Den tyske filmserien Skolen med de magiske dyrene, en av Europas største barnefilmsuksesser, er ute med et nytt eventyr for elevene på Winterstein skole: Den tredje i rekken. Vennskap står sentralt i handlingen, sammen med magiske dyr og et tydelig naturengasjement. Og det er helt klart magi her, men står det støtt hele veien?
Filmene er basert på Margit Auers populære barnebøker, og handler om en skole der en eksentrisk lærer introduserer skolen for magiske dyr. Denne gangen skal elevene på Winterstein skole ut i skogene i området, både for å beskytte den og forberede et spektakulært moteshow. De to hovedpersonene Silas og Helene møter noen spennende, nye og magiske dyr og får oppleve at det sterke vennskapet deres settes på prøve. For første gang opplever de forelskelse i livene , og kanskje det er en av grunnene til at de må jobbe ekstra for å bevare vennskapet?
De norske stemmene er i stor grad gjort av, for meg, ganske ferske navn: Mathea Tofteng, Lucas Holter, Emilie Bondy og Sindre Sei gestalter de viktigste rollene, og de gjør en fin jobb. Det er også flere veteraner på rollelista: Stig Henrik Hoff (Hawaii Oslo, amerikanske The Thing og Sulis 1907) gjør en god figur som den veganske krokodillen Rick, mens Suzanne Paalgaard (TV-serien Offshore, Jul i Blåfjell og norsk stemme i Rive-Rolf) gjør en solid innsats som Dolores.
Sven Unterwalt Jr. er tilbake i registolen, som han også var for forrige film i serien: Skolen med de magiske dyrene 2 (2023). Han er også en av manusforfatterne, og har tidligere regissert flere tyske spillefilmer i ulike sjangre og episoder i TV-serier, som Berlin, Berlin.. Han serverer en sjarmerende og underholdende barnefilm i sjangeren forviklingskomedie, som nok vil appellere til hele familien i kinomørket.
Historien er enkel og lite kompleks, bygget på en lineær dramaturgi uten store narrative overraskelser. Regien til Unterwaldt Jr. er trygg og funksjonell, med tydelig forståelse for sjangerens krav om tempo og oversiktlige konflikter. Selv om flere av motivene og situasjonene fremstår som gjenbruk av velkjente barnefilm-troper, fungerer de etter hensikten for målgruppen.
Filmens styrke ligger i persongalleriet og de visuelle innslagene som skaper variasjon og driv, men samtidig savnes et mer nyansert manus som kunne ha utnyttet universets potensial bedre. Spenningen er begrenset, publikum føler sjelden reell fare for at ting ikke skal løse seg, men dette bidrar samtidig til å gjøre filmen trygg og tilgjengelig for de yngste seerne.
Det jeg likte best var de magiske dyrene som dukker opp: Er de veldig originale rollefigurer? Nei, men de er morsomme, stjeler scenene de er med i og har tydelig personlighet… Ansiktene er animert med tydelig mimikk, samtidig som det er noe realistisk over dem. Godt jobba!
Filmen skal ha ros for å fremme viktigheten av naturen og å ta vare på den. Det nevnes flere ganger i løpet av filmen, av både skoleelevene og dyrene. Dette er kanskje det sterkeste elementet når det kommer til plottet. Kjærlighetshistorien er ikke dårlig den heller, det er bare noe vi har sett veldig mange ganger før. Dog, problemstillingen er evig aktuell, og opptar de fleste av oss: Kan to bestevenner være det videre, selv om de forelsker seg i noen?
Om man går og ser denne for å bli underholdt og sjarmert sammen med familien, så vil man kunne få full uttelling. Det skorter ikke på sjarm og karakterer å følge med på, men jeg tenker at manuset er litt vel enkelt. Publikum er barnefamilier med barn fra barneskoler og opp, og selv om jeg tror filmen treffer dem godt, hadde de nok tålt enda litt til.
