Materialists glitrer ikke av dramatisk saft og romantiske krumspring, men av det kjølige, målbare – av blikk som veier, ord som kalkulerer, og møter som føles som små forhandlinger: Kjærlighet som økonomi. Det er en matchmaker-fortelling for vår tid, der algoritmer, status, markedsverdi og egne sjåvinistiske ambisjoner styrer spillet. Før kunne roser og kjærlighetsbrev dekke over de samme økonomiske beregningene; nå er regnestykkene bare blitt mer åpne, mer skamløse. Historien er evig, men denne gangen står de kjølige kriteriene helt synlige – der det egentlig burde ha vært mer kjærlighet, roser og genuint engasjement.
Lucy (Dakota Johnson), en profesjonell matchmaker i en tid der selve konseptet “å matche” er blitt både overflødig og overeksponert, hjelper mennesker å finne hverandre etter behovene og ambisjonene de har. Selv manøvrerer hun mellom to menn: Harry (Pedro Pascal), den velstående og erfarne forretningsmannen med et blikk for det strategiske, og John (Chris Evans), den økonomisk sårbare drømmeren som ikke lykkes med å bli skuespiller.
Ikke lenge etter filmstarten er det lett å innse at et slags periodedrama utspiller seg på lerretet – bare satt i moderne tid. Igjen handler det om borgerskap og overklasse, der ballene er byttet ut med bransjefester, slottene med dyre Manhattan-leiligheter og uendelige mengder småprat via direktemeldinger har erstattet afternoon tea. Kostymene er byttet ut med designmerker, men spillet om kjærlighet og status er akkurat det samme.
Man kan jakte på de visuelle øyeblikkene, samtalene og ikke minst dansene – for ikke å glemme bakgrunnsdesignet – for å forstå hva man snakker om. For å unngå å røpe alt på forhånd, kan man med fordel være tålmodig og vente helt til avslutningsscenen. Det er der filmskaperen, med et siste bilde, visuelt signerer denne tolkningen.
Filmen stråler kanskje ikke gjennom skuespillerprestasjonene, men man blir heller ikke utilfreds. For min del var de mest underholdende scenene samtalene med gamle og potensielle kunder. Hvis man heier på demokratiske verdier og sosial rettferdighet, vil man både bli provosert av enkelte replikker og underholdt av Lucys reaksjoner. Jeg skulle ønske det var mer av disse små historiene i filmen.
Dette er første gang Dakota Johnson, Pedro Pascal og Chris Evans står sammen på lerretet, selv om Johnson og Pascal allerede hadde et vennskap fra før. I et intervju med Vanity Fair omtaler Evans seg selv som “tredje hjul” på settet, ettersom de to var så vant til å henge sammen, men han understreker samtidig at det ble en svært positiv og nær samarbeidserfaring. Ingen av mennene spiller her den typiske “macho”-figuren i denne filmen.
Pascal er mest kjent for intense, komplekse roller i Game of Thrones, The Last of Us, The Mandalorian og Narcos, mens Evans – for mange synonymt med Captain America og Avengers-filmene – oftest har spilt selvsikre helter, men i Materialists viser han en langt mer sårbar og usikker side. Johnson, som ble kjent for Fifty Shades of Grey og senere har imponert i filmer som Suspiria og Cha Cha Real Smooth, finner her et kjøligere, mer kalkulerende register som passer filmens tematikk.
Materialists er den andre spillefilmen til den kanadisk-koreanske regissøren Celine Song, som debuterte med den kritikerroste Past Lives i 2023. Der debutfilmen var et lavmælt, poetisk drama om skjebne og kjærlighet over tid, tar hun i Materialists for seg et mer satirisk og kjølig blikk på moderne romantikk, der økonomi og følelser veies mot hverandre.
Materialists har fått en blandet, men respektfull mottakelse: flere kritikere roser den som en skarp og uvanlig vri på romkom-sjangeren, mens andre savner emosjonell dybde. På tross av delte meninger har den fått flere nominasjoner, blant annet ved Midseason Astra Awards, noe som viser at den oppfattes som et seriøst bidrag til årets filmdebatt.
Til tross for at Materialists først og fremst markedsføres som en romantisk dramakomedie med satirisk brodd, tar den tidvis for seg tunge temaer som bryter med sjangerens letthet. Ett av disse er en kundes opplevelse av overgrep, et tema filmen berører, men håndterer påfallende lettvint. I stedet for å gå i dybden, glir fortellingen raskt videre, og etterlater inntrykket av at både rollefigurene og selve organisasjonen mangler retningslinjer for å møte slike hendelser. Kanskje er det nettopp en utilsiktet, men treffende kommentar på hvordan slike strukturer like gjerne kan være fraværende i et ekstremt kapitalistisk samfunn.
Alt i alt er Materialists en film med et skarpt blikk for vår tids romantiske spilleregler, men som ofte nøyer seg med å peke på problemene i stedet for å utforske dem. Filmens hovedbudskap kretser rundt menneskets selvverdi og selvfølelse – det som egentlig skjuler seg bak algoritmene i matchmakingen. Likevel forblir Materialists påfallende overfladisk i utforskningen av dette. Det er likevel en film man kan hvile til – og la seg underholde av.
