Med det Oscar-vinnende dramaet Fremdeles her viser brasilianske Walter Salles igjen hvorfor han regnes som en av sin generasjons fremste filmskapere. Historien, som bygger på virkelige hendelser, fortelles gjennom familiens hverdagsliv, særlig gjennom morens blikk, idet hun forsøker å skjerme barna fra en brutal og uforutsigbar virkelighet.
Filmen starter i desember 1970, seks år etter at det brasilianske militærdiktaturet, kjent som Den femte brasilianske republikken, tok makten gjennom kuppet mot den venstreorienterte presidenten João Goulart 31. mars–1. april 1964, støttet av både Brasils konservative elite og USA. Under general Emílio Garrastazu Médicis ledelse nådde regimet sitt mest brutale punkt: Mediene ble strengt sensurert, og politiske motstandere fengslet og torturert uten rettslig prosess. Samtidig opplevde landet et paradoksalt økonomisk oppsving og en styrket nasjonal stolthet, drevet av VM-seieren i fotball og statlige infrastrukturprosjekter finansiert gjennom store internasjonale lån, en politikk som senere etterlot Brasil med enorm gjeld.
Én som i det skjulte arbeider mot militærdiktaturet er Rubens Paiva (Selton Mello), sivilingeniør, tidligere kongressmedlem og etter alt å dømme en vellykket familiemann. Fortellingen er basert på den selvbiografiske boken skrevet av sønnen Marcelo Paiva, som i 2015 ga ut historien om morens kamp for sannheten.
Selton Mello, først og fremst kjent fra brasiliansk film, har også erfaring som regissør; regidebuten The Clown (2011) var blant kandidatene til Oscar for beste internasjonale film. Her spiller han Rubens som en varm og leken far for fire døtre og én sønn, og som en hengiven ektemann for Eunice, spilt av Fernanda Torres. For å overleve regimet og bevare en fungerende hverdag holder de fleste seg på den smale stien. Nettopp derfor kan vi anta at han også holder sine politiske aktiviteter skjult for henne.
Filmen bruker god tid på å etablere Paiva-familiens hverdag, særlig gjennom barna. Eldstedatteren Vera står på terskelen til voksenlivet og en mulig fremtid i eksil i London – et sentrum for den vestlige ungdomskulturen hun trekkes mot, gjennom forbudt musikk, som progrockerne i King Crimson og moderne uttrykk. De yngste barna beveger seg i et rom av uskyld og uvitenhet, symbolisert ved den løshunden de tar til seg på stranden, samtidig som de fornemmer at noe er grunnleggende galt. Når faren forsvinner og ikke vender tilbake, blir også denne tryggheten brutt.
Barne- og ungdomsrollene er gjennomgående sterke. Ved å konsentrere fokuset om de to yngste og den eldste, uten å gjøre de øvrige til pappfigurer, lykkes filmen i å tegne et troverdig og mangefasettert familiebilde.
Det sentrale navet i fortellingen er Eunice. På en tilsynelatende uskyldig feriedag blir hun brått frarøvet ektemannen, da Rubens tas med til avhør og aldri kommer tilbake. Også Eunice blir selv arrestert og holdt i varetekt i flere døgn, før hun returnerer til et hjem i oppløsning. Der tvinges hun inn i et tredje skift: ansvaret for barna, hushjelpen og kampen mot myndighetenes løgner om ektemannens «flukt». I dette rommet mellom omsorg, arbeid og motstand, tar Eunice opp kampen for sannheten, samtidig som hun gjør sitt ytterste for å holde familien samlet.
Til tross for mange solide prestasjoner er det Fernanda Torres som bærer filmen på skuldrene, slik Eunice bærer familiens hjem og kampen om rettferdighet på sine. Torres debuterte som skuespiller på brasiliansk TV i 1979 og dukket opp i film fire år senere. Siden har hun gjort store og små roller på begge flater, og debuterte i tillegg som forfatter i 2013. Romanen, med den engelske tittelen The End, solgte 200 000 eksemplarer i Brazil, er oversatt til sju språk og adaptert til en miniserie med 8,2/10 hos IMDb.
I Fremdeles her er hun glimrende som en pertentlig, følsom og omsorgsfull kvinne som får hele verden revet vekk fra under føttene; en kvinne som har mye å tape og står rakrygget i en overveldende storm. Eunice er intelligent og ressurssterk, og hun er ikke redd for å rette en advarende pekefinger mot skumle menn som står parkert utenfor huset, åpenbart på oppdrag fra mydighetene.
Gjennom dialog, blikk og kroppsspråk gir Fernanda Torres en overbevisende tolkning av Eunice. Hun balanserer rasjonalitet og varme med utbrudd av frustrasjon, og reagerer til tider feil overfor barna i pressede situasjoner. Nettopp disse uperfekte øyeblikkene forankrer rollen i noe gjenkjennelig og virkelig. Regissør Walter Salles og manusforfatterne Murilo Hauser og Heitor Lorega lar dramatikken utspille seg med tilbakeholdenhet. Konflikter får ikke alltid en tydelig forløsning, men glir ofte over i hverdagen slik de gjør i virkeligheten.
