Etter et uvanlig rikt filmår i 2024, stod 2025 igjen med en utfordring: Hvordan følge opp et så sterkt år? Ser vi tilbake på årets filmnyheter og premieredekning, har 2025 i mindre grad handlet om kvantitet og i større grad om rytme, perspektiv og ettertanke.
Her løfter vi frem noen få utvalgte filmer som har vist seg relevante også etter hvert som 2025 nærmer seg slutten. Filmer som ikke bare tilhører øyeblikket de kom i, men som fortsatt former samtaler, perspektiver og filmopplevelser.
Stoltenberg – Facing War
Stoltenberg – Facing War har vært en vedvarende snakkis langt utover premieredatoen, også etter utgivelsen av Jens Stoltenbergs bok om NATO-årene med deres politiske opp- og nedturer. Dokumentaren gir et sjeldent nært innblikk i hvordan internasjonal toppolitikk faktisk fungerer, også i krisetid. Kameraet fanger ikke bare formelle møter med statsledere, men også de små, avgjørende øyeblikkene: korridorsamtaler, strategiske avveininger og øyeblikk av tvil som former beslutninger om krig og fred.
Slik blir filmen en uunnværlig nøkkel til å forstå vår samtid, særlig i lys av Russlands fullskalainvasjon av Ukraina og NATOs rolle i en tid preget av global uro og interne spenninger blant ikke så samarbeidende allierte som Ungarn og Tyrkia.
Filmens vedvarende relevans ligger også i hvordan den overskrider det rent verbale og dokumentariske, og i stedet fremstår som en helhetlig filmopplevelse – visuelt, narrativt og sonisk. Et gjennomarbeidet musikalsk lydbilde følger og forsterker fortellingen, og gir filmen en emosjonell rytme som speiler presset og alvoret i situasjonene som skildres. For dem som fortsatt holder fast ved et forenklet narrativ om politisk makt som uttrykker bekymring uten handling, fungerer Facing War som et krasjkurs i internasjonal politikk sett helt innenfra.
Filmen viser hvordan personlige verdier, erfaringer og moralske vurderinger veves sammen med institusjonelle strukturer under ekstremt press, og gir samtidig et sjeldent menneskelig portrett av maktutøvelse i en tid der beslutninger tatt bak lukkede dører får konsekvenser for millioner.
Sorry, Baby
Sorry, Baby har befestet sin posisjon som en av de mest presise og urovekkende samtidsfilmene fra 2025 ved å skildre sårbarhet, relasjoner og emosjonelle brudd med en ro som samtidig er kompromissløs. I stedet for å drive frem et tydelig narrativt klimaks, lar filmen oss bli værende i etterdønningene av erfaringer som ikke lar seg rydde opp i og nettopp her ligger dens styrke.
Med et stramt visuelt uttrykk og en konsekvent nærhet til hovedkarakterens perspektiv inviteres publikum til å erfare en vedvarende utilpasshet og hvordan denne både opprettholdes, forsterkes og forblir uanerkjent av de nærmeste. Sorry, Baby står igjen som et viktig korrektiv til mer ekspressive og forklarende samtidsskildringer. Regissøren setter ord og bilder på patriarkatets rigide rammer og deres gjennomgripende virkning, ikke bare i spenningene mellom kjønn, men også i relasjonene mellom venner og familie.
Kveldsvakt
Kveldsvakt kan kåres som en av årets mest samfunnsmessig betydningsfulle filmer. Filmens politiske stemme er like viktig som dokumentaren om Stoltenberg, nettopp fordi den gir et sjeldent tydelig uttrykk for et overarbeidet, underbemannet og systematisk presset helsevesen. Her rettes blikket mot de menneskelige kostnadene som altfor sjelden gis plass i offentligheten.
Handlingen utspiller seg i et nattlig rom der ansvar, utmattelse og omsorg smelter sammen, og følger en hovedkarakter i et arbeid som krever konstant tilstedeværelse, men som samtidig gjør individet strukturelt usynlig. At filmen er sveitsisk, understreker dessuten at problematikken ikke er særnorsk, men del av et bredt internasjonalt arbeidslivsproblem.
Regissør Petra Volpe synliggjør på en nærmest heroisk måte hvordan strukturelle rammer turnuser, ansvarsforskyvning og institusjonelle forventninger, setter seg direkte i kroppen. Leonie Benesch leverer en bemerkelsesverdig presis prestasjon som sykepleier, noe som fascinerer flere.
