Da undertegnede for en liten stund siden satte seg ned for å se Freaky Friday fra 2003, var det blant annet grunnet en personlig favoritt i Jamie Lee Curtis, samt en viss kultstatus filmen har bygd opp over de siste 20 årene. Opplevelsen ble ikke direkte skuffende, men heller ikke imponerende. Når oppfølgeren nå er her, er det bare til å konstatere at førstefilmen muligens var bedre enn først antatt.
Komedie er, og har aldri vært, en enkel kunst. Denne filmen illustrerer noe av hvorfor. Humoren legges eksempelvis på et helt grunnleggende nivå, ja, farlig nære ren slapstick og “morsomheter” man har sett tusenvis av ganger før. Dette gjør at målgruppen i oss godt voksne føler oss stokk dumme der vi sitter og knapt drar på smilebåndet en eneste gang i løpet av disse hundre og ti minuttene.
Regissør Nisha Ganatra føles nemlig ikke å verken klare å modernisere, ei heller løfte materialet særlig opp, som oppfølger. Ganatra, som blant annet står bak den langt mer fornøyelige Late Night fra 2019, kan muligens og dels skylde på sine tre manusforfattere. Freakier Friday synes nemlig mest å spille på nostalgi og rollefigurer, mer enn å faktisk formidle komikk og oppriktig morsomme scener.
Handlingen er, som i førstefilmen, banal og enkel nok i seg selv. Mor Tess og datter Anna Coleman har siden forrige film rykket et hakk opp i generasjon. Nå er Anna blitt mor til Harper, samtidig som hun skal gifte seg med den britiske kokken Eric. Han er igjen alenefar for snobbete Lily, Harpers rake motsetning. Dette fører til gnisninger og krangler i ett sett, på en måte nærmest kun amerikanske gnålete “komedier” klarer å gjøre det.
Det er verken morsomt, ei heller særlig interessant. Utallige komplikasjoner, dilemmaer og gnål eskalerer jo nærmere bryllupet til Anna og Eric kommer, og så… akkurat som i førstefilmen, skjer det noe mystisk ved at både bestemor og mor, samt begge døtrene, igjen bytter kropp. Tess får kroppen til stebarnebarnet Lily, mens Anna bytter kropp med datteren Harper. Som du kanskje skjønner… Freakier Friday sikter ikke så voldsomt høyt, verken som intellektuelt materiale, ei heller som smart komikk. Magien bare oppstår og… skjer, som ut av det blå, og like lite forklart som i førstefilmen.
Etter den gnålete og slitsomme innledningen, tenker man kanskje at historien skal bli ørlite grann mer morsom og skarp når alle de fire damene bytter kropp. Men nei… den gang ei. Scene etter scene føles som misbrukte anledninger, både til å bedrive smart humorsatire over tid, kultur, generasjonskløfter, sosiale medier, og det moderne versus det eldre. Noe av problemet er at humoren føles like gammeldags som i førstefilmen, og tankene tilbake til klassiske 80- og 90-tallskomedier kommer seilende underveis. Jamie Lee Curtis og Lindsay Lohan i hovedrollene har muligens kost seg på jobb. Bare så dumt det ikke smitter over på oss publikum. Her florerer det med overdreven ansiktskomikk, grimaser og annet «morsomt», som for å understreke ekstra tydelig at vi nå liksom skal le. Dessverre gir det motsatt virkning. Det blir heller, som for å si det med dagens unge generasjon, ganske så “cringe”.
Små forsøk på generasjonskrysninger skjer riktig nok her og der, som når Tess og Anna blir hekta på en litt mer moderne klesgarderobe og kjører rundt i en sprek sportsbil. Eller som når bestemor Tess fyller leppene med lipfillers og datteren, nå altså i omvendt kropp, friker ut over dette. Bare for å illustrere litt rundt hvor humorlandskapet ligger her.
Hollywood er imidlertid ikke uerfaren med verken body swap eller generasjonsskifter som grunnlag for både skrekk og komedie (tenk filmer som Big fra 1988, thrilleren Face/Off fra 1997, og skrekk-komedien Freaky fra 2020), og selv Freaky Friday ble første gang spilt inn tilbake i 1977, igjen basert på boken med samme navn av Mary Rodgers fra 1972.
Hadde det ikke vært for en ørliten gjensynsglede rundt visse rollefigurer, samt småvittige enkeltscener og replikker, ville dette vært ren katastrofe. Freakier Friday er kanskje ærlig på hva den vil, og absolutt ikke vil, og liker man slik særs enkel humor, vil dette sikkert bli en helt grei halvannen time med tidsfordriv. Det er likevel vanskelig å gå ut fra kinosalen uten å være skuffet over hvilke muligheter som er skuslet bort her.
Tenk på hvor mye materiale man har i dag, til å både harselere, spøke med og male bilder av, rundt teknologi, SOME, kjønnsforskjeller og hverdagsutfordringer, på tvers av både generasjoner og alderdom. Men nei… dette får visst bli forbeholdt en langt bedre produksjon. Til slutt ordner det seg selvsagt for familien Coleman, noe som er like forutsigbart og uspennende, som filmen er umorsom.
