Marty Supreme, et sportsdrama med innslag av komedie, signert av Joshua Safdie, følger Marty Mauser mens han gjør det han kan for å komme til bordtennis-VM i London noe han har bestemt seg for å vinne. Men det skjer så mye ved siden av hovedplottet at man kan tilgis for å lure på om sportdramaet i det hele tatt er filmens bærende sjanger.
Vi befinner oss i New York i 1952 og tidskoloritten er tvers gjennom fenomenal: Kostymer, hår, biler, gater, interiør og eksteriør er upåklagelig godt gjennomført, ned til de små detaljene. Jeg skvatt derfor da Alphavilles 1984-hit, Forever Young, dundret fra høyttalerne under tittelsekvensen. Senere tok jeg meg i å tenke at den passet godt sammen med den snedig konstruerte tittel-sekvensen. Aldri før har en bordtennisball sett bedre ut!
Marty Mauser (Timothée Chalamet) er god når det kommer til bordtennis, og han vet det. Rollefiguren er løselig basert på bordtennis-spiller og forfatter Marty Reitman (1930-1012), en New Yorker som var kjent for sine tryllekunster med racketen, sin flamboyante stil og evnen til å gjøre show ut av seg.
Når det gjelder Marty Mauser så kan det bare sies med en gang: Det er vanskelig å føle sympati med ham. At han er høy på seg selv og vet at han kan gruse hvem det skulle være i bordtennis er én ting. Men han er generelt arrogant, og tar ikke fem øre for å lyve, bedra eller hive andre under bussen for å nå mål…
På denne måten er Marty et aldri så lite paradoks, for han er fenomenalt spilt og portrettert og definitivt ett av filmens sterkeste kort. På den andre siden er han også noe som trekker litt ned, da jeg sjeldent tok meg i å håpe at han skulle klare det han prøvde på. Det er naturligvis interessant med protagonister som ikke bare er snille og greie, men filmen lykkes i begrenset grad med å skape emosjonell investering i ham.
Det ødelegger ikke stort, for det som skjer rundt Marty er medrivende. Enkelte ganger tok jeg meg i å tenke at: Jeg håper drittsekken ikke får det til! Og det er jo engasjement i rollefiguren, dét også. Men å ha en usmakelig hovedperson er ikke bare enkelt og jeg synes ikke manuset alltid har fokus nok til å takle det helt.
Chalamet redder mye ved å gnistre i det som er hans beste rolle så langt, og evner å gjøre Marty menneskelig tross alt. Hovedrollen går fra å ha all verdens tro på seg selv til å være langt nede, fordi han for egen regning har kjørt seg fast i en grøft. Om jeg så ikke håper at han skal klare å redde seg ut av situasjonene, så er jeg spent på hvordan han skal gjøre det! I neste øyeblikk manipulerer han noen, som den tidligere stjerneskuespilleren Kay Stone (Gwyneth Paltrow), en ny brikke i spillet mot toppen.
Marty jobber som selger i onkelens skobutikk da filmen starter. Han har et forhold til den jevnaldrende, gifte Rachel Mizler (Odessa A’zion) og spiller bordtennis på fritiden. Etter å ha spart nok sier han opp jobben og reiser til London, der han spiller den ene motstanderen etter den andre under bordet. Mens han jobber mot toppen og forbereder seg på å møte Japans stolthet, Endo, lurer han til seg en luksus-suite, forfører nevnte Kay Stone og snakker seg inn i kretsen til den styrtrike, men tørre ektemannen; kulepenn-magnaten Milton Rockwell (Kevin O’Leary).
Om Chalamet er filmens høydepunkt, så er Paltrow hjertet. Hun spiller en avdanket Hollywood-stjerne helt fantastisk. Kay Stone lengter tilbake til skuespillerkarrieren og er gift med en mann som gir en økonomisk trygghet, men neppe stort mer. Den kjepphøye tennisstjernen Marty vekker en gnist hun har lengtet etter. Paltrow balanserer den middelaldrende fornuften med den ungdommelige lengselen, og den konstante sårheten rollefiguren lever med. Hun setter grenser, men klarer ikke nødvendigvis å unngå at Marty utnytter henne, enten for å få noe fra henne selv eller ektemannen. Kay Stone ble den rollefiguren jeg følte mest for.
Kevin O’Leary må også nevnes. Kanadieren er ikke skuespiller, men en faktisk forretningsmann. Han har dog deltatt i flere TV-programmer i hjemlandet som seg selv og jeg må si at han fungerer overraskende godt i selskap av erfarne, talentfulle skuespillere. O’Learys karriere som forretningsmann gir nok Rockwell en autentisk pondus og selvtillit, slik at rollen (kombinert med hans erfaring foran TV-kamera) passet ham godt.
Rockwell er i stor grad en typisk forretningsmann som sitter på midlene hovedpersonen trenger, men også han fremstår som en faktisk person. En person Marty ser stor nytteverdi i, men også en person som ser potensiell nytteverdi i Marty.
Det dukker opp flere ikke-skuespillere som gestalter kledelige roller. Blant annet får vi se forfatteren Larry Sloman som Martys onkel Murray. Filmskaper Abel Ferrara, som har regissert en rekke New York-baserte neo noir-krimdramer, som King of New York og The Funeral, samt helt andre ting ala 1993-nyinnspillingen av sci-fi-klassikeren Body Snatchers, spiller den lokale gangsteren Ezra Mishkin. Denne gangsteren er for øvrig sentral i et spesielt sideplot som involverer en hund, og som jeg på slutten av filmen klødde meg i hodet over. Disse ferske skuespillerne er det dog ikke noe å utsette på, da de har små roller og får bra til akkurat det de skal.
Joshua Safdie er en habil regissør. Det viste han blant annet med krimdramaet Uncut Gems i 2019, med en overraskende tung hovedrolleprestasjon av Adam Sandler. Nå ønsker jeg ikke å si for mye om hva som skjer etter VM-et i London i Marty Supreme, men jeg kan si at Marty roter seg opp i trøbbel, både med loven og dem som opererer på feil side av den. I tillegg til sportsdrama og subtil, mørk komedie, er filmen et krimdrama. En sjanger som er et velkjent territorie for Safdie, for ikke å snakke om et filmspråk han behersker godt.
Det er allikevel de scenene som skjer over tennis-bordet som er filmens mest engasjerende. Pussig nok, da jeg ikke er spesielt interessert i sport (les: ikke i det hele tatt). Kanskje det er fordi at det fikk meg til å tenke på Netflix-serien Queen´s Gambit, der Anya Taylor Joy spilte en fremadstormende sjakkspiller i et stemningsfullt drama ? Mulig grunnen er at det er ved tennisbordet at Marty faktisk er helt genuin, og ikke prøver å lure noen? God regi er helt klart også en faktor. Det er bare synd at disse scenene ikke opptar mer av filmens spilletid.
I tillegg til at manuset har en ufordragelig hovedperson og dermed gjør det vanskelig for seg selv, er det på vei i litt vel mange retninger. Det er skrevet av Safdie og hans vanlige skrivepartner Ronald Bronstein, og det er null tvil om at duoen kan godt håndverk. Dessverre har de ikke god nok kontroll denne gangen, slik at det ikke funker så bra som det kunne ha gjort.
Marty Supreme en underholdende, morsom og… Ja, en sprø film, med flere fabelaktige scener. Visuelt er den et mesterverk og fanger tidskoloritt, stemninger og rollefigurer på eksemplarisk vis. Jeg skulle bare ønske at det hele var sydd bedre sammen.
