Knappe ti år etter Zack Snyders forsøk på å etablere et delt filmunivers basert på DCs superhelttitler, med Man of Steel (2013), er Clark Kent tilbake på kinolerretet. Og sammen med manusforfatter og regissør James Gunn har han mye å bevise. Denne filmen skal nemlig danne fundamentet for den nye filmatiske universet til DC.
I am, I am, I am Superman and I know what’s happening
I am, I am, I am Superman and I can do anything!
Slik lyder åpningen på The Clickues låt fra 1969, Superman, gjort mer kjent da R.E.M. covret den på albumet Lifes Rich Pageant i 1986. Låten forteller at han kan se rett gjennom kjæresten, som en metafor på at han ser rett gjennom det hun måtte fortelle av sannheter eller usannheter: Supermann kan bokstavlig talt se gjennom folk. Og vegger. Og gjøre det aller meste: Han kan fly, han kan løfte et fjell og han kan skyte laser fra øynene!
Så, hvorfor en ny reboot av Superman såpass kort tid etter Man of Steel, der Zack Snyder lanserte en mørkere versjon av verdens mest berømte superhelt? Svaret er enkelt: Manglende suksess for Warner Brothers forrige forsøk på et filmatisk DC-univers, DCEU (DC Extended Universe). Rett og slett.
Selv om enkelte av filmene fikk passe greit med kritikker og trakk godt med folk til kinosalene, uteble suksessen som kunne konkurrere mot Marvels filmatiske univers. Kanskje prøvde de å konkurrere litt for raskt? Marvel brukte nesten fem år og flere separate filmer, før de lot heltene brake sammen i Avengers (Joss Whedon, 2012). Snyder lot Superman møte Batman allerede i den andre installasjonen i DCEU, og så kom Justice League (Joss Whedon, 2017) som tredje film.
James Gunn og Peter Safran ble så utnevnt til kaptein på den filmatiske DC-skuta, for å sette kursen mot en havn som kan gi Marvel konkurranse. Gunn gjorde braksuksess for Marvel med The Guardians of the Galaxy-trilogien (2014-2023), samt The Suicide Squad (2021) og TV-serien Pacemaker for DCEU, og har vist seg som en regissør som kan balansere humor og alvor, og gjøre det tegneserieaktige og fantastiske tilgjengelig for et bredt publikum. Det er dog et langt steg fra å lage filmer til å være delansvarlig for et helt studio, så det har vært forventninger og usikkerhet knyttet til Superman. Denne filmen er nemlig ekstremt viktig for Warner Brothers. Hvis den gjør det dårlig på kino og ikke gjør publikum spent på det nye DCEU, spøker det muligens for et delt filmunivers med DC-heltene.
Supermann ble skapt av Jerry Siegel og Joe Shuster i 1938. I begynnelsen var han en bøllete type, en antihelt som fint kunne kaste skurker fra skyskraper-tak uten å bry seg om utfallet. Han kunne heller ikke fly! Istedenfor hoppet han fra tak til tak. Først på 1940-tallet begynte han å fly, da en animasjonsserie ble produsert, og serieskaperne fant det vanskelig å animere en hoppende Superman. Å vise ham flygende var enklere, og dermed fikk han sin – ironisk nok – mest kjente egenskap noen år etter debuten.
Etterhvert ble Supermann selve symbolet på superhelten. En god person som bare ville gjøre godt, og som ikke drepte fiendene sine, uansett hvor ondskapsfulle og farlige de var. Han ble et symbol på de gode amerikanske verdiene. Richard Donners Superman-film fra 1978 (med manus av Gudfaren-forfatter Mario Puzo!) introduserte ham til et enda større publikum. Den ble ikonisk, gjorde Christopher Reeve til superstjerne (!), genererte flere oppfølgere av varierende kvalitet, og tittelfigurene dukket opp i nye filmer, tegneserier, TV-spill, live action-serier og leketøy i årene som fulgte.
Det er kommet variasjoner på rollefiguren utenfor den etablerte kontinuiteten i tegneseriene, blant annet Superman: Red Son. Hva ville skjedd dersom Kal-El, som han egentlig heter, landet i Sovjetunionen istedenfor USA?
