Velkjent tematikk som oppvekst, ungdomstid, hjemsted og minner, kombinert med klassiske dramaelementer, blir sentrale ingredienser når langfilmdebutant Julie Skaufel regisserer denne feelgoodkomedien med handling lagt til Trøndelag og Steinkjer.
Anni arbeider som underholdningsprogramleder i NRK, men får en dag sparken grunnet en uheldig episode under en livesending. Som resultat av dette reiser hun hjem til sin mor i Steinkjer og ender igjen opp på pikerommet, i en alder av snart 40 år. Men dette var ikke Annis plan. Hun hadde jo ambisjoner, drømmer og en stålvilje som innebar å i hvert fall ikke ende opp tilbake i bygda hun vokste opp i! Dermed er Anni arbeidsløs, singel, blakk og må i tillegg imøtegå gamle minner og sin egen fortid som hun alt for lenge har løpt ifra.
I hovedrollen som Anni står Hanne Skille Reitan, nylig sett i Netflix-suksessen Milliardærøya, en serie som også var lagt til Trøndelag (Frøya) og som vant prestisjeprisen “Europas beste filmlokasjon” under filmfestivalen i Berlin i vinter. Hvorvidt Heim kommer til å bli like hedret for sin skildring av Steinkjer kan dog diskuteres, men lokasjoner og settingen lagt hit er både sjarmerende og billedskjønne nok som bakteppe for denne typen historie.
Vi kjenner alle til mye av det som Anni går igjennom. Det å komme hjem, gjerne fra storbyen og til “bygda”, kan fort by på ambivalente følelser og minner, noen – gode, andre – mindre hyggelige. Når Anni noe slukøret ankommer Steinkjer med halen mellom beina, er det til blandet mottakelse. Hennes ungdomsforelskelse i Erik (Lavrans Haga) bor enda der, mens eieren av den lokale bensinstasjonen Oddbjørn (Øyvind Brandtzæg) fremdeles står bak kassa. Har de ikke noen drømmer eller ambisjoner?
Anni synes de er slitsomme som ikke virker å ville gjøre noe mer ut av livet sitt. Ungdomsvennen Kjell Rune (Hermann Sabado) er på sin side skeptisk til hennes tilbakekomst – er hun kommet for å bli denne gang, eller kommer hun igjen til å stikke og etterlate folk skuffet fordi storbyen er viktigere?
Heim gjør tidlig mye bruk av filmatiske og narrative velkjente grep som småsted mot storby, bygdedyret vs. byfisen, fortid og nåtid. Dette funker helt greit, både humormessig og som dramatisk grep, men vi kjenner dette også så godt at det heller ikke overrasker i det hele tatt. Humoren er lun og tidvis vittig, som når moren til Anni i en ganske voksen alder fremdeles går på date. Men like ofte er den også like harry som Steinkjer blir fremstilt som i historien. Noen av birollene er gode eksempler her, og manus byr innad på flere bygdeklisjéer. Det forutsigbare preger med andre ord Heim allerede nesten fra start. At Anni fort også blir satt opp med tre mannlige “venner”, den ene mer keen på henne enn den andre, føles også så klassisk at det ikke vil overraske noen.
Det finnes flust av liknende filmer å velge mellom. Særlig Bridget Jones blir en åpenbar sammenlikning, men også norske nylige titler som fjorårets Tre menn til Vilma og årets Alt skal bort har flere likhetstrekk med tematikken her. De byr på lett gjenkjennelige og relaterbare problemstillinger, iblandet humor og vidd som kler historiene godt. Koblingen til familie, hjemsted, følelser og minner, er andre likhetstrekk.
Regien til Skaufel oppleves som veldig streit og enkel. Noen scener har en fin klipperytme som følger dramaturgien og stemningen i scenene fint. Andre steder igjen blir kamera veldig statisk og ensformig og føles ikke å gi scenene noe særlig kraft eller energi annet enn å filme enkel dialogutveksling. Dialogen er i det hele tatt også noe som tidvis føles litt klassisk stiv, kunstig og overtydelig i Heim. Den avleveres perfekt, ikke slik folk vanligvis snakker til hverandre.
Da kommer heldigvis Anni som rollefigur bedre til sin rett i at hun, særlig i starten, er stikk motsatt denne “stivheten” med sin hissige, sinte og brautende personlighet. Hanne Skille Reitan i hovedrollen må sies å kanskje være det aller beste med Heim. Hun har en akkurat passe smårar fremtoning som gjør henne enkel å like, kanskje spesielt der hvor hun utaggerer med sitt vulgære og friske språk, selvsagt på dialekt. Anni liker ikke begrensningene som et slik lite sted gir henne, samtidig som den personlige nedturen med å måtte vende tilbake gjør henne til en amper person. Mot henne er rollefigurene Erik og Oddbjørn ganske typete skrevet, mens Herman Sabado som Kjell Rune får et ekstra lag av dybde over seg og spilles fint, naturlig og troverdig. I tillegg er dette også en kar som kanskje har et bedre øye til Anni enn hun først selv registrerer i all sin egosentriske og hektiske livssituasjon. Vil Anni mon tro mykne opp og se verdiene med hjemstedet etter hvert?
Heim er en historie om drømmer, ambisjoner, bånd til familie og venner, og om når disse ikke helt blir som forventet. Samtidig berører den sider ved livet som både er lett relaterbare, men også såpass velbrukte innen denne genren at filmen får noe veldig forutsigbart over seg. Den funker fint på det aller meste, men spiller også på fordommer og stereotypier som ikke nødvendigvis imponerer.
For noen er en slik trygg og behagelig film mer enn nok som underholdning. For andre igjen blir Heim et bilde på en type film som begrenser seg til konvensjoner og filmatisk trygghet, og slik reduserer filmmediets muligheter som noe potensielt uventet og som en lek med genren. Slik Anni anklager flere av sine sambygninger for, sliter ironisk nok også Heim med sine begrensninger og mangler selv litt ambisjoner utover det genreelementære.