Samtidig er Kveldsvakt på ingen måte stillestående eller monoton; den er fortalt med en intensitet og nerve som tidvis nærmer seg thrillerspenning. Filmen fungerer dermed som en kompromissløs observasjon av arbeidets menneskelige konsekvenser.
Blücher
Blücher er et kraftfullt eksempel på det nye pustet norsk film har vist evne til å gi etterkrigsfortellingene på lerretet. Filmen retter blikket mot et avgjørende historisk øyeblikk: senkingen av den tyske krysseren Blücher i Oslofjorden 9. april 1940. Filmen følger beslutningene som tas ved Oscarsborg festning, der oberst Birger Eriksen uten klare ordre og under ekstremt tidspressm, velger å åpne ild.
Blücher har ingen ambisjon om å være en historisk dokumentar, men studerer presist hvordan enkeltvalg, tatt i uvisshet og under press, kan få uoverskuelige konsekvenser for et helt samfunn. Krig forstås her ikke som kamp og heltemot alene, men som et spørsmål om beredskap, besluttsomhet og ansvar. Slik fremstår Blücher også som en påminnelse om hvordan nasjonale myter formes og hvordan de bør etterprøves. I et filmår preget av ettertanke står Blücher igjen som et sentralt bidrag til forståelsen av både fortidens og nåtidens maktutøvelse, og minner oss om hvor avgjørende enkeltmenneskers valg kan være når institusjonelle rammer svikter.
Nouvelle Vague
Nouvelle Vague er først og fremst en film om et avgjørende øyeblikk i filmhistorien: fremveksten av den franske nybølgen og tilblivelsen av Til siste åndedrag. Med Jean-Luc Godard som sentral figur skildrer filmen et miljø der filmkunsten ble revet løs fra etablerte institusjoner og gjenoppfunnet gjennom improvisasjon, brudd med konvensjoner og en kompromissløs tro på film som personlig uttrykk.
Nouvelle Vague fungerer like mye som en hyllest til filmskaping som praksis som til nybølgen som estetikk. Ved å la kamera, format og fortellerstruktur speile tidsånden, gir filmen publikum en sanselig inngang til hvorfor Godard – sammen med Truffaut, Rohmer og Rivette fortsatt står som en referanse for filmskapere som ønsker å utfordre formen. I 2025 fremstår Nouvelle Vague som en påminnelse om at filmhistorien ikke bare består av ferdige verk, men av øyeblikk der reglene ennå ikke var skrevet.
The Brutalist
The Brutalist har vært blant de mest omtalte og omdiskuterte filmene i 2025, både for sin formmessige ambisjon og sin monumentale spilletid. Selv om filmen ikke fremstår som et entydig favorittvalg i redaksjonen, valgte vi likevel å inkludere den i vår oppsummering av filmåret, nettopp fordi den har utløst engasjement, diskusjon og sterke reaksjoner.
Gjennom historien om den ungarsk-jødiske arkitekten László Tóth brukes etterkrigstidens USA som prisme for å utforske identitet, makt, kapitalisme og fremmedgjøring. Filmens brutalisme er ikke bare arkitektonisk, men også narrativ og emosjonell: et kompromissløst blikk på hva det koster å skape noe varig i møte med traumer, strukturell vold og økonomiske interesser. Nettopp denne kompromissløsheten både estetisk og tematisk gjør The Brutalist til et viktig referansepunkt i 2025, enten man lar seg rive med den eller stiller seg mer ambivalent til dets helhet.
Tre fedre
Tre fedre plasserer seg i skjæringspunktet mellom det intime og det prinsipielt politiske, og tegner et portrett av en familieform som utfordrer etablerte forestillinger om kjønn, kropp og foreldreskap. Gjennom nære observasjoner av svangerskap, fødsel og barseltid følger filmen Kristopher, Sindre og David i prosessen med å skape en familie på egne premisser. Her blir hverdagslogistikk, følelsesmessige svingninger og relasjonelle forhandlinger en del av en større samtale om representasjon og institusjonelle rammer. Det private gis politisk tyngde gjennom erfaringer som utspiller seg foran kamera i sanntid.
Regissørene Even G. Benestad og August B. Hanssen viderefører en dokumentarisk tradisjon der det observerende blikket skaper en produktiv spenning mellom publikums forventninger og filmens tematiske kompleksitet. Kameraets nærhet gir rom for både identifikasjon og konfrontasjon, og lar relasjonen mellom de tre mennene tre frem som både bærekraftig og sårbar.
