Det var oppløftende å se hvor mange som heller ville sitte i de mørke salene enn å trekke ut i sommervarmen. Etter de første dagene begynte festivaltempoet virkelig å sette seg. I gangene mellom visningene summet det av korte samtaler – små utvekslinger om hva man hadde rukket, hva som var verdt å se, og hvilke filmer som hadde overrasket. Det er et privilegium ved Haugesund at alt foregår så nært: Edda-kino, Festiviteten og rådhus ligger bare minutter unna hverandre. Det gjør festivalen både intens og behagelig – du kan gå fra film til film uten å miste rytmen.
En av de mer spesielle opplevelsene disse dagene var markedsvisningen vi ble invitert til, den lukkede visningen av Leva lite. Markedet har sin egen puls og en slik visning minnet om at festivalen ikke bare er for publikum, men også et arbeidsrom for fremtidens film.
Filmen er særlig interessant å se i lys av den nye samtykkeloven. Fanny Ovesens regidebut handler om Laura og Alexandra som legger ut på backpackingtur gjennom Europa. Første stopp er Warszawa, der festen raskt får en uventet vending: Laura våkner i sengen til en fremmed, uten minner fra kvelden før. Opplevelsen setter vennskapet på prøve, og filmen undersøker hvor grensene går for tillit, lojalitet og samtykke. Leva lite hadde norgespremiere på Vega Scene 26. august 2025, og vises disse dagene under Oslo Pix.
Sosialrealisme og samtid
Sorry Baby skildrer ungdomsliv i oppløsning, der kjærlighet og brutalitet går hånd i hånd. Eva Victors debutfilm tar opp en krevende tematikk: hvordan selv et dedikert og akademisk liv kan bli møtt med objektivisering og misbruk, både i miljøet rundt og i de nære relasjonene.
Filmen utforsker erfaringen til et menneske som bærer mye kjærlighet og omsorg for andre, men som likevel velger ensomheten og et liv uten barn ikke som flukt, men som en konsekvens av å verne seg selv. Stilistisk vekslerSorry baby mellom rå realisme og lavmælt humor, og den våger å gå tett på sårbarhetens uttrykk. Publikum i Haugesund møtte den med respekt og ettertanke – flere trakk frem hvor uvanlig det er å se en slik historie fortalt med varme, men uten sentimentalitet.
Neste film Samia – Ikke si at du er redd er historien om den somaliske sprinteren Samia Yusuf Omar, som trosset alle hindringer for å delta i OL. Filmen følger hennes reise preget av håp, mot og en enorm vilje til å lykkes, men også av de uoverkommelige utfordringene som møter henne i møte med politikk, fattigdom og ekstremisme.
Gjennom et visuelt intenst og nært filmspråk gir Samia et sterkt portrett av en idrettskarriere som ble mer enn sport: et symbol på frihetstrang og motstandskraft.I Haugesund ble filmen møtt med stillhet og respekt—en visning der mange beskrev opplevelsen som både rystende og inspirerende. Filmen får norsk kinopremiere i dag, 29. august 2025.
Fra en historie om kamp mot ytre krefter, beveger vi oss til et drama der kampen utspiller seg innenfor familiens fire vegger i Liina Triškina-Vanhatalos drama Lioness, som følger Helena – en mor som ser sin 15 år gamle datter Stefi gli inn i et kriminelt gateliv. I desperasjonen mister hun gradvis balansen mellom omsorg, kontroll og paranoia, fanget i en dirrende virkelighet der grensene viskes ut.
Dette er en fortelling om ungdom for ungdom / voksne– en film som kunne hatt stor verdi om den ble vist på skolene. Historien er enkel i formen, men intens i følelsen – et klaustrofobisk portrett av kjærlighetens yttergrenser. Den emosjonelle intensiteten, forsterket av presise skuespillerprestasjoner, gjorde den til et av de mer urovekkende høydepunktene i årets konkurranseprogram. Antagonisten Mariann er av en sjelden art – en utagerende kvinnelig rolle som både utfordrer og skremmer, og som preger både historien og publikum.
Der Lioness viste oss en mor fanget i desperasjon, gir Christy et blikk på ungdom og nye begynnelser, der håp vokser frem midt i et tøft miljø. Regissert av Brendan Canty og skrevet av Alan O’Gorman, bærer Christy et varmt hjerte i arbeidermiljøet i Cork- en historie om fellesskap, håp og uventede talenter. Filmen åpnet Generation 14plus-programmet under Berlinalen, der den vant den internasjonale jurys store pris. I Irland ble den kåret til Best Irish Film ved Galway Film Fleadh.
