I en tid preget av økt polarisering, desinformasjon og lettvinte fortellinger, der stereotypier om arbeid, helse og inkludering florerer, velger NRK nok en gang å gjøre politisk betente temaer til underholdning – denne gangen med Seltzer: Den norske fattigdommen, lansert midt i valgkampen.
Serien, som består av fire episoder med premiere 6. august, undersøker hvordan fattigdom oppleves i et av verdens rikeste land. Thomas Seltzer, kjent som musiker, programleder og samfunnskommentator, har tidligere vist evnen til å skape lett tilgjengelige og personlige samfunnsskildringer gjennom Trygdekontoret og UXA – Thomas Seltzers Amerika . Disse prosjektene bygger ofte på hverdagslige møter med enkeltmennesker, der samtalene får flyte og budskapene formidles med en tydelig mellommenneskelig nærhet.
Anmeldelsen baserer seg på de tre første episodene: Blakk is back, Sykt psykt land og Fattig barndom. Serien åpner med voksende økonomiske bekymringer og den stille skammen som følger med; Seltzer møter «hemmelige» fattige som forsøker å skjule livssituasjonen sin, og får samtidig nye innsikter gjennom møtet med en gammel venn. Pål har drevet en av Norges mest kjente musikkfestivaler, men etter å ha blitt diagnostisert med alvorlig angst, måtte han kjempe både for helsen og for å få økonomien til å gå rundt. Thomas besøker også en alenemor og student som lever under fattigdomsgrensen. Siden det er skambelagt å være fattig, og av hensyn til barnet hennes, ser vi ikke ansiktet hennes under intervjuet.
I den andre episoden skrur han blikket mot helse og trygd, med det provoserende spørsmålet «Det er typisk norsk å være sjuk – er det noe psykt gærent med oss?». Her undersøker han hvorfor Norge topper trygdestatistikken i Europa, samtidig som fortellingen balanserer mellom humor og alvor. Den tredje episoden, Fattig barndom, ser på hvordan det preger barn å vokse opp i økonomisk utrygghet, og stiller det mer håpefulle spørsmålet om hvilke veier som finnes ut av fattigdommen.
Gjennomgående stiller Seltzer etiske spørsmål, og han gir rom for menneskelige møter. Men serien stopper ofte ved personlige observasjoner og følelsesladet skildringer. Dokumentaren inviterer til empati, men lar de politiske og strukturelle årsakene til fattigdom forbli litt overflatisk behandlet. Det er ingen nyhet at hvis velferdsstatens utfordringer pakkes inn som emosjonell underholdning, risikerer man å dyrke stereotypier og fordommer fremfor å lete etter løsninger.
Her møter vi et knippe ulike mennesker, men det er verdt å merke seg at de fleste er relativt godt integrerte i samfunnet – perspektivet til dem som står helt utenfor, eller som opplever språklige og kulturelle barrierer, berøres knapt. Blant deltakerne finner vi den kjente tallknuseren fra NAV som setter utfordringene i perspektiv, en Tøyen-jente som har klart å bryte den onde sirkelen og sikre seg sin egen bolig, en fotograf som gjerne reiser nordover for oppdrag, men som helsemessig ikke kan stå i et ordinært arbeidsliv.
Serien har også sine lyspunkter. Seltzer besøker prosjekter og tiltak som løfter ungdom gjennom inkluderingsarbeid – der de møtes på egne premisser og får reell oppfølging. Den andre episoden viser oss unge mennesker som har klart å snu livet sitt 180 grader. Fra å være i utenforskap står de nå i læreplasser og faste jobber, og ser lyst på sin yrkesfremtid. Disse historiene er blant seriens sterkeste, fordi de viser hva som faktisk fungerer når systemet klarer å gripe inn på riktig måte.
Dokumentaren rommer varme, nære samtaler og menneskelige øyeblikk som skildrer en del av det norske samfunnet – men samtidig er det mye som forblir utenfor kamerafokuset.
Timingen er neppe tilfeldig. Serien kommer rett før valget, og både åpningssekvensen og de tidlige punchlinene gir den en politisk brodd – uansett om det er tilsiktet eller ikke. Det er typisk NRK å vekke følelser og reaksjoner, og la folkeopplysningen bli underordnet dramaturgiske ambisjoner:
Det som først vekket min filmvitenskapelige oppsikt, var seriens dystre åpningssekvens: Historiske bilder av Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland, ledsaget av slagordene «Gjør din plikt og krev din rett» og «Det er typisk norsk å være god», brenner opp som papir til mørk, True Detective-aktig countrypreg. Estetikken skaper assosiasjoner til forfall, moraldrama og krim, og for en ubevisst seer legger denne introen en emosjonell føring: Skal sosialdemokratiets forbilder indirekte gis skylden for det som skal utspille seg i episodene? Hvorfor velge en flekkete, flammeanimert åpningssekvens der landets fremste sosialdemokrater brenner opp?
I andre episode skrur Seltzer retorikken til med omskrivingen «Det er typisk norsk å være sjuk», som nærmest parasitterer på Brundtlands ikoniske utsagn. Man kan spørre seg om NRK bevisst låner kraft fra et av sosialdemokratiets mest stolte øyeblikk, bare for å tilføre det et negativt preg – en slags Pavlovsk psykologisk kobling mellom sosialdemokratiets arv og landets velferdsutfordringer. Serien risikerer dermed å skape et inntrykk av at trygd og velferd nærmest er blitt en nasjonal svakhet, noe som føles uheldig, særlig gitt tidspunktet rett før valget.
Likevel finnes det en viktig nyansering: Mot slutten av episoden sier Seltzer, «Det er typisk norsk å kunne bli sjuk uten å miste absolutt alt.» Slike øyeblikk fungerer som påminnelser om velferdsstatens styrke og samfunnets beskyttende funksjon. Problemet er at det første inntrykket, med sine tabloide og emosjonelt styrte innganger, allerede har rukket å feste seg hos de fleste seere.
NRK selv understreker at prosjektet har et helt annet mål. TV‑sjef Jan Egil Aadland sier til Filmmagasinet:
– Seltzer: Den norske fattigdommen» handlar ikkje om partipolitikk, men er eit portrett av ei side av Noreg som vi elles ikkje ser så ofte. Serien gir ei stemme til menneske som elles ikkje får så mykje merksemd, men som også fortener å blir høyrt og sett – særleg i eit valår. Dette er ein viktig del av mediene sin jobb med å styrke demokratiet, forteller Jan Egil Aadland til Filmmagasinet.
NRKs ambisjon om å ramme serien inn som et demokratibyggende prosjekt, snarere enn et politisk innlegg, er en viktig presisering, men det vil likevel være litt utfordrende å ikke merke hvordan de visuelle og dramaturgiske virkemidlene likevel setter en politisk ladet tone over det hele, bevisst eller ubevisst.
Seltzer: Den norske fattigdommen er lett å se, rørende og engasjerende. Den minner oss om at fattigdom finnes, selv i landet som liker å tro at vi er rike. Men i retrospekt står vi igjen med mer sjangerlek enn samfunnsanalyse – og spørsmålet henger i luften: Er det noe sjukt gærnt i landet, eller bare i måten vi forteller historiene våre på?
Serien er tilgjengelig for strømming fra NRK.
Denne anmeldelsen er basert på seriens tre første episoder.