Særlig Kristophers historie preget av medisinske inngrep, tap og motstand mot systemer som ikke fullt ut anerkjenner transpersoners erfaringer gir filmen et emosjonelt og politisk tyngdepunkt. Tre fedre minner oss om at familie ikke bare er et privat anliggende, men et felt der kropp, kjærlighet og politikk uunngåelig møtes.
En liten bit av kaken
En liten bit av kaken er en sjelden filmopplevelse som lar det stillferdige romme både varme, alvor og motstand. Gjennom Mahins liv som eldre, enslig kvinne i Teheran skildres ensomhet og lengsel uten sentimentalitet, men med en nøktern observasjon av hverdagen slik den faktisk leves. Når Mahin bestemmer seg for å oppsøke kjærligheten på nytt, åpner filmen for en fortelling der små valg får stor betydning. Det langsomme tempoet og den nære tilnærmingen gir rom for refleksjon, og lar publikums oppmerksomhet hvile på detaljer, blikk og samtaler som ellers lett forsvinner i mer handlingsdrevne narrativer.
Samtidig bærer filmen et tydelig politisk alvor, nettopp fordi den lar det mellommenneskelige stå i sentrum. Regissørduoen Maryam Moghadam og Behtash Sanaeeha viser hvordan alder, kjønn og frihet formes av samfunnets uskrevne og skrevne regler, uten å gjøre Mahins historie til en ren symbolfortelling. Filmen fremstår som både konkret og universell: et portrett av verdighet, sårbarhet og mot i møte med begrensninger. En liten bit av kaken minner oss om at politikk ikke bare handler om lover og institusjoner, men også om retten til intimitet, livsglede og handlingsrom selv sent i livet.
Flow
I en tid preget av global oppvarming, stadig mer skjebnesvangre naturkatastrofer og en rask utvikling innen digital kunst, er det kanskje ingen stor overraskelse at en film som Flow treffer så presist. Flow er en sjelden animasjonsfilm som formidler stor tematisk tyngde gjennom et konsekvent ordløst uttrykk. I kjølvannet av en naturkatastrofe følger vi en gruppe dyr, ledet av en katt, som tvinges til å samarbeide for å overleve i et landskap der menneskene er fraværende, men sporene etter dem fortsatt dominerer omgivelsene.
Med sitt rolige tempo og sterke visuelle fortellerkraft lar filmen publikum lese mening inn i bevegelser, blikk og rytme, og åpner for tolkninger knyttet til klima, sivilisasjonens sårbarhet og fellesskapets nødvendighet. At filmen er helt uten dialog, forsterker opplevelsen av universell tilgjengelighet – dette er en fortelling som kommuniserer på tvers av språk, alder og kulturell bakgrunn.
Regissør Gints Zilbalodis viderefører her sitt karakteristiske filmspråk, der det visuelle bærer både narrativ og emosjonell fremdrift. Den enkle, men presise animasjonsstilen skapt i det åpne programmet Blender, understreker filmens tematiske kjerne: samarbeid, tilpasning og gjensidig avhengighet i møte med en verden i endring. I 2025 står filmen igjen som et av årets mest originale og tankevekkende bidrag som en påminnelse om animasjonens evne til å romme både eventyr, filosofi og samtidens store spørsmål.
Flåklypa – fra Paris til pyramidene
De øvrige filmene i dette utvalget har vi hatt anledning til å anmelde gjennom året. Flåklypa – fra Paris til pyramidene er et unntak. Med premiere først denne uken har vi ikke rukket å publisere en full anmeldelse, men filmen er likevel umulig å overse i en oppsummering av filmåret. Nye Flåklypa-filmer vekker ofte sterke følelser på tvers av generasjoner, nettopp fordi de forholder seg til en av norsk films mest ikoniske og følelsesladede arv.
Mottakelsen at filmen i stor grad lykkes med det den faktisk er ment å være: en vital, humoristisk og visuelt presis familiefilm som forvalter Kjell Aukrusts univers med både overskudd og respekt. Snarere enn å konkurrere med originalfilmen fra 1975, retter filmen seg tydelig mot et nytt publikum, uten å miste den rotfaste, folkelige tonen som har gjort Flåklypa til et samlingspunkt i norsk filmkultur. Nettopp derfor fortjener filmen sin plass i 2025-utvalget.
Det er i dette spennet mellom det politiske, det intime, det folkelige og det universelle at filmåret 2025 virkelig får sin form. Vi i Filmmagasinet mener dette er filmer publikum fortsatt kan ha glede av å oppdage, dersom de ikke allerede har gjort det.
