Charlie McDowell har regissert en vakker, trofast og vellykket engelskspråklig adapsjon basert på Sommerboken, skrevet av en av mine store helter innen litteratur og bildekunst, Tove Jansson. Hun er mest kjent for fenomenet Mummi, men kanskje er det nettopp Sommerboken som er hennes aller fineste verk!
Sophia (Emily Matthews) er ni år, og reiser sammen med faren (Anders Danielsen Lie) og farmoren (Glenn Close) til ferieøya i Finskebukta. Moren har dødd ikke altfor lang tid i forveien, og det er åpenbart at familien ikke har vært flinke nok til å snakke om det. Det ligger heller som en skygge over dem hele sommeren de tilbringer på øya.
Boka er skrevet som en samling kortere fortellinger, som en slags dagbok fra denne sommeren. Samtidig binder den røde tråden om savn (og kanskje flukt) det hele sammen. Filmen gjør det samme: Sophia blir med farmoren til et magisk sted i skogen. De finner en katt de tar til seg, og Sophia blir frustrert da den ikke vil kose hele tiden. Sophia og farmoren sniker seg i land på en øy som er privat eiendom, fordi farmoren mener privat eiendom-skiltet og utbyggingen der er som en ørefik. Sophia og faren forbereder bålet til Midsommer. Det bygger seg opp til storm, da de alle er ute for å besøke fyrtårnet. For dem som ikke har lest boka kan det kanskje fremstå som scener som ikke helt spiller seg ut, og muligens at filmen hopper raskt videre for å bite over mest mulig. Neida, dette er for det meste helt i tråd med boka.
Det skal nevnes at det fungerer best i bokform, da man har mer å gå på med rollefigurenes indre tanke- og følelsesliv, i tillegg til det de sier og gjør. Manusforfatter Robert Jones og regissør McDowell kunne nok lekt seg noe mer med å overføre scenene mer filmatisk, men det er ikke noe som ødelegger. For det meste fungerer det fint, og når en blir vandt til det føles det ikke rart.
I filmen er Sophia ni år, og Matthews er et funn. Hun er overbevisende både som en positiv jente med utforskertrang, og som et frustrert barn som kjeder seg når de voksne ikke vil være med på påfunnene hennes. Og ikke minst som en datter som savner moren sin. Vi bruker aldri mye tid på den døde moren, men dødsfallet har naturligvis preget hovedpersonene og dukker opp som samtaleemne nå og da. På denne måten speiler filmen egentlig familiens situasjon: De vet alle hvorfor ting tidvis er vanskelig, og at det ligger noe uforløst i lufta mellom dem, men de snakker knapt om det.
Glenn Close nærmer seg 80, og fremstår fysisk eldre i rollen som farmoren. Jeg føler med henne da hun forsøker å krype under en stokk uten spaserstokken, eller balanserer på steiner ved svaberget. Rollen, som skal være basert på Janssons egen mor, er interessant og kompleks. Hun hinter om at hun hadde engasjement og eventyrlyst i sin ungdom, og er en leken bestemor for Sophia. Samtidig er hun bestemt om det er noe hun mener noe om, og er frustrert for at sønnen hennes ikke håndterer den nye situasjonen godt nok. Og fordi at Sophia ikke vil la henne være i fred, slik at hun kan få lest i boka si.
Det er små konflikter her, som for eksempel da Sophia og farmoren diskuterer Jesus, Gud og religion. Eller da hun beskylder faren for å ikke være like glad i henne, som han hadde vært i moren hennes. Det blir aldri noe ekstremt, og i neste scene er alt fint. Før det kan dukke opp igjen på et senere tidspunkt, akkurat slik det gjerne er i virkeligheten.
Romanen gir ikke leseren faren og farmorens navn. De omtales som faren og farmoren, noe som skaper en en personlig stemning. Historien er Sophies og det er slik hun tenker på dem. Dette er et velkjent grep for dem som har lest Jansson, som gjør det samme i bøkene om Mummitrollet: Foreldrene omtales som pappaen og mammaen. I tillegg til det nære ved det, gjør det også universet tidløst og tilfører noe gammelmodig. Filmen gjør det samme: Klærne, frisyrene og interiøret er tydelig av syttitallet, men visuelt føles bildene nesten tidløse. Da handlingen foregår på en øy og ikke blant folk, biler eller i urbane samfunn, kunne det for så vidt ha foregått i dag. Ok, Sophias frisyre er veldig syttitallet, og en sommer med et barn som aldri ser på mobiltelefonen ekskluderer at det foregår i dag. Poenget står uansett.
Filmen er en samproduksjon mellom Storbritannia, USA og Finland. De tre hovedrollene er fra USA (Close), Storbritannia (Matthews) og Norge (Lie). Fotograf er norske Sturla Brandth Grøvlen, og han gjør en flott jobb! Alle bildene har vakre natur- og interiøromgivelser, det er nesten så en kjenner sjølukta. Grøvlen har tidligere jobbet på flere internasjonale filmer, deriblant one take-filmen En natt i Berlin (2015), som han vant den prestisjetunge prisen Sølvbjørnen for.
NB: En natt i Berlin er, i motsetning til de fleste som markedsføres som det, en faktisk one take-film som foregår i løpet av én natt. Filmens historie er relativt tynn, men det tekniske og visuelle ved den er fremragende.
Vår egne Anders Danielsen Lie spilte interessant nok en far som blir etterlatt med barn, også i Thea Hvistendals Håndteringen av udøde i fjor. Selv om han i begge sørger og sliter med å se for seg hvordan han aleine skal ta vare på barnet/barna i begge, fremstår disse to rollefigurene også ulike. Sophias far drømmer ikke om å vekke sin døde kjæreste til live igjen, men bruker arbeidet som illustratør som avledning. Og flukt. Lie er en dyktig skuespiller, og han er god på roller som rommer indre uro og mye følelser. Han har ellers spilt ledende roller i andre internasjonale filmer nylig, eksempelvis sammen med Anne Hathaway i Mothers’ Instinct (2024) og i franske Première affaire (2024).
Sommerboken er for det meste en vellykket adapsjon av en flott bok. Jeg kunne tenkte meg å se filmskaperne eksperimentere for å tilføre historien noe nytt, men det står seg godt uansett. For fans av Janssons Mummi-univers kan den dessuten være et interessant studie: Voksne med en eventyrlig bakgrunn, hemmelige områder i skogen og ikke minst fyrtårnet, som går igjen i flere av bøkene hennes. Eksempelvis Mummi-romanen Pappaen og havet. Den er et interessant sammenligningsgrunnlag, da den både har en far som ikke helt vet hva han skal gjøre, og en familie i krisesituasjon. I tillegg reiser familien til et fyrtårn, som blir et viktig sted for handlingen.
Filmen gjør ikke noe revolusjonerende, men det trengs jo heller ikke hver gang. Jeg er glad det lages filmer som Sommmerboken. I en urolig verden og i en tid der det meste skal gå fort, rusler denne filmen i sitt eget behagelige tempo. Den tar deg med inn i en realistisk familiesituasjon, engasjerer i hverdagsfortellingene og blir som et behagelig pust i en hektisk hverdag. Det er både lov og viktig å ta en pustepause. Hvorfor ikke ta det i en vakker finsk skjærgård, der mye av det som skjer også har manifestert seg i Mummitrollets verden.
