Vanligvis har Hollywood en tendens til å lage nye versjoner av gamle filmer – enten som remakes, reboots eller ved å bruke kjente titler – når de forsøker å utnytte nostalgien rundt tidligere suksesser. I regi av Jennifer Kaytin Robinson, som blant annet har gjort Netflix-filmene Someone Great og Do Revenge, blir vi imidlertid servert en ny versjon som vever sammen originalfilmen og dens rollefigurer på usedvanlig dedikert vis, noe som fenger uventet godt. Det vil si… om du nå har sett originalen, da!
I Know What You Did Last Summer ble en liten sommerblockbuster av en skrekkhit tilbake i 1997. Året etter at Scream hadde satt en ny standard for slashergenren, smed den Wes Craven-regisserte filmens manusforfatter i Kevin Williamson mens skrekkjernet var varmt. Williamson skrev like så godt enda et ungdomsdrevet skrekksmysterium, denne gang lagt til den lille havnebyen Southport i Nord-Carolina. Og igjen ble skrekkgenren og oss fans introdusert for enda en skummel morder i den store, mørke, sydvestkledde fiskeren med krok (kjeks) som drapsvåpen.
Regissør Robinson og Co. kjører i stor grad en veldig lik historie helt fra starten av, hvor scener og rollefigurer speiler 97-narrativet på et litt morsomt, nerdete nivå: Et knippe venner drar ut på en kjøretur på den amerikanske nasjonaldagen. De vil se fyrverkeriet fra byen på en klippe hvor utsikten er upåklagelig. Så skjer det fatale. De blir involvert i en bilulykke med en annen person, og etter hendelsen sverger de alle til den klassiske skrekkfilmpakten om å aldri igjen snakke om det som skjedde, og ikke til noen andre.
Vi hopper så ett år frem i tid og ikke uventet – noen vet akkurat hva de gjorde forrige sommer! En etter en blir de forfulgt og forsøkt drept, og historien kan ikke på noe nivå sies å overraske oss, sånn sett. Det vil si… det gjør den likevel, mye takket være et rikt persongalleri som etter hvert baker inn kjente fjes helt tilbake til 1997. Historien finner ikke opp grøsserkruttet på nytt, men man merker hvor dedikert Robinson og teamet i det minste har vært på å veve sammen nåtid med fordums tid.
Slike markante grep tilfører årets I Know What You Did Last Summer en nostalgisk retrosjarm som jeg ikke var forberedt på. Jeg hadde ventet meg at nærmest alt skulle være nytt, og trolig av et kjedsommelig “spring – hyl – bli drept”-narrativ som jeg hadde sett utallige ganger før.
Selve drapene er variable og ikke noe som vil sjokkere noen om man har sett sin andel slashere, men man tar seg selv like fullt i å stadig sitte å gjette på hvem man tror morderen er. Det er også morsomt å se gamle kjenninger skride frem fra originalen og “glemselen” her, som eksempelvis Jennifer Love-Hewitt og Freddie Prinze Jr., begge overlevende fra 1997.
2025-utgaven av I Know What You Did Last Summer er i det hele tatt fascinerende lik originalen, helt ned til slowburn-tempoet og den fargesvake, mørke og kjedelige fargepaletten, noe jeg kan huske slo meg også tilbake i 1997. En liten oppdatering av kulturell satire og spark til dagens SOME og true crime-besatte unge, serveres imidlertid også underveis.
Filmen fremstår alt i alt åpenbart som en “god, gammeldags” 90-talls-slasher i stil og form, om du fremdeles skulle like dette. Dessverre skjemmes historien etter hvert av en litt vel (over)tydelig feministisk slagside som man kunne spart seg for, uten at det skal røpes her hva innebærer. Det velkjente slasherbegrepet “the final girl” føles absolutt hjemmeværende i en film som dette, men det strekkes kanskje en anelse for langt.
Underveis blir man slik sittende og både være fascinert av filmens innstendige nostalgi-homage, samtidig som det slår en hvor utrolig uinteressant og følgende dalende underholdningsverdien må bli for dem som ikke har sett originalen. I Know What You Did Last Summer er nemlig, foruten retrosjarmen og hyllesten, lite å bli verken særlig underholdt eller skremt av, bare så dét er sagt. Sånn sett anbefales det absolutt å se originalen først. Da gjør nemlig denne nyversjonen også mer mening.
Alt for mange nyinnspillinger bryr seg egentlig lite om fansen, og det er denne siden ved filmen som redder den og hever den bittelitt opp over den gjengse kjedelige skrekkfilm og utallige nyinnspillinger.
PS: Sitt litt igjen under rulleteksten, så får du enda mer homage og et hint om at det muligens blir mer av den brutale fiskeren med sydvest og krok!
