klarer hun å få The Bone Temple til å føles som det den bør være: En veldig britisk, post-apokalyptisk skrekkfilm, i samarbeid med Alex Garlands manus. Den kommer nok ikke til å falle i smak hos alle, men jeg tror den kan treffe flere enn fjorårets film. Den er hakket med konvensjonell og er på samme tid en svært utradisjonell oppfølger, fordi den gjør mye nytt.
Jeg må legge til at den var overraskende grafisk når det kommer til vold, blod og innvoller, og at den har scener som er svært forstyrrende. Med eller uten blod og gørr. Spesialeffektene er gode og i stor grad praktiske – CGI er kun brukt subtilt og der det har vært nødvendig, mens beintempelet var bygget av mer enn 250 000 bein-replikaer, og 5 500 tilsvarende hodeskaller. Overvekten av praktiske effekter, sminke og make-up kler det enkle preget hele filmserien har hatt siden starten, da man gerilja-filmet scener i London tidlig om morgenen, for å unngå folk i bildene.
Nia DaCosta har gjort en verdig oppfølger som etter min mening overgår forgjengeren, med en friskere historie og fargerike rollefigurer. Det trekker noe ned at den henger såpass fast i forgjengeren som den gjør, men 28 Years Laster: The Bone Temple er allikevel en klar anbefaling. Filmen ligger allerede nå an bli en av årets beste i sjangeren.