Filmen er en bevegende og humoristisk coming-of-age-fortelling. Vi møter 17 år gamle Christy, som kastes tilbake til barndommens nabolag når han mister plassen i fosterhjemmet. Hos halvbroren Shane finner han ikke bare husly, men også et nytt håp – gjennom et uventet talent som frisør og en hverdag fylt av historier, musikk og fellesskap.
Christy er mer enn et sosialrealistisk drama: den forener samfunnsforankring med varme og humor, uten å falle i sentimentalitet. Skuespillerprestasjonene særlig Danny Power i tittelrollen gir filmen en sjelden sjel og rytme, sterkt støttet av ensemblet fra en lokal rap-gruppe. I Haugesund ble filmen møtt med oppriktig begeistring. Den står igjen som en påminnelse om at det krever en hel by for å forme et menneske, og at håp kan finnes på de mest uventede steder. Filmen kan oppleves under Oslo Pix.
Fiksjon og drama
Fra Corks gater og Christys jordnære livshistorie beveget festivalen seg videre til et mer eksistensielt plan, der Life of Chuck inviterte oss inn i en lekende og melankolsk refleksjon over hva et liv egentlig består av. The Life of Chuck, regissert av Mike Flanagan og basert på en novelle av Stephen King, følger tre kapitler i livet til Charles Krantz – fortalt baklengs. Vi møter ham først på dødsleiet, der verden rundt ham bokstavelig talt begynner å gå i oppløsning, før vi gradvis trekkes tilbake til hans yrkesliv og videre til barndommen. Fortellingen er en eksistensiell fabel som lar oss stille spørsmålet: Hva består et liv egentlig av? Regien bærer preg av lekenhet, men også av en grunnleggende melankoli.
Jeg opplevde filmen som en tydelig repetisjon av Jaco Van Dormaels Mr. Nobody – den var på ingen måte et nyskapende drama. Likevel er det skuespillerarbeidene som bærer filmen, og særlig i den delen hvor karakterene samles i dans. Den scenen står igjen som et særpreg som gir filmen en egen verdighet, selv om helheten føles velkjent. Likevel minnet den meg konstant om Jaco Van Dormaels Mr. Nobody, og den opplevdes derfor på ingen måte som et nyskapende drama.
Fra livets store spørsmål og filosofiske lekenhet i Life of Chuck, bar programmet oss til Italia – inn i et like fullt drømmeaktig rom: kostymedramaet Diamanti, regissert av Ferzan Özpetek, som samler sterke navn både foran og bak kamera. Med seg har han produsenter og designere som lenge har preget italiensk filmkunst, og i rollene som søstrene Alberta (Luisa Ranieri) og Gabriella (Jasmine Trinca) finner vi to av Italias mest markante skuespillere i dag.
Historien foregår både på 1970-tallet og i nåtiden, og utspiller seg i et anerkjent kostymestudio drevet av søstrene. Verkstedet får i oppdrag å produsere forseggjorte kostymer til en stor internasjonal film, en karrieredefinerende mulighet som både forsterker spenningen og avdekker gamle brudd i livene til kvinnene. Diamanti belyser med både alvor og humor temaer som familievold, svik og de skjøre trådene mellom kvinner som forsøker å holde liv og arbeid i balanse. Strukturen med en moderne rammefortelling, der en regissør samler kvinner til en gjennomlesning av et manus om atelieret – gjør at filmen også virker som en kommentar til kvinners vilkår i historien. Resultatet er en visuelt rik og emosjonelt ladet film, der kostymene ikke bare er kunst, men også konflikt.
Fra italiensk kostymedrama til tysk musikkhistorie – Köln 75 åpner et nytt rom i festivalprogrammet, der en enkelt kveld i 1975 blir stående som både et tilfeldig mirakel og et tidløst øyeblikk. Filmen gjenforteller historien bak Keith Jarretts legendariske The Köln Concert fra 1975 – en av de mest solgte jazzplatene gjennom tidene. Vi følger 18 år gamle Vera Brandes, den yngste konsertarrangøren i Tyskland, som trosser alle hindringer for å få konserten til å finne sted.
Det er en film om musikkens kraft, men også om mot til å trosse autoriteter – og å satse alt når det ser ut til å gå galt. Fortellerstilen preges av et litt gammeldags, tradisjonelt visuelt språk. For musikk- og historieinteresserte gir filmen mye glede, særlig i skildringen av Vera som skikkelse. Men sett på avstand kan den også oppleves som et noe overfladisk «rebellmonument» over en såkalt neppobarn som til slutt fikk akkurat det hun ønsket seg. Filmen kan oppleves i norske kinoer fra og med første uka i september.
