Med Affeksjonsverdi markerer Joachim Trier og Eskil Vogt sin sjette spillefilm som regissør–manusduo. Filmen hadde premiere under filmfestivalen i Cannes, hvor den mottok grand prix i hovedkonkurransen. Rollelisten består av flere gjengangere i Trier sine filmer som Renate Reinsve og Anders Danielsen Lie, med nykommere Inga Ibsdotter Lilleaas, Stellan Skarsgård og amerikanske Elle Fanning på rollelisten. Filmen var åpningsfilm for Oslo Pix festivalen og har norgespremiere på kino 12. september.
I Affeksjonsverdi møter vi søskenparet Nora (Renate Reinsve) og Agnes (Inga Ibsdotter Lilleaas) som etter at moren døde får i oppgave å rydde ut av villaen de vokste opp i Oslo. Da deres fraværende filmregissør far Gustav Borg (Stellan Skarsgård) møter opp i begravelsen bobler mange vanskelige følelser til overflaten. Da faren prøver å tilby Nora hovedrollen i hans neste filmprosjekt, nekter hun å delta.
Under en visning av en av Borg sine tidligere filmer kommer han i kontakt med den amerikanske skuespiller Rachel Kemp (Elle Fanning). Dypt rørt av filmen takker hun ja til rollen opprinnelig tenkt for Nora. Under farens opphold i Oslo dykkes det dypere inn i familiehistorien, relasjonene og hvorfor de forholder seg til hverandre som de gjør.
Selve tittelen Affeksjonsverdi bærer også mye tematisk kraft gjennom filmen. Ikke bare med villaen som har gått i generasjoner og alt dens innhold. Men også personene den huset, hvor mange av minne ikke er gode, men like sterke og bittersøte allikevel.
Av de tidligere filmene til Trier er det kanskje hans første engelskspråklige film Louder Than Bombs Affeksjonsverdi bærer mest likhetstrekk med. Hvor Trier følger en dysfunksjonell familie etter at deres fraværende mor som jobbet som krigsfotograf døde. Trier sine filmer inneholder ofte sjangergrep fra fransk nybølge og mer abstrakte drømmesekvenser, mens i Affeksjonsverdi får vi en mer virkelighetsnær film.
Selve handlingen i filmen er ikke i seg selv nødvendigvis nyskapende. Utgangspunktet i en fraværende kunstnerfar og familiedynamikk etter et dødsfall er noe man har sett flere ganger. Det er imidlertid utførselen og skuespillerprestasjonene som gjør Affeksjonsverdi til noe eget. Trier og Vogt klarer alltid å skape noen magiske øyeblikk i samtalene og møtene mellom rollefigurene i filmene deres. Og med Affeksjonsverdi klarer de gjennom filmen å lage dyptgående ekte rollefigurer man ønsker å dykke dypere ned i.
Meta-aspektet i filmen gjør den også veldig interessant. Hvor Skarsgårds rolle, Gustav Borg, forsøker å skape en film innad i filmen. Da vi også befinner oss blant annet bak scenen på Nationaltheatret før en forestilling, eller på etterfesten av en filmpremiere, føles det også som å titte inn i en verden man ellers ikke nødvendigvis har tilgang til.
Trier klarer alltid å få sterke prestasjoner fra skuespillerne sine, og denne omgang er absolutt ikke et unntak. Renate Reinsve leverer et utrolig sårbart og menneskelig portrett av skuespilleren Nora. Hvor sinne og ensomheten hennes ligger og ulmer til det tilslutt sprekker i møte med faren.
Inga Ibsdotter Lilleaas er også utrolig overbevisende i rollen som Agnes. Som i likhet med Nora bærer på mange av de samme følelsene, men holder dem mer skjult i en langvarig sorg. Sammen har de også en veldig fin kjemi der man føler man ser på et ekte søskenpar.
Stellan Skarsgård, en veteran i sitt fag, har vært med i flere norske produksjoner i tillegg til en omfattende internasjonale karriere. Skarsgårds Gustav Borg selger godt inn det fornektende ved rollefiguren. Bakom alkoholismen og en famlende karriere, ligger en stigende anger på hvilke valg han har tatt og hvem han har vært for sine nærmeste. Hvor samspillet mellom faren og de to døtrene fungerer veldig bra, og Reinsve og Lilleaas har null problem med å spille opp mot erfarne Skarsgård.
Trier har gjennom filmene sine opparbeidet en gjenkjennelig og egenartet stil. Han virker også til å være tro mot hva han ønsker å lage selv, samtidig som han kan eksperimentere med sjanger utenom det vanlige, som i den overnaturlige grøsseren Thelma (2017). Det virker imidlertid som om relasjonelle mellom mennesker er det han er mest interessert i.
Affeksjonsverdi er uten tvil en av Triers mest feelgood-filmer, men med dypere aspekter som rettferdiggjør det før det blir for sentimentalt eller klisjéfylt. Trier virker til å ha kommet til et komfortabelt sted i karrieren sin, hvor han har kunstnerisk frihet til å lage det han vil. Selvom han er veldig ydmyk på hvor mye som skal til for å lage spillefilmer, og hvilket sjansespill det er. De fleste får kun en sjanse i Hollywood etter en av filmene på hjemmefronten får oppmerksomhet utenlands ifølge Trier selv. Selvom det er en stund siden Trier har skutt fullstendig utenlands virker det som om han liker å samarbeide innad i Europa og over Atlanteren.
Affeksjonsverdi byr på en fin og sår filmopplevelse med sterke skuespillerprestasjoner. Med vakre bilder og en god porsjon humor. Om det treffer en personlig eller ikke klarer i hvert fall Joachim Trier og Eskil Vogt alltid å skape noe kreativt og interessant, og det blir spennende å følge med dem videre.
