Richard Linklater (Boyhood, Dazed and Confused og Before Sunrise) er ute med sin nyeste film Nouvelle Vague. Filmen er Linklater sin første franskspråklige film, med Guillaume Marbeck, Aubry Dullin og amerikanske Zoey Deutch i hovedrollene. Filmen hadde premiere på filmfestivalen i Cannes i 2025, og ble nominert til Golden Globe og Independent Spirit Awards. Filmen har premiere 25. desmber på norske kinoer og blir også å se på Netflix i nærmeste fremtid.
Nouvelle Vague fransk for: «ny bølge» er tilnavnet til den franske filmbevegelsen på slutten av 50-tallet. En bevegelse som tok oppgjør med de gamle institusjonene innen film og kastet alle reglene på hylla. Hvor eksperimentering, improvisasjon og lekenhet ble løftet frem framfor å holde seg til de lagte konvensjonene. Flere prominente tilhengerne av bevegelsen var blant annet François Truffaut, Éric Rohmer, Jacques Rivette, Claude Chabrol i ikke minst filmens hovedrolle Jean-Luc Godard.
Filmen oppleves som en dokumentar i hvert fall i begynnelsen, hvor man nesten glemmer at det er en spillefilm man ser på. Hvor navnene til bevegelsens viktigste støttespillerne vises på skjermen når de blir introdusert for første gang i filmen.
Filmen starter med visningen av På vei mot livet (Les Quatre Cents Coups) av François Truffaut på Cannes festivalen i 1959, hvor den kulturelle sosieteten i Paris og Godard sitter i publikum. Godard, da mest kjent som en filmkritiker fremfor filmskaper, er umiddelbart inspirert. Vi skjønner videre at Godard har lite til overs for mye av filmene som blir produsert i samtiden, og lengter etter å kunne realisere sine egne drømmer om hva filmkunst bør være.
Da han får napp hos produsent Georges de Beauregard (Bruno Dreyfürst) til å lage sin første spillefilm, begynner starten på det som skal bli en av bevegelsens mest kjente filmer:Til siste åndedrag (À bout de souffle). Godard setter sammen et lite crew med blant annet krigsfotograf Raoul Coutard (Matthieu Penchinat) bak kamera, og ansetter Jean-Paul Belmondo (Aubry Dullin) og amerikanske Jean Seberg (Zoey Deutch) i hovedrollene. Med Godard sin ukonvensjonelle og flytende tilnærming til filmskaping og frister, blir produksjonen noe helt annet en vanlig, til både skuespillerne og spesielt produsentens store frustrasjon.
Noe av det som gjør Novelle Vague til en unik filmopplevelse er hvordan man blir dratt inn i tidsånden gjennom selve filmteknikken. Skutt i 1.37:1 format (Academy ratio), med vintage-linser og en hybridblanding mellom digitalt og 35mm film, glemmer man at man ser på en film som i aller høyeste grad er spilt inn nåtiden og ikke i 1960-tallets gater i Paris.
Linklater har gjennom karrieren blitt utnevnt som kongen av rolledrevne hang-out-komedier. Hvor han evner å skape et galleri av interessante karakterer og et miljø som gjør at man som seer trives i universene hans. Dette får han uten tvil også til i Novelle Vague, til filmens produsent-rollefigurers store frustrasjon da dette er noe hovedpersonen gjør mye av. Med Godard sin svevende og løse tilnærming til dagsplaner og frister, finner vi ofte filmens cast og crew hengende på kafeer, hotellrom og i Paris gater, mens Godard renner ut med filosofiske tanker om kunst og film. Selv om man etterhvert skjønner at det er en metode bak kaoset.
Filmen har mange meta-aspekter i tillegg til å være en film om å lage en film, da den i likhet med fransk ny-bølge filmskapningen caster flere relativt uerfarne skuespillere i rollene. Blant annet Guillaume Marbeck i hovedrollen som Godard, hvor Marbeck hadde mye mer erfaring bak kamera som filmfotograf en som skuespiller. Dette oppleves som et lurt trekk da mer kjente fjes fort kunne distrahert fra filmens autentisitet og realisme. Marbeck gjør også en fantastisk jobb som Godard, en offentlig figur det heldigvis finnes mengder av intervjuer å hente inspirasjon fra. Hvor Marbeck absolutt klarer å fange Godard sin selvtillit, arroganse og genialitet.
Men helt franskspråklig holder vi oss ikke da Zoey Deutch i rollen som amerikanske Jean Seberg ofte bryter ut med engelske fraser og setninger i mellom fransken. Da vi også får samtaler mellom henne og mannen hennes François Moreuil på engelsk flyter dette organisk og føles ikke påtvunget for publikums skyld.
Zoey Deutch er nok filmens mest kjente fjes på lerretet og har tidligere jobbet med Linklater på filmen Everybody Wants Some!! (2016). Deutch leverer en utrolig sjarmerende og sårbar prestasjon som Jean Seberg, som ofte river seg i håret over Godard sine teknikker, tross at filmen endte opp med å bli en av hennes mest ikoniske roller.
Novelle Vague er Linklater sin første hel-franskspråklige film, noe som er et veldig lurt trekk. Med originalmanus av Holly Gent og Vincent Palmo Jr. og fransk oversettelse av Michèle Pétin og Laetitia Masson slipper vi unna franske aksenter på engelsk som bryter med realismen. Filmen virker like mye som et kjærlighetsbrev til å skape film som til fransk ny-bølgebevegelsen. Begge deler som uten tvil ligger nært Linklater sitt hjerte.
Linklater har klart å finne en veldig godt balanse i Novelle Vague. En intellektuell filmhistorisk bevegelse, og mange franke navn kan virke som hardt kost for den vanlige publikummer. Men Linklater klarer å pakke det inn i et forståelig gøy «la oss lage en film»-eventyr om en av de viktigste filmene i verdenshistorien. Samtidig dummes ikke noe ned, og filmnerder kan fråtse like mye i referansene og navnene som dukker opp på lerretet som nykommere til sjangeren som får nysgjerrigheten sin pirret til å lære mer om bevegelsen. Novelle Vague er en vakker, koselig og interessant filmopplevelse som tar for seg et viktig øyeblikk i filmhistorien.
