Med Memoir of a Snail fortsetter Adam Elliot utforskningen av de ensomme og eksentriske landskapene – men denne gangen i en fortelling som er både grovere og mer poetisk. Animasjonen er en brutal, vakker og vulgær reise gjennom sorg, samlermani og sneglelignende tilværelser, alt pakket inn i en detaljrik stop-motion-animasjon.
Regissør Adam Elliot har lenge vært en mester i å gi liv til det usynlige, de marginaliserte, ensomme og eksentriske sjelene som sjelden får heltestatus i tradisjonell animasjon. Med Oscar-vinneren Harvie Krumpet (2003) og den rørende langfilmen Mary and Max (2009) har han etablert et særegent univers der feilbarlighet og psykisk sårbarhet ikke bare er til stede men utgjør historiens hjerte. Rollefigurene hans er ofte formet av traumer, drevet av vaner og på søken etter tilhørighet i en verden som aldri helt slipper dem inn.
Memoir of a Snail har høstet en rekke internasjonal anerkjennelse: den vant Cristal Award som beste langfilm på Annecy 2024, ble Oscar-nominert for beste animasjonsfilm, og tok hjem priser som beste animasjonsfilm på Sitges, London Film Festival og Mill Valley. I tillegg ble den belønnet med flere AACTA‑priser for skuespill og ble anerkjent ved Annie, Golden Globe, Critics’ Choice og Satellite Awards.. I Norge er filmen distribuert gjennom Arthaus, og treffer kinosalene den 20. juni 2025.
Grace og Gilbert er tvillinger med vidt forskjellige måter å håndtere livet på: Hun samler på snegler, han tenner på ting. Deres alkoholiserte far, en tidligere gjøgler, klarer ikke å holde familien samlet, og søsknene havner i hvert sitt fosterhjem. Rundt dem bygges en verden som er like absurd som den er rørende – fylt av marsvin, sektledere som dyrker epler, og en eksentrisk bohem som utfordrer alle konvensjoner.
Alle rollene er skrevet og fortalt på nesten karikerte måter, men til tross for at de alle er ekstreme på sine respektive måter, er det minst troverdige med dem at de er animerte leirefigurer.
Filmen starter i hjemmet til eldgamle Pinkie, som gir sine siste ord til vår unge protagonist Grace Pudel. Når Pinkie dør, går Grace ut og slipper fri ei krukke med snegler på bakken. Disse sneglene blir mottakere for når Grace forteller hele sin livshistorie opp til det punktet. Grace har hovedsakelig en fortellerstemme, og vi bevitner denne livshistorien med brutale, dystre, og gripende visualiseringer i stop-motion-animasjon.
Grace forteller, helt fra fødselen av, at livet har vært vanskelig – både fordi hun er annerledes, og fordi hun aldri helt har klart å forsone seg med sine omgivelser. Hun vokser opp med sin tvillingbror Gilbert, hennes uatskillelige beste venn, og med en far som faller raskt inn i alkoholisme etter at moren dør under fødselen.
Grace utvikler en voldsom fascinasjon for snegler, og gjennom hele filmen identifiserer hun seg med deres trege, sårbare væremåte. Gilbert, på sin side, er tiltrukket av flammer – han setter stadig fyr på ting og lukter konstant av brente fyrstikker.
Kaos, i sine mange former, er en konstant del av dramaturgien. Om kaoset kommer fram gjennom dystert modellerte nabolag, hvor søpla i veikanten er med på å skrike byens nådeløse budskap, eller lever i Pinkie, lyset i Graces liv, som har vært eksotisk danser, mista lillefingeren i en ulykke, og har spilt Pingpong med Fidel Castro, er den alltid tilstede. Disse omstendighetene er noen av de mange som ligger til rette for en spennende og brutal livsvei som Grace og Gilbert havner på.
Filmen tematiserer dypt menneskelige og gjenkjennelige utfordringer, men gjør det gjennom et tragikomisk uttrykk både visuelt og dialogmessig, noe som skaper identifikasjon uten å bli sentimental. Stop-motion-estetikken forsterker denne balansen mellom det groteske og det sårbare, og lar oss møte eksistensiell smerte med et smil, uten at alvoret forsvinner.
Enkelte av de mørkere temaene som tas opp er seksuelt misbruk, religiøse traumer, matrelaterte vansker, rus, familievansker, eksistensiell forakt og økonomisk strid. Filmen tar allikevel opp livsglede, selvhjelp, drømmer som oppfylles og kjærlighet for en selv og andre, hvilket gir Memoir of a Snail en balanse av spenning, medfølelse og refleksjon.
Stemningene i filmen kan variere fra grav alvorlige, medlidende og hjerteskjærende, til kaotisk humoristiske og lattermilde. Ofte, er det en uventet balanse mellom stemningene som gjør at de ofte glir inn i hverandre, og blir mer enn bare en kunstform som vekker følelser. Heller, blir det en emosjonell reise, som føles ekte, troverdig og viktig.
Animasjonen er så gjennomført og taktfull at man som seer blir sugd inn i filmen. Alle visuelle valg er tydelig gjennomtenkte, og legger til hvert sitt lille element på en måte som gjør filmen mye mer oppslukende, og vekker en sterk glede over stop-motion som kunstform.
Memoir of a Snail er så proppfull av detaljer at den vekker en lyst eller en trang til å se den flere ganger. Enten det er for å få med seg og prosessere historien enda en gang, for å få med seg mer av den vakre musikken, eller for å oppdage nye animerte skatter blant snegler, skrot, spritflasker og seksuelle eskapader.
Til tross for all jævelskapen Memoir of a Snail tar oss gjennom, forteller den en hjertevarmende historie om kjærlighet for seg selv og andre, og er nesten garantert til å fylle tårebøttene. Filmens brutale og vulgære handling er ikke urealistisk, og har nok skjedd med mange i virkeligheten. Et publikum som har opplevd utenforskap og/eller vansker med seg selv og andre, kan absolutt kjenne seg igjen i, og forhåpentligvis sette pris på historien Memoir of a Snail forteller.