Kal-El kom til jorden 30 år før James Gunns Superman starter. Han (spilt av David Corenswet) ble sendt hit fra den dødsdømte planeten Krypton, og vokste opp på gården til ekteparet Kent utenfor Smallville. Deretter flyttet han til storbyen Metropolis og ble journalist i Daily Planet, mens han beskyttet verden som Superman på si. Filmen hopper over nok en versjon av denne opprinnelseshistorien (bra!), og starter in medias res. Vi får informasjonen i noen korte introduksjons-tekster og dialog, men slipper en halvtime eller mer med informasjon samtlige inkarnasjoner har gitt oss før.
Corenswet gjør en fin figur, både som den klønete Clark Kent og staute Supermann. Han gjør ikke så mye ut av seg for å stjele totalt fokus på lerretet, men det foregår mye bak masken: Hans superhelt opplever krise på flere plan, og føler frustrasjon over at det skal være så innmari vanskelig å bare hjelpe folk.
Corenswet visste jeg knapt om før han fikk denne rollen, men han har spilt mindre roller i TV-serier som House of Cards, Elementary og Lady in the Lake. Han spiller godt som en Superman som har operert en stund, men som fremdeles er relativt fersk. Filmen starter blant annet med å la oss vite at han for første gang har opplevd å ikke vinne en slåsskamp.
Kal-El fra planeten Krypto. Superman er altså et romvesen og det er derfor han har superkrefter. Filmen bruker dette som en subtil metafor på immigrasjons-frykt og fordommer. Superman er i utgangspunktet godt likt av folk flest, men etter å ha blandet seg inn i en væpnet konflikt mellom to nasjoner, for å unngå at uskyldige døde, sørger han for det som ser ut til å kunne bli en politisk konflikt rettet mot USA. Jeg skal ikke røpe hva som kaster mer bensin på skepsisen til Supermann, men vi kommer til et punkt der folk flest ser på ham med frykt i øynene.
Plutselig er han noe farlig og ukjent , uten at noen egentlig kjenner ham. Hvordan skal en mann som tror det beste om alle, håndtere dette? Supermann har alltid vært symbolet på det gode og moralske, og da denne filmen kommer i 2025 er denne tematikken kledelig. Er det moralsk å spre fremmedfrykt i media? Er det riktig å stole blindt på det man leser på sosiale medier? Makten media og sosiale medier har er et interessant og aktuelt tema, men jeg skulle gjerne sett det behandlet med mer tyngde.
En som ser sitt snitt til å svartmale Supermann via media, er tekno-milliardæren Lex Luthor. Vi vet ikke helt hvor hatet mot helten kommer fra til å begynne med, men han har sin grunn, og går langt for å bevise for myndighetene og befolkningen generelt at Superman er en fare.
Nicholas Hoult spiller den ondskapsfulle og ustabile «bad guy»-en godt. Mens rollenfiguren i senere år er blitt fremstilt mer som en kynisk forretningsmann, spiller denne versjonen noe på den opprinnelige versjonen av Luthor fra tegneseriene. Han var mer som en slags gal vitenskapsmann, og selv om Superman ikke går helt tilbake dit, har han trekk som hinter i den retningen. Det er forfriskende å se Hoult gjøre en slik rolle, da han som oftest – på radaren min – har gjort for det meste mer godlynte rollefigurer.
Misforstå meg rett, han er kjempedyktig og har vist stort spenn, men jeg undret litt da han fikk rollen: Ser han ikke for snill ut? Nix. Han overbeviser og blir faktisk hakket skumlere, enn om han skulle vært en stor mann som fremsto truende rent fysisk. Hoult må overbevise seerne om at han er en verdig nemesis for Superman, og dette lykkes han godt med.
