En god skrekkfilm kan skremme deg inn til beinet. Eller den kan oppleves så rystende at det sitter i kroppen lenge etter at spilletiden er over. Gode skrekkfilmer har gjerne også flere lag og tematikk som vrir og kribler i hjernebarken. Den psykologiske skrekkfilmen Fréwaka sjekker av samtlige punkter, og er definitivt en av årets beste i sjangeren.
Den irske regissøren Aislinn Clarke var et ubeskrevet blad for meg – helt til Fréwaka traff meg med full kraft. At det er hun som også står bak The Devil’s Doorway (2018), en found footage-skrekkfilm jeg hittil bare har registrert i forbifarten, gjør meg nå desto mer nysgjerrig på å se debuten hennes. Den skal visstnok ha fått blandet mottakelse blant både kritikere og publikum, men Fréwaka viser at Clarke er en regissør med en særegen stemme. Filmen krøp effektivt inn under huden på meg, og flere av temaene den berører sitter fortsatt igjen – slik virkelig gode skrekkfilmer gjerne gjør.
Hovedrolleinnehaver Clare Monelly har allerede en fyldig CV med roller i en rekke filmer og serier, men jeg tipper denne filmen etablerer navnet hennes i enda større grad. Fréwaka er ingen blockbuster og vises på relativt få kinoer i Norge, men har gjort inntrykk på internasjonalt publikum siden i fjor høst. Clares prestasjon er bunnsolid. Hun spiller Shoo, som med første øyekast fremstår kynisk og distansert. Det tar imidlertid ikke lang tid før vi forstår at hun bærer på traumer fra tidligere, og at det ligger mye bak fasaden.
Sammen med den gravide forloveden Mila (Aleksandra Bystrzhitskaya) ankommer hun morens dødsbo for å rydde opp. Dette er naturlig nok en følelsesladd affære, og det ender med at Shoo lar Mila rydde opp alene mens hun selv reiser på jobb.
Filmen starter med en velkomponert prolog satt til 1973, der den ferske bruden Paige blir kidnappet fra sin egen bryllupsfest. Ektemannen finner gifteringen på bakken, som eneste spor etter henne. Så hopper vi fram i tid, der helsepersonell finner en eldre kvinne død i sengen. Hun har ligget lenge uten å ha blitt oppdaget.
Shoo jobber som fastboende omsorgsperson for den eldre Paige, som er pleietrengende etter å ha hatt slag. Paige fremstår i utgangspunktet som en person med mørke hemmeligheter, men etter slaget er hun paranoid i tillegg. Hun er overbevist om at noen skal komme til henne. Hvem eller hva disse noen er, vites ikke. Bríd Ní Neachtain gestalter den eldre Paige, og prestasjonen hennes fremkaller gåsehud bare jeg tenker på det. Om det er fordi at det er noe forstyrrende og urovekkende med omstendighetene rundt Paige, eller fordi at skuespilleren er god, skal jeg la seerne få avgjøre.
Jeg skal ikke si mye om den direkte handlingen videre, dette er en film hvor det kan være greit å vite minst mulig på forhånd. Den er ikke en typisk skrekkfilm med jumpscares på lur rundt hvert hjørne. På mange måter kan man vel i grunn argumentere med at den er vel så mye en psykologisk thriller. Fréwaka bygger seg sakte opp, tar seg tid og er av den grunn ekstremt effektiv når det først skjer noe uventet. Men ikke tro at dette ikke fremstår som en ordentlig skrekkfilm: Istedenfor å rope «Bø!» og smelle i dører, kommer Fréwaka med en intens følelse av uro og at det er noe som er forferdelig galt. Både for hovedpersonene og samfunnet rundt dem.
Ikke mangler det på klassiske skrekkelementer heller. Den kan eksempelvis by på mystiske og truende skikkelser i merkelige masker, og et gammelt hus som lokalbefolkningen advarer Shoo mot å oppsøke. Det hele er dessuten flott filmet med velkomponerte bilder, som rommer mørke og skygger i mettede farger. Og når vi snakker om det visuelle, så får man servert ordentlig groteske scenarioer og grufulle syn.
Kinematografien fokuserer ofte tett på skuespillernes ansikter, og frykten og den indre uroen er i fokus. Her kommer viktigheten av den gode rollebesetningen inn, da for eksempel Shoos angst og frykt bærer skrekken vel så mye som det som foregår rundt henne.
Skrekken i filmen er personlig og oppleves gjennom Shoo. Samtidig går det gradvis opp for oss at dette er symtomer på noe mye større og mer skremmende. Det er skrekk og traumer som har gått gjennom generasjoner. Som har kommet gjennom den katolske historien og folkloren, som står sterkt i Irland. Skrekk og traumer som har utgangspunkt i noe som er skumlere enn skrømt og monstre, fordi det er noe som har pågått: Magdalena-vaskeriene.
Magdalena-vaskeriene (Magdalene Laundries) var katolske institusjoner i Irland, og også enkelte andre land, som opererte fra 1700-tallet og helt opp til sent på 1900-tallet. De var i utgangspunktet ment å være steder for «fallne kvinner», altså kvinner som ble sett på som seksuelt umoralske, inkludert aleneforeldre, prostituerte, voldtektsofre og jenter som rett og slett var selvstendige eller vanskeligstilte.
Disse sto nemlig i fare for å piske opp under seksuelle aktiviteter bare ved å være seg selv, og det var slettes ikke greit… På institusjonene var det hardt arbeid og de hadde ikke noe fritid eller egentid. De kunne heller ikke nekte noe personalet ba dem om. Det første Magdalena-vaskeriet ble etablert i Dublin i 1767. Det siste ble stengt så seint som i 1996.
Det er tydelig at filmen er en kommentar til dette. De nevnte forbrytelsene ble systematisk begått mot kvinner gjennom århundrer, og sitter fremdeles fast i Irlands kollektive minne. Det kan og skal ikke feies inn under et teppe, for så å bli glemt.
Katolske, kristne og folkloristiske detaljer gjennomsyrer filmen, både subtilt og direkte i bildene. For eksempel er det en sort geit med tydelig nærvær i området. I Bibelen er geita et symbol på Djevelen og det farlige. I Keltiske sagn kan den være en av skikkelsene til en púca, en skapning som kunne stå bak både godt og ondt. For eksempel måtte man være forsiktig med å ri på en geit. Om den var púcaen, risikerte du at den kidnappet deg.
Fréwaka har gode muligheter til å etablere både Aislinn Clarke og Clare Monelly som sterke navn for større grupper. Den er en kløktig og smart skrevet skrekkfilm som rommer århundrer med kollektiv historie, symbolisert gjennom rollefigurene den lar deg bli godt kjent med, før ting begynner å skje. Dette skaper følelsen av at mer står på spill, og at den ikke hopper opp og skremmer publikum gjentatte ganger, men heller kryper heller inn under huden på oss, bidrar også til dette. Jeg har tenkt lenge og mye på det, men har ikke kommet fram til noe jeg kan trekke den for.
