Den 53. Filmfestivalen i Haugesund (16. – 22. august 2025) åpnet en uke med film, samtaler og æresstunder. Festivalen er Nordens hjørnestein for film og kino, med 75 spillefilmer på programmet, verdens- og nordiske premierer, markedsdager, master class – og ikke minst Amandaseremoni.
Filmmagasinet reiste til Haugesund sammen med sine venner i Matinéklubben og Bølgen Kino i Larvik. Denne gangen valgte vi Amanda bort, til fordel for en biltur fylt med prat om natur, lokalhistorie og kultur. Reisen ble en slags prolog til festivalen, en oppvarming der vi delte forventninger og minner underveis. Og da vi ankom Haugesund, var det nettopp den forventningsfulle åpningsfilmen Blücher som satte tonen for våre festivaldager.
I disse festivalnotatene forteller jeg om de filmopplevelsene jeg rakk å få med meg under festivalen. Hele programmet og oversikten finnes på festivalens hjemmeside.
Åpningen – Blücher
Festivalen åpnet med urpremieren på Blücher, regissert av Daniel Fahre – et absolutt nervepirrende historisk drama som gjenforteller historien ved Oscarsborg den 9. april 1940. Med Bjørn Sundquist i hovedrollen som oberst Birger Eriksen, mannen som tok den avgjørende beslutningen på randen av krig og okkupasjon om å skyte mot den tyske krysseren, ble dette en sterk og symboltung start på festivaluka. På åpningskvelden var også kulturminister Lubna Jaffery til stede, en markering av både kulturens kraft og den nasjonale betydningen av å løfte frem denne historien.
Høsten 2024 begynte filmfolk å stille spørsmålet: har vi egentlig hatt nok krigsfilmer? Etter debattene rundt Nr. 24 og Quislings siste dager fulgte panelsamtaler hos både Nasjonalbiblioteket og TBA. Den gjennomgående konklusjonen var at Norge aldri helt har tatt et oppgjør med krigsårene. Traumene ligger delvis ubearbeidet, minnene uordnet, fortiden ufullstendig reflektert.
Blücher kan nettopp leses som et svar på dette – et forsøk på å belyse en konkret historisk hendelse der en enkelt avgjørelse fikk dramatiske konsekvenser. Fortiden blir satt under lupen, prøvet og undersøkt. Oberst Birger Eriksen fremstilles som en erfaren offiser som gjentatte ganger har fått avslag på sine forsøk på å ruste opp en nedprioritert reservefestning. Natt til 9. april, da meldingene om ukjente skip i Oslofjorden tikker inn uten klare ordre fra overkommandoen, tar han beslutningen på egen hånd: å handle raskt, forberede sitt mannskap og åpne ild mot krysseren som viser seg å være Blücher.
Filmen veksler mellom disse dramatiske timene på Oscarsborg og det mindre kjente etterspillet i 1946, da Eriksen må forsvare sine valg for en militær undersøkelseskommisjon. Var dømmekraften hans god nok? Var det riktig å trosse uklare ordre? Men hvorfor han ble stående alene med ansvaret i møte med den tyske krigsmaskinen, forblir ubesvart.
I lys av dagens geopolitikk, blir Eriksens historie et eksempel på hva som skjer når beredskap nedprioriteres, når overkommandoen nøler, og når enkeltmennesket tvinges til å bære ansvaret som egentlig skulle ligget hos staten. Det er en påminnelse som også våre egne politikere, uavhengig av partitilhørighet, bør ta innover seg.
Et rikt mangfold av opplevelser
Jeg gledet meg masse til Kevlarsjel, og som det disiplinerte B-mennesket kler, var jeg klokka 9 på plass i sal 2 med kaffekopp i hånden. Akkurat som tittelen antyder, handler filmen om en motsetning mellom styrke og sårbarhet i menneskesinnet, noe som også ligger i kjernen av fortellingen. Regissør Maria Eriksson-Hecht, med manus av Pelle Rådström, har laget et intenst svensk drama.
Brødrene Alex (Josef Kersh) og Robin (Rio Svensson) lever under elendige forhold med en voldelig og sterkt alkoholisert far (Torkel Petersson), som lider av traumer fra krigen i Afghanistan. Alex gjør sitt beste for å holde faren i godt humør, men samtidig bærer han på et ansvar langt tyngre enn en tenåring skal bære. Han forsøker å beskytte lillebroren mot volden hjemme, vel vitende om at hvis de ber om hjelp utenfra, risikerer de å bli skilt fra hverandre av barnevernet. Denne frykten binder ham til situasjonen, og selv med all omsorgen han gir, klarer han ikke skjerme broren fullstendig – volden rammer begge, og konsekvensene blir stadig større. Når Alex forelsker seg i Ines (Adja Sise), en jente med egen trøblete bakgrunn, settes søskenkjærligheten virkelig på prøve. Inspirasjonen til denne historien er det svenske rockbandet Kents låt «Kevlarsjäl» som også er med på lydsporet i filmen.