Filmen skildret i tillegg et troverdig forhold mellom Clark og Lois Lane. Kanskje den beste versjonen av dette forholdet som er gjort på film? Også Lane finnes det flere ulike versjoner av, men Brosnahan klarer å fange den klassiske Lane fra tegneseriene. Hun leverer en rollefigure som liker Clark, men samtidig har en sunn skepsis til enkelte av tingene Supermann gjør. Dette er dessuten en av årsakene til at forholdet deres har et snev av usikkerhet: Er de for ulike? Kan hun håndtere å date en mann med superkrefter, som nå har hisset på seg fremmede nasjoner og folket i gatene?
Brosnahan får Lane til å fremstå skarp, intelligent og uredd, slik hun skal være som en av Daily Planets fremste journalister. Det er blant annet en søt scene der hun sier ovenfor Clark at hun kanskje er litt vel punk-rock. Mens hun ser på ham som tryggere pop-rock.
Broshnahan har en lengre CV enn Corenswet, og spilte blant annet mot Rami Malek i årets The Amateur.
For det meste er gjengen i Daily Planet (blant Superman og Lanes viktigste støttespillere) i bakgrunnen og ikke noen vi egentlig blir så godt kjent med. Unntaket er Jimmy Olsen (Skyler Gisondo), kjent som Superman´s pal Jimmy Olsen. Det er riktig at han skal få skinne litt ekstra, men jeg skulle gjerne sett litt mer karakteristikker i denne gjengen. Den bestemte, men rettferdige redaktøren Perry White fremstår i grunn veldig karikert.
Litt av grunnen er helt klart innholdet. Eller alt innholdet, blir mer riktig å si, for filmen rommer mye! Kanskje litt for mye. For det meste gjør den en flott jobb med å etablerte universet og forklare reglene. For dette er tre hundre og seksti grader (minst!) vekk fra Snyders Supermann, og det er annerledes enn Christopher Reeve sine filmer.
Dette er en helt ny versjon av universet og Gunn klarer å sette det opp på en imponerende effektiv måte, uten å bruke unødvendig tid med å forklare hvor og hvorfor. Men det skjer mye hele tiden, og det blir dermed ikke rom for å bli godt kjent med alle rollefigurene. Og det er ok, man rekker aldri å bli kjent med alle, men noen av dem kunne med fordel fått mer kjøtt på beina.
Superheltene Green Lantern (Nathan Fillion), Hawgirl (Isabella Merced) og Mister Terrific (Edi Gathedi) utgjør selveste Justice League … nei, vent. Justice Gang. Dem kommer vi heller ikke særlig dypt inn under huden på, med unntak av en av dem. De tjener uansett helt klart en funksjon i historien, og representerer noe vi fikk vite innledningsvis: at superhelter allerede har eksistert i over 300 år, og blir et slags støtteapparat rundt Supermann når han er opptatt med noe annet.
Det er mye slåssing i lufta her, og mange bygninger som smadres, noe jeg personlig ikke syns er særlig spennende. Enkelte partier av filmen kan derfor oppleves som monotone: Nesten alle kampene utspiller seg under en blå, solrik himmel med skyskrapere i bakgrunnen. Litt mer værvariasjon – og kanskje et nattlig oppgjør eller to, kunne gjort den visuelle paletten mer interessant.
Når det er sagt, glimter filmen til med noen spesielt minneverdige kampscener, blant annet én som foregår inne på en stor stadion.
Alt i alt er Superman en solid start på en ny serie filmer, men den bærer preg av å være nettopp det. Den fremstår ikke helt som verket til en regissør som vil fortelle den definitive Superman-historien. På den annen side gjør filmen mye riktig med selve rollefiguren, og føles som tidligere nevnt – veldig tro mot tegneseriene. Interessant nok tar den også noen uventede og dristige svinger, og jeg satt igjen med følelsen av at dette både er en trygg begynnelse og et modig sjansespill.
Filmen stiller spørsmål om fremmedfrykt, media, familie og spørsmålet om hvem man egentlig er. Den fremstår som et friskt pust i en tid der sjangerens nøkkelord har vært mørkt, skittent og voldsomt. Den blir garantert en blockbusterne som trekker godt med publikum i sommervarmen.
Superman er gøy, spennende og underholder fra start til slutt. En frisk storsatsing som rommer mange av elementene til en virkelig god film uten helt å innfri sitt fulle potensial.