I et intervju med Deadline forteller Marcelo Paiva at Salles var en venn av ham i barndommen, og tilhørte den utvidede familien rundt hans. Kanskje Salles er ett av barna vi ser leke med Paiva-barna i filmen? Regissøren bringer med seg førstehåndskunnskap om hendelsene filmen skildrer, uten selv å ha stått i frontlinjen. Denne avstanden gir ham et sjeldent godt utgangspunkt for å fortelle en annens historie med både innsikt og tilbakeholdenhet.
Filmen viser hvordan naturens skjønnhet og bylivets rytme i øyeblikk kan overskygge diktaturets jernhånd: lange strender, blått hav, mennesker under skyfri himmel og Rios pulserende liv. Nettopp derfor virker det desto sterkere når militære kjøretøy plutselig dundrer gjennom gatene. Slik gir filmen et presist bilde av hvordan et diktatur faktisk arter seg.
I en tidlig scene opplever eldstedatteren Vera en politikontroll, da hun cruiser rundt i en bil med venner. De røyker marihuana, lytter til rockemusikk og er på vei inn i en tunell, da de ser politibiler og betjenter lose samtlige inn til siden. Politifolkene er utålmodige, hardhendte og tar ikke fem øre for å legge dem som nøler i bakken. Redde står tenåringene langs tunell-veggen, mens en politimann holder en skarp lommelykt mot ansiktene deres. En annen matcher dem med bilder av etterlyste personer.
Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å vokse opp med å være redd for politi og myndigheter, men Salles og skuespillerne etablerer en følelse: Det er tilsynelatende ikke noe Orwell-scenario som møter deg når du ser den vakre byen, men du vet aldri hvem som følger med. Du aner ikke hva som skjer dersom du setter foten utenfor linja som er merket opp. Og det er skummelt fordi det gjøres riktig: Filmen forteller oss ikke at det er grusomt, den viser det, og lar oss kjenne følelsene gjennom vanlige mennesker.
Antydningens kunst er dessuten sterk og filmskaperne benytter seg av dette. Ett eksempel er fengsels-scenene, da Eunice blir avhørt eller befinner seg på cella. Skrik og rop fra korridorene sier alt, men vi slipper å se brutaliteten. Det er hjerteskjærende, vondt og provoserende. Og, dessverre, ikke uaktuelt. Det brukes fremdeles tortur i altfor mange land, også land som offisielt ikke benytter slike metoder. Verden rommer diktaturer, autoritære regimer og demokratier på retur – fasader som slår ned på motstand, kritikk og frihet.
Musikken er komponert av Warren Ellis, som for mange er mest kjent som Nick Caves makker i The Bad Seeds. Sammen med Cave har den australske musikeren laget mye god filmmusikk, hvorav flere har vunnet priser som AFI Award, ARIA Awards, Ariel Awards og Screen Music Awards. I årene som er gått siden duoen gjorde musikken til John Hillcoarts australske western The Proposition (før øvrig med manus av Nick Cave) i 2005, har Ellis jevnlig jobbet med filmmusikk og vet åpenbart hva han driver med. Jeg skal ikke si for sikkert at Fremdeles her har hans beste arbeid, men suverent er det!
Det går fra dvelende og vakkert til intenst, mollstemt og skjærende, i tråd med historiens utvikling og scener. Musikken tar aldri for mye plass, men følger narrativet og blander seg ypperlig med musikk som spilles fra høyttalere i løpet av spilletiden. Låtene som spilles av er ikke er tilfeldig plukket. Musikken fanger essensen av filmen og tematikken, eller skildrer følelsene rollefigurene innehar og brukes aktivt i flere scener.
Jeg har likt flere av Walter Walles filmer, særlig Motorsykkeldagbøkene (2004). Den skildrer den unge legestudenten Che Guevaras motorsykkelreise på kryss av Sør-Amerika sammen med biokjemikeren Alberto Granado, og er et sterkt og sårt portrett av et kontinent uavhengig av hva en skulle mene om Guevara. Walles regisserte også 2012-filmatiseringen av Jack Keruacks On the Road, en favorittbok her i gården. For min del fungerte den ikke så mye mer enn halvveis, men jeg har alltid tenkt at det er en vanskelig roman å adaptere. Det er dog ikke vanskelig å forstå at Walles fikk jobben etter Motorsykkeldagbøkene, som har mange av de kvalitetene en On the Road-film bør ha.
Fremdeles her fremstår som Walter Salles’ mest helstøpte film til nå. Med en sjelden kombinasjon av historisk innsikt, menneskelig nærhet og filmatisk tilbakeholdenhet skaper han et verk som både rører og ryster. Dette er en film som blir værende ikke bare som et minne, men som en påminnelse. Fremdeles her er uten tvil en av årets sterkeste filmopplevelser.