Skuespillerprestasjonene oppleves autentiske og nærgående, men filmens dramaturgi setter seeren på prøve: Hvem er det egentlig som følger hvem i denne skjøre omsorgskabalen? Kevlarsjel leverer et presist og rått portrett av brorskap i en familie preget av vold og utrygghet. Den filmatiske verdenen kan minne om Andrea Arnolds Fish Tank og American Honey, eller Dardenne-brødrenes Rosetta og Two Days, One Night – sosialrealistiske universer med en nerve som holder deg fast gjennom hele fortellingen. Utenom dette: Hvis du har sett og likt Goliat av Peter Grönlund (2018) eller Beautiful Beings av Guðmundur Arnar Guðmundsson (2022), vil Kevlarsjel uten tvil være en film som treffer deg. Kevlarsjel får norsk kinopremiere 14. november 2025.
Mellom filmene er det lange dokøer, og man rekker knapt annet enn å stille seg opp som en filmsoldat til neste opplevelse. Derfor føltes Reedland nesten som en motsetning til festivaltempoet: I en nederlandsk landsby snus hverdagen på hodet når et lik blir funnet. Mistanken sprer seg i lokalsamfunnet, og Johan(Gerrit Knobbe) må samtidig kjempe med sine egne mørke sider.
Denne dirrende mørke stemningsfilmen, en såkalt saktebrennende speningsfilmsom nærmer seg dokumentaren i både tempo og dramaturgi. Sven Bressers debut legger seg tett på observasjonen: lange tagninger, naturalistisk lys og et rytmisk klippetempo som minner mer om etnografisk film enn klassisk spenningsdrama. Naturandskapet som en egen protagonist, et audiovisuelt rom som både skjuler og avslører.
Resultatet er en film som insisterer på tålmodighet, men som nettopp gjennom denne langsomheten bygger opp en affektiv spenning som setter seg i kroppen. Reedland fremstår som en grenselandserfaring mellom fiksjon og virkelighet, og viser hvordan thrilleren kan låne dokumentarens språk for å åpne nye rom for uro. Innholdsmessig er filmen foruroligende, og det samme gjelder det visuelle uttrykket. Samtidig finner man en form for trøst i de stillferdige bildene av naturen.
Begge de sistnevnte filmene ble vist i samme sal, og begge var sterke opplevelser. Likevel var stemningen i publikum merkbart forskjellig. Etter den første filmen ble det prat med kinovertene og små kommentarer i foajeen. Etter den andre møtte vi hverandre med tunge blikk, bekreftende nikk og taushet.
Den tunge kroppen gikk på autopilot til sal 1 for å se Unge mødre. Hvem vil vel gå glipp av Dardenne-brødrene! Unge mødre (Jeunes Mères) er et sosialrealistisk drama som følger Jessica, Perla, Julie, Naïma og Ariane – fem unge kvinner som har vokst opp under vanskelige kår, og som nå bor på et krisesenter for mødre i Liège.
Her får de støtte både under svangerskapet, i møtet med omsorgen for de nyfødte, og i de tyngste valgene som oppstår når adopsjon blir et alternativ. Kollektivet står som ryggrad, mens hver enkelt konfronterer sine egne, unike avgjørelser. Det tar litt tid før seeren fullt ut forstår at dette er fem arketypiske kvinnehistorier- både unike og universelle, der det harde livet og fellesskapet danner kraften som bærer dem videre.
Det er ikke tilfeldig at Unge mødre vant prisen for Beste manus i Cannes 2025: filmen forener dypt personlige historier med en kollektiv erfaring som speiler Europas sosiale skyggesider. Det som fascinerte meg mest, var den unge gutten Dylan, spilt avJef Jacobs, som tross sin alder klarer å forbli ved sin kjæres side. Han er så fin som filmfigur at han nesten virker mer oppdiktet enn virkelig, men nettopp derfor blir han helt avgjørende. Kanskje kan gutter faktisk la seg inspirere av hans vilje og omsorg? Unge mødre får sin norske premiere 10. oktober 2025.