Dokumentarer
Dokumentaren, Tre Fedre av Even G. Benestad og August B. Hanssen, følger tre menn gjennom svangerskap, fødsel og barseltid: Kristopher er gravid, og sammen med Sindre og David venter han sitt første barn. Etter måneder med planlegging er drømmen endelig en realitet, men veien dit har vært tung. Kristopher måtte som tenåring gjennom tvungen fjerning av eggstokker, og etter mange år på testosteronbehandling var foreldreskap langt fra noen selvfølge. Kristophers lange og traumatiske medisinske reise er ikke fullt ut anerkjent av systemet, en påminnelse om at frihet på papiret ikke alltid gir reell trygghet i praksis.
I Norge kan vi se Tre fedre som en historie om frihet og muligheten til å skape familie på egne premisser – og vi er heldige som har de juridiske rammene til å muliggjøre dette. Men i kombinasjon med et polyamorøst forhold kan enkelte trekke uheldige paralleller til flerkoneri i andre deler av verden, selv om konteksten er radikalt annerledes. Interessant nok er slike refleksjoner helt fraværende i filmen, som om den andre verdenen ikke finnes. Dermed forblir Tre fedre først og fremst en norsk historie – varm, intim og politisk sprengkraftig, men også avgrenset. Filmen kan oppleves under Oslo Pix og har sin ordinare premiere 5. september 2025.
Fra regissørene bak Trøffeljegerne fra Piemonte– Michael Dweck og Gregory Kershaw kommer en ny dokumentar Gaucho Gaucho -En reise til Argentinas skjulte verden, som løfter blikket mot de argentinske pampasene. Her følger vi gauchoer både kvinner og menn som lever et liv der natur, arbeid og identitet er uatskillelig. Det er et samfunn der rytmen bestemmes av hestene, slettene og tradisjonene, og hvor det å være gaucho ikke bare er en livsstil, men en livsdefinisjon.
Filmen er et visuelt dikt, en mesterlig hyllest til det enkle og uforanderlige. Den bærer en nesten tidløs stemning, samtidig som den streifer innom de uunngåelige utfordringene: hvordan er det å være kvinne i et så tradisjonsbundet miljø, og hvilken frihet har man til å kle seg og leve som man vil? Likevel virker Gaucho Gaucho først og fremst som en idealiserende fortelling, et utenfrablikk som romantiserer en livsform mer enn det graver i dens sosiale spenninger. Selv om filmen er storslått og stilistisk mesterlig, etterlater den også et spørsmål: Er dette laget med genuin kjærlighet til gauchoenes verden, eller med trygg sosialøkonomisk avstand fra den. Filmen har sin premiere i dag.
Drama, romkom og satire
Kjærlighetens mange stemmer av Paolo Genovese hadde sin premiere på Filmfestivalen i Haugesund 2025, der den også vant publikumsprisen Gledessprederen. Filmen har allerede markert seg som et friskt pust i sjangeren, og er blitt omtalt som en ny kanon innen rom-com.
Historien følger 50 år gamle Piero, en lærer, og 35 år gamle Lara, en møbelrestauratør, som møtes på en bar og avtaler en første date. Det som kunne vært en tradisjonell kjærlighetshistorie, blir noe langt mer originalt: vi får nemlig innblikk i deres indre stemmer, personifiserte følelser som kommenterer, saboterer og til tider hjelper dem gjennom den første kvelden sammen.
Det er dette grepet som gjør filmen til en sjelden rom-com: en blanding av lekenhet og psykologisk presisjon, der vi både ler og nikker gjenkjennende. Kjærlighetens mange stemmer er en påminnelse om at kjærlighet alltid er rotete, men desto mer menneskelig når hjertet og hodet må finne veien sammen.
Der Kjærlighetens mange stemmer lekte med kjærlighetens kaos på en humoristisk måte, tok Julia Ducournau, kjent for den prisbelønte Titane og Raw, et helt annet grep: med Alpha vender hun seg mot kropp, sykdom og stigma, og skaper en mørk allegori som beveger seg i grenselandet mellom drama og satire, kroppshorror og familiehistorie, fiksjon og samfunnskommentar. Filmen hadde premiere i Cannes, der den ble en av årets mest omtalte titler, både for sin kompromissløse stil og sitt urovekkende univers.
