To år etter sin forrige spillefilm er Ari Aster tilbake med sin nyeste satsning, Eddington, som hadde verdenspremiere i hovedkonkurransen på Cannes festivalen i 2025 og premiere på amerikanske kinoer 18. juli. Filmen markerer andre samarbeid mellom Aster og Joaquin Phoenix som også spilte hovedrollen i forrige spillefilm Beau is Afraid . I tillegg til Phoenix inneholder rollelisten navn som Pedro Pascal, Emma Stone og Austin Butler. Filmen har norsk kinopremiere 8. august.
Handlingen i Eddington utspiller seg under Covid-pandemien i 2020 i småbyen Eddington sør i USA. Joaquin Phoenix spiller den lokale sheriffen Joe Cross som er øverstkommanderende for lov og orden i byen. Man blir introdusert for sheriffens skepsis til bruk av maske og hans mistillit til byens ordfører Ted Garcia (Pedro Pascal). Da han i en krangel på det lokale supermarkedet blir lagt ut på sosiale medier, bestemmer Cross seg for å ta igjen med samme mynt. Etter å ha lagt ut sine meninger på sosiale medier får han blod på tann og erklærer seg som motkandidat til ordfører i byen. En bitter rivalisering som lenge har ulmet under overflaten oppstår mellom Cross og Garcia, mens byen går igjennom flere av «begivenhetene» 2020 har å by på.
Utgangspunktet for handlingen i Eddington er interessant. Pandemien for knappe fem år siden er mest sannsynlig noe de aller fleste av oss helst ønsker å fortrenge, men det føles samtidig fascinerende å se et overblikk over hva situasjonen førte til av splittelse i samfunnet. Hvor protester mot politivold og Black Lives Matter-bevegelsen i kjølvannet av George Floyds død blander seg inn som katalysator for mange av konfliktene i småbyen.
Å følge Joaquin Phoenix i hovedrollen som konservative og usikre sheriff Joe Cross, er et godt utgangspunkt. Med det skjøre mannsidealet og mindreverdighetskompleksene får man mer forståelse for rollefiguren, og det skaper et skråblikk på personer i maktposisjoner i det amerikanske samfunnet.
Satt opp mot den populære og mer sosialt oppegående Ted Garcia skjer det en interessant og humoristisk dynamikk dem i mellom. At hjemmelivet til Cross er bestående av mentale helseproblemer, konstant påfyll av propaganda og konspirasjonsteorier bygger også opp om hans motivasjoner.
I resten av rollegalleriet har vi blant annet Emma Stone som Cross sin kone Louise. Sengeliggende med en skjør mental helse etter traumer fra ungdomstiden, trår ektemannen på eggeskall for ikke å gjøre henne urolig. Stone gjør en god jobb med rollen, men forsvinner mer inn som et bakteppe for Phoenix sine eskapader i byen. Deirdre O’Connell stjeler mye av showet som den konspirasjonsglade svigermoren Dawn, som konstant rakker ned på dem til et punkt der de begge har begynt å behandle henne som bakgrunnsstøy.
Aster er uten tvil fan av en lang og seig oppbygging i filmene sine, og med Eddingtons spilletid på 2 timer og 25 minutter holder han seg videre til denne oppskriften. Tross en effekt av å bygge opp spenningen i filmer kunne det godt ha blitt trimmet litt ned på spilletiden. Phoenix er en såpass dyktig skuespiller at han klarer å holde handlingen interessant tross dette, men da rollefigren synker ned i mer og mer avskyelig adferd blir det vanskelig å bry seg så mye om ham.
I et forsøk på å sprenge grensene for sjanger og tone kan det virke som om Aster går seg litt vill i sine egne ambisjoner. Hver gang man føler man begynner å skjønne hvilken tone eller budskap man skal hente fra filmen tar den en helomvending i en annen retning. Til en viss grad er det et beundringsverdig forsøk på å unngå klisjeer, men ender i at man blir mindre investert i handlingen og rollefigurene. I Eddington dytter Aster alle grensene for suspension of disbelief der det kommer til et punkt hvor man ikke vet hvorfor man skal bry seg om hva som skjer i plottet, og sitter igjen med en følelse av utilfredshet. I Asters to siste filmer har jeg fra start hatt veldig lyst til å like filmene, og første del av filmene har som regel mye potensial. Derfor er det en nedtur når Aster går fullstendig bananas i siste akt, og kaster mer og mer inn i handlingen som fører til at filmen faller sammen.
Med suksessene Hereditaty (2018) etterfulgt av Midsommar (2019) ble Aster hyllet både av publikum og kritikere. Hvor han sammen med filmskapere som Robert Eggers ble opphavet til sjanger-uttrykk som elevated horror, og ble regnet som auteurer for skrekkfilmer som noe mer en bare billig underholdning. Samtidig som det sikret A24 ryktet som et nyskapende produksjonsselskap og et kvalitetsstempel i bransjen.
Da Aster uttrykket behovet for å sprike ut fra skrekksjangeren ble mange overrasket, men også spente på hva som kom videre. Beau is Afraid ble møtt med et overdøvende «hva i alle dager var dette?», før den sakte svant hen fra den kollektive bevisstheten med et svimlende tap på 35 millioner dollar. Aster virker imidlertid ikke til å ha latt dette påvirke arbeidet hans med hans nyeste film, og går i mange av de samme fellene hans forrige prosjekt på kritisert for.
Etter tilsynelatende to flopper kan det dessverre begynne å se litt mørkt ut for en av de nye håpefulle inspirerende stemmene i Hollywood. Kan det være at Aster har godt av mindre budsjett og flere begrensninger. Aster har spøkefullt fortalt at hans far mente han burde slutte å skrive manusene sine selv og holde seg til regirollen etter at han så Beau is Afraid . Aster kan kanskje ha godt av litt tilbakemelding fra andre rundt seg på fremtidige prosjekter, eller i hvert fall la faren sin lese gjennom første utkast.