Etter de tunge møtene med Kevlarsjel, Reedland og Unge mødre, ble tonen brått skiftet i salen med The Party’s Over. En fransk satire lagt til Sør-Frankrike, der regissør Antony Cordier lar oss følge klassemotsetninger på nært hold. På den ene siden står det selvopptatte ekteparet Trousselard (Laurent Lafitte og Élodie Bouchez), som eier en luksuriøs villa og har underbetalte tjenere til å holde huset i orden. På den andre siden står ekteparet Azizi (Ramzy Bedia og Laure Calamy), som tjener til livets opphold ved å gjøre nettopp det. Begge familier har døtre i samme alder, men i vidt forskjellige livssituasjoner: et grep som gir filmen både speil og kontrast.
Som satire har The Party’s Over mye å by på: sterke skuespillerprestasjoner, en villa som kulisse for hyklersk overklassekultur, og en musikkbruk som både er alvorlig og spottende på samme tid. Den minner om filmer som Parasite i tematikken, men uten den samme sylskarpe dramaturgien. Likevel klarer filmen å blottlegge et ubehagelig hierarki: der privilegerte arbeidsgivere ser på de ansatte som evige tjenere, og der selv den tilsynelatende sympatiske juristspiren Mehdi (Sami Outabali) presses inn som megler i en konflikt som bare kan ende galt.
Resultatet er både underholdende og tankevekkende, men også urovekkende i sitt mørke. For her er begge sider grådige, ingen av dem bedre enn den andre – og satiren er så mørk at den bare kan oppleves som morsom dersom man møter den hjerteløst.
I Kattriket møter vi den arbeidsledige ingeniøren Kenneth (Stefan Larsson ), som har trukket seg tilbake til en verden av små modeller og hobbyprosjekter. Hans hverdag forstyrres når han, på vei til et påtvunget jobbintervju, støter på marinbiologen Sten (Björn Andersson) og får tilbud om en jobb som assistent ved skipsverftet. For den høyst gravide Marta (Neermina Lukac), Kenneths partner, gir dette endelig et håp om stabilitet. Men arbeidet som starter som en tilsynelatende enkel malerjobb, utvikler seg gradvis til noe langt mer tvetydig.
Filmen tegner et portrett av en mann som mister fotfeste mellom ansvar, relasjoner og det ukjente som møter ham på verftet. Med sterke rolletolkninger av Björn Andersson, Stefan Larsson og Rainer Gerdes skapes et univers som både er lavmælt og ladet med understrømmer. Marta, spilt med varme og nervøsitet, blir motpolen til Kenneths stadig mer uklare prosjekt – og på den måten får filmen et gripende, mellommenneskelig sentrum.
Stilistisk minner Kattriket om Aki Kaurismäkis og Roy Anderssons universer, med et presist visuelt uttrykk, lakonisk humor og en egenartet rytme som både forfører og uroer. Det var derfor en liten sensasjon at filmen fikk sin verdenspremiere i Haugesund, hvor den ble møtt med nysgjerrighet og ettertanke. Flere trakk frem den særegne stemningen og skuespillerprestasjonene, og filmen ble raskt et samtaleemne blant festivalgjestene.
Ordførerens middag
Mandag kveld fulgte en høytidelig mottakelse arrangert av ordføreren. Filmfolket delte seg i to: noen dro videre til dagens sjette visning, mens andre tok den ti minutters spaserturen mot rådhuset. Der ventet en varm atmosfære, hvor både byen og filmbransjen ble hedret.
Blant dem som ble fremhevet, var Birger Vestmo, kjent som «Filmpolitiets øverste kommandør», som mottok Haugesund kommunes hederspris – «Den spillende Faun». Ordføreren selv utviste en sjelden gjestfrihet og tilgjengelighet, og skapte en inkluderende ramme rundt kvelden.
Festivalsjef Tonje Hardersen ble også hyllet – ikke bare for sin ledelse dette året, men for en langsiktig innsats som har befestet Filmfestivalen i Haugesund som Nordens viktigste møteplass for film. Hun ble omtalt som en kulturbygger som har styrket festivalens internasjonale nettverk, samtidig som hun har forankret festivalen dypt i lokalmiljøet. Men formuleringen om at hun har «vært synlig og tilgjengelig, men samtidig aldri søkt rampelyset selv. I stedet har du alltid latt kunsten, filmskaperne og publikum stå i sentrum,» fikk meg til å smile skjevt – for det slo meg at dette sjelden er en måte menn blir takket på.
Da jeg skrev dette, var festivalen fortsatt ung. Det som er nedtegnet her, er bare første del av reisen. Flere filmer, samtaler og øyeblikk gjenstår – og de neste dagene vil jeg fortelle videre.
P.S. Blücher , Kevlarsjel og Reedland kan også oppleves på Oslo Pix mellom 25. og 31. august 2025.
