Even G. Benestad og August B. Hanssen tegner i Tre fedre et portrett av en utradisjonell familie: Kristopher, Sindre og David, tre menn som venter sitt første barn sammen, et barn Kristopher selv bærer frem. Filmen plasserer seg i skjæringspunktet mellom det intime og det politiske. Nære observasjoner av svangerskap, fødsel og barseltid gir ikke bare et innblikk i familiens hverdagsliv, men setter samtidig spørsmålstegn ved etablerte forestillinger om kjønn, kropp, familie og foreldreskap.
Som familieportrett formidler Tre fedre samtidig tre tydelige tematiske akser: transidentitet, polyamorøse relasjoner og kunstig befruktning. Disse tre dimensjonene gjør filmen både dypt personlig og prinsipielt politisk – et møtepunkt mellom kropp, kjærlighet og teknologi.
Benestads tidligere prosjekter, og særlig Alt om min far (2002), en personlig dokumentar om regissørens far, sexologen og transpersonen Esben Esther Pirelli Benestad, åpnet en større samfunnsdebatt om kjønnsidentitet og familie, samtidig som den reflekterte regissørens egen posisjon som sønn i møte med farens selvforståelse. Tolv år senere skapte François Ozon spillefilmen Une nouvelle amie (2014), der publikum følger den uvanlige historien til David (Romain Duris), en mann som gradvis utforsker en kvinnelig kjønnsidentitet. Gjennom et rammeverk av romantisk melodrama forsøker Ozon å stimulere publikums forståelse for identiteter og erfaringer som ofte forblir marginalisert i det daglige.
Tre fedre viderefører tradisjonen fra Alt om min far, men flytter fokuset fra enkeltindividet til en kollektiv familieform. I tråd med cinéma vérité-tradisjonen skildrer filmen en unik historie gjennom en sanferdig og observerende kameraføring. Denne tilnærmingen skaper en uventet maktbalanse mellom et tematisk utfordrende stoff og publikums forventninger, der intimiteten både inviterer til identifikasjon og samtidig konfronterer etablerte normer.
På den måten gjør Tre fedre det private til gjenstand for politisk refleksjon – og omvendt: det politiske blir erfart gjennom det nære og personlige. Dermed åpner filmen for en bredere diskusjon om både representasjon, institusjonelle rammer og publikums egne forestillinger om hva en familie kan være.
Filmen tar utgangspunkt i Kristophers historie. Som tenåring ble han utsatt for tvungen fjerning av eggstokker, og mange år med testosteronbehandling gjorde drømmen om å få barn nærmest uoppnåelig. At han nå kan stå gravid sammen med sine to partnere, er både et mirakel og et vitnesbyrd om en kamp mot systemer som ikke fullt ut anerkjenner hans erfaringer. Her ligger kjernen i filmens spenning: mellom håpet i det nye livet og smerten i det som ble tatt fra ham. Slik fungerer Tre fedre ikke bare som et personlig portrett, men som en politisk påminnelse om hvordan medisinske og juridiske praksiser former livene til transpersoner.
Benestad og Hanssen er kjent for sitt varme, men samtidig kompromissløse blikk på mennesker som lever utenfor normene. I Tre fedre forenes det observerende og det performative: kameraet er nært og varsomt, og lar situasjonene tale for seg selv, men samtidig inviterer filmen publikum til å erfare erfaringer de ellers ikke ville hatt tilgang til. Intime scener av forberedelser, hverdagslogistikk og følelsesmessige svingninger får dermed en dobbel funksjon: de dokumenterer det konkrete, men skaper også en emosjonell resonans.
Gjennom samtaler og fortellinger avdekker filmen ikke bare hva som knytter seg til forventningen om et barn, men også hvordan relasjonen mellom de tre mennene fungerer i praksis. De innrømmer åpent at kjemien ikke alltid stemmer like godt to og to, men at de tre sammen skaper en balanse som gjør forholdet bærekraftig. Kristopher fremstår nærmest som motoren i familien, den som bærer både det fysiske og emosjonelle ansvaret, og hans drivkraft gir en ekstra dimensjon til forståelsen av hva dette forholdet innebærer.
Likevel velger filmen å holde seg innenfor en norsk kontekst. Den løfter frem friheten som eksisterer her uten å trekke linjer til hvordan polyamorøse familieformer ofte møtes med skepsis – til dels med historiske og kulturelle begrunnelser. Nettopp derfor kan Tre fedre fremstå vilkårlig i et internasjonalt perspektiv. Polyamorøse forhold kan i enkelte kulturer umiddelbart kobles til flerkoneri, og i en tid preget av økende desinformasjon blir slike bilder lett brukt av autoritære regimer, for eksempel i Russland og Iran, som retorikk for å fremstille vestlig frihet som «dekadanse».
Jeg hadde satt pris på om filmen selv hadde adressert denne dimensjonen, fordi fraværet av en slik refleksjon kan fremstå naivt, eller som et uttrykk for en viss selvtilfredshet. Dermed blir Tre fedre et intimt portrett som primært taler til et privilegert, demokratisk publikum – et publikum som ofte kan tillate seg å utforme politikk uten den strategiske posisjoneringen som er avgjørende for politiske bærekraftige gjennomslag i mer krevende kontekster.
Filmen lykkes best når den skildrer intimiteten mellom Kristopher, Sindre og David. Samtidig blir den stående som et eksempel på dokumentarens paradoks: sterk i det nære, men svakere i møte med de større strukturelle og internasjonale perspektivene. Tre fedre er likevel en modig film – intim nok til å berøre, politisk nok til å provosere. At nettopp denne varme og intime dimensjonen også ble bekreftet gjennom publikumsprisen under Oslo Pix, understreker filmens gjennomslagskraft.
