Det er lett å bli revet med av følelser når man overværer dette som er en stilfull og forholdsvis enkel, men like fullt slagkraftig beretning om ung, skeiv oppvåkning. Young Hearts treffer, for én gangs skyld, som en positiv og gledelig knyttneve innen skeiv film.
Manuset til filmen er skrevet av regissør Anthony Schatterman i det som også er hans regidebut. Lukas Dhont, som hadde stor suksess med sin Oscar-nominerte Close (2022) har også vært med i utformingen av manus her, noe som merkes godt underveis.
For likhetene mellom Dhonts Close og Schattermans Young Hearts er på flere måter slående. Vi følger også her to unge belgiske gutter i tidlige tenår som sakte men sikkert oppdager sin seksualitet og legning igjennom å bli kjent med hverandre. Settingen for begge guttene er solide, stabile og positive familier. Den 14-år gamle Elias bor på den belgiske landsbygda sammen med far, mor og storebror, hvor førstnevnte opplever lokal suksess som sanger og låtskriver. Spesielt er hans siste hit “Den første kjærligheten” en slager, og allerede her skjønner man at metaforene og symbolikken til filmens tematikk ikke akkurat er veldig subtilt skrevet.
Men i motsetning til manusforfatter Lukas Dhonts tragiske Close fra 2022, oppleves hans nyeste kjærlighetsberetning som en deilig og oppløftende «feelgood» i forhold. Historien om Elias og Alex rommer et lass av kjente, relaterbare og nostalgiske ungdomsingredisenser som skole, venner, familieliv, fritid, og altså – den første forelskelsen. Selv om filmen føles enkel og noe lett i sin omgang med tematikk som dette, er det i hovedrollene at ting likevel stikker dypere.
Skuespillerne er helt makeløst troverdige, og spesielt unge Lou Goossens i rollen som Elias har en så naturlig, uanstrengt og vanvittig troverdig tilstedeværelse i kamera, at man nesten blir sittende og måpe underveis.
Ansiktet hans regelrett lyser opp hver gang han ser den nye gutten i gata, Alexander, samtidig som han spiller fullstendig overbevisende bedrøvet etter hvert som følelsene begynner å rase i ham, på godt og vondt. For der Young Hearts i stor grad kan oppleves som en “enkel” film, der ser man i enkelte scener at følelsene virkelig raser innvendig i Elias. Filmens enkelhet får slik en kraft over seg som føles utrolig godt utnyttet av Schatteman og Dhont. Alt trenger ikke å nevnes igjennom manus, og alt behøves ikke å overforklares, spesielt ikke når rollefigurene formidler såpass godt sine følelser, tanker og reaksjoner som her!
Under suksessen med Close, ble Dhont og filmen beskyldt for å ha brukt (veldig) pene og unge skuespillere. Også Goossens og Marius De Saeger som Alexander, er billedskjønne som bare dét. Men, gjør dette noe? Jeg mener… får ikke rollefigurene også da en ekstra kraft ved å smelte hjertene til oss som ser på? Ville filmen hatt en mindre slående kraft om guttene så mindre “pene” ut? Selv kjenner jeg på at jeg ikke bryr meg nevneverdig om dette. For spesielt Goossens er ikke bare pen, han har, som en ung gutt i overgangen mellom barn og voksen, denne sjarmerende barnsligheten over seg som gjør ham vel så mye barnesøt, som eventuelt spirende ungdomskjekk.
I det hele tatt skal uansett Schatterman og co ha enorm ros for hvordan de må ha jobbet med disse unge skuespillerne. De er så troverdige og naturlige at selv voksne skuespillere med langt mer erfaring ikke kunne gjort det stort bedre.
Young Hearts oppleves underveis som å forhaste seg ørlite med sin narrative fremgang. Den føles litt utålmodig etter å sette Elias og Alex opp i mot hverandre, noe som igjen bare forsterker følelsen av en film som vil komme til hovedsaken litt “enkelt” og “kjapt”. Denne filmens mindre subtile stil og enkle omgang med tematikk og handling, fortsetter med at vennegjengen til Elias skal ha kostymeparty og hvor han skal gå utkledd som Romeo, det vil si Leonardo DiCaprios rollefigure fra Baz Luhrmanns Romeo og Julie (1996). Denne velkjente historien om en umulig kjærlighet speiler åpenbart her mye av den samme «håpløsheten» i forholdet mellom Elias og Alex, sett igjennom deres unge øyne. Selv tittelen på filmen oser kjærlighetstematisk klisjé som bare dét i «Young Hearts.»
Men igjen – gjør dette åpenbare og enkle noe i negativ retning? Lenge irriterer det riktig nok litt, men ettersom historien, rollefigurene og ikke minst kraften i dette enkle vokser parallelt, får den sin ekstra sterke effekt til slutt.
Skeiv filmhistorie har lenge, og alt for mye, spør du meg, fokusert på de negative, harde og vanskelige sidene ved å være skeiv. Fra Lukas Moodyssons legendariske Fucking Åmål (1998) , via amerikansk cowboy-bonding i Brokeback Mountain (2005), til nyere titler som Call Me by Your Name (2017) og Close – det er veldig ofte portretter med tragisk, vond eller depressiv handling og slutt som skildres. Young Hearts er derimot langt mer positivt vinklet, noe som gir slik signaler om at det ikke behøver å bli et mareritt å stå frem. Dette tilfører filmen en enormt viktig egenskap og budskap.
Som det kanskje tydelig fremgår her, så er det svært vanskelig ikke å koble Young Hearts opp mot Close. Undertegnede har enda vondt i hjertet etter den filmopplevelsen, for det var en emosjonelt rystende opplevelse. Men med Young Hearts skjer det noe magisk med dette som virkelig er som to brødre av noen filmer. Jeg satt lenge og følte at filmens “enkelhet” var dens ikke betydelige, men i det minste lille, akilleshæl. Men så, mot slutten, åpenbarer filmens enkelhet seg fra sin beste side ved at historiens forløsning skaper enorme følelser og effekter i oss.
Regissør Schatterman og hans film har slik åpenbart ønsket å fortelle en mest mulig ukomplisert beretning om noe som i realiteten ofte, og dessverre, er langt mer komplisert for millioner av særlig unge mennesker der ute. Den oppleves kanskje ved første øyekast som en film litt uten større tyggemotstand, men Young Hearts får etter hvert altså en enorm og viktig effekt nettopp i kraft av å være såpass “enkel”. Vi mennesker trenger alle håp om at det skal “gå bra til slutt”. Vi har alle behov for å bli pusha, hjulpet og sparket litt bak, alt for å hjelpe oss til et sted i livet hvor vi får selvtillit, kraft og mot til å være den vi egentlig er.
Young Hearts vil slik oppleves som en skikkelig vitamininsprøytning og drivkraft til dem som måtte befinne seg i liknende situasjoner som Elias og Alex. Og vips, vil filmen allerede slik være en veldig viktig film for en hel generasjon. Til slutt blir man også minnet på at enkelte land og kulturer virkelig omfavner liberale og åpne verdier langt bedre enn andre, noe denne filmen blir en fantastisk formidler av. Så heldige dagens unge er, som har slike gode filmer om skeiv tematikk å se og bli inspirert av!