Handlingen kretser rundt tre familiemedlemmer: tenåringsjenta Alpha (Mélissa Boros), hennes mor, en lege (Golshifteh Farahani), og morens bror Amin (Tahar Rahim), en karismatisk men selvdestruktiv rusavhengig. Når en mystisk viruslignende tilstand gjør at mennesker bokstavelig talt forvandles til stein, settes relasjonene deres på prøve. Historien beveger seg mellom 1980- og 90-tallet og henter tydelige paralleller til hiv/aids-epidemien, både i kroppens forfall og i samfunnets stigmatisering.
Filmen er estetisk dristig men dramaturgisk ujevn. Den veksler mellom overveldende symbolikk og mer tradisjonelle scener, uten alltid å samle trådene. Resultatet er en visuelt og lydmessig spennende filmopplevelse, men med et manus som ikke helt lever opp til ambisjonene. Filmen kan oppleves under Oslo Pix.
Bare et uhell, regissert av Jafar Panahi, ble belønnet med Gullpalmen i Cannes og løftet frem som en satire over moral, makt og minner. En mann som lever undertrykt i Irans regime forsøker å hevne seg på en maktfigur i systemet. Men snarere enn å være et reelt oppgjør, oppleves filmen som en utholdenhetsprøve – med overdrevent skuespill og en historie som undergraver sitt eget alvor.
Sarkasmen reduseres til et karikert øyeblikk: hevneren stopper opp når han ser den sovende ungen til regimets verste torturist – som om å ikke hevne på faren hennes skulle sikre henne et tryggere liv. For dem som har levd under reell undertrykkelse skal en slik patetisk vinkling være frustrerende. Når slike uekte fortellinger premieres, hva er det egentlig man hyller – naivitet, kollaborasjon eller bevisst fortrengning? Filmer som later som de kritiserer regimet, men i praksis lar det slippe fri i sine egne fortellinger om forsoning, brukes ofte innad i regimene for å dempe opprør! Det burde Vesten vite.
Til slutt tones regimets brutalitet ned til det absurde: den kidnappede politikeren, bundet til et tre, fremstilles nærmest kåt i stedet for truet. Resultatet er en film som hevder å være radikal, men som leverer overdrevent skuespill, en useriøs historie og en maktkritikk så tannløs at den i realiteten tjener undertrykkerne mer enn den utfordrer dem. Det hele etterlater inntrykket av et verk som spiller sine kort på begge sider – støttende for regimet gjemt bak humanisme, men samtidig perfekt for å bli hyllet i den naive eller korrupte film-Vesten.
Satiren som virkelig satte spor i Haugesund var den islandske Top 10 Must, regissert av Ólöf Birna Torfadóttir. Filmen følger kunstneren Arna, som midt i en eksistensiell krise lager en liste over ti ting hun vil gjøre før hun dør. Når den rømlingen Mjöll uventet dukker opp i bagasjerommet hennes, blir de to kastet ut på en reise tvers over Island – et møte mellom desperasjon og mulighet, humor og mørke, og ikke minst kvinnelig solidaritet.
Historien balanserer skarpt mellom alvor og satire: selvmord, foreldrerett og livsvalg veves sammen med islandsk humor og storslåtte landskap, som gir både rom for latter og refleksjon. Filmen er både samfunnskritisk og underholdende, hjertevarm og trist. Men mest av alt skinner den som en fortelling om vennskap og om å finne mening i det uventede.
Lisa Langseths nye film The Dance Club er en sosial satire forkledd som komedie. Handlingen er lagt til psykiatrimottaket Care, hvor økonomiske hensyn veier tyngre enn pasientenes velvære. Her møter vi Johannes, en psykologistudent på praksis, som trekkes inn i en gruppe pasienter ledet av performancekunstneren Rakel. Sammen danner de The Dance Club – et fellesskap som tar dans, konfrontasjon og radikale metoder i bruk der diagnoser og piller ikke strekker til.
Filmen spør hvorfor så mange strever, selv i et samfunn som på papiret har alt. Med karakterer som både rører og provoserer, stiller The Dance Club kritiske spørsmål til psykiatriens grenser og samfunnets jag etter å plassere alt i diagnoser. Satiren er fargerik, frigjørende og ofte absurd, men bærer samtidig en dyp kjerne av alvor og menneskelig varme.
Filmene jeg rakk å se i Haugesund ble møtt med både latter og ettertanke – og de minnet meg om hva festivalen egentlig er: et sted for å teste grenser, utfordre mønstre og la seg rive med. Det var dette jeg, på vegne av Filmmagasinet, tok med meg videre fra dagene i mørket på Edda.
