Spillfilmatiseringer har ikke allverdens med godt rykte eller vellykkede titler å skilte med. Filmversjonen av skrekkspillsuksessen Until Dawn fortsetter dessverre tradisjonen med å melke suksesser fra andre medier og på veien gjøre det langt dårligere enn originalen.
Skrekkspillet Until Dawn produsert av Sony for Playstation i 2015 ble en enorm suksess. Formelen var en dels ny vending med en interaktiv historie og spillestil hvor man måtte spille flere forskjellige rollefigurer. I spillet forsøker åtte unge voksne å overleve i en stor hytte som ligger i øde omgivelser, langt til fjells, samtidig som noen skumle rollefigurer truer dem på livet. Narrativet i spillet er laget slik at man underveis må forsøke å overleve med alle rollefigurene, samtidig som at valgene man gjør underveis får en sommerfugleffekt som forandrer veiene historien tar. Som tittelen antyder, har man til morgengry på seg til å forsøke å overleve, hvis ikke blir man fanget og en del av den mørke hemmeligheten på dette mystiske stedet.
I filmversjonen av Until Dawn er spillets mange bihistorier, vendinger, lag og gode blanding av rike narrativer skrelt bort og ned til det minimale. Igjen står fem enkle og flate rollefigurer, også disse unge voksne. De drar tilbake til stedet hvor den ene av dem mistet søsteren sin ett år tidligere. Clover klarer nemlig ikke å slå seg til ro med at søsteren Melanie forsvant på mystisk vis og aldri ble funnet. Hun får derfor med seg sine fire venner i Nina, Max, Megan og Abe for å forsøke å nøste opp i mysteriet.
Når de ankommer stedet møter de blant annet på en smått mystisk og rar bensinstasjonansatt som skal vise seg å muligens dukke opp også senere i historien. Denne spilles av svenske Peter Stormare, en kar som også var med i spillet tilbake i 2015 og som her gjentar sin rolle.
Plutselig begynner rare ting å skje mens de fem vennene ankommer stedet i bil. Været forandrer seg brått og de blir tvunget til å søke ly i et stort hus. Der inne er det fort mye som tyder på at ikke alt er som det skal være. På en vegg henger blant annet et stort timeglass, og det går ikke lange tiden før timeglasset har snudd seg selv. Nedtellingen er i gang, og de fem vennene blir kastet inn i et nattlig mareritt hvor de dør, gang på gang, og på de villeste og mest brutale måtene.
For ja, Until Dawn er en slik historie, hvor rollefigurene dør, for så å våkne opp igjen og må gjenoppleve den siste natten, gang på gang. Det er en såkalt restart- og time loop-film, en type fortelling tidligere gjort kjent blant annet i Groundhog Day (1993), Edge of Tomorrow (2014) og Happy Death Day (2017). For å bryte forbannelsen må vennene altså overleve natten, noe som skal vise seg å være vanskeligere enn først antatt. Dette stedet byr nemlig på villere og dypere hemmeligheter enn de selvsagt ante på forhånd. Underveis, parallelt med at de blir angrepet av en maskekledd galning, avdekkes sakte men sikkert også stedets hemmeligheter og skrekkelig skjebne.
Altså… dette kunne da virkelig vært spennende greier, eller hva? Dessverre er rolle- og historieoppbygningen så dvask og enkel at det er vanskelig å knytte seg særlig til disse fem unge menneskene. Plutselig befinner de seg bare i en verden som fort skal vise seg å by på overskridelser av naturlovene, logikk og fornuft. Slike narrativer, hvor man kan gjøre nærmest hva som helst, uten å måtte forholde seg til realisme eller logikk, kan funke ypperlig i spillmediet. Det kan gi rom for heidundrende morsomme og fengende historier – spill som man virkelig blir engasjert i siden man jo selv styrer rollefigurene.
De fem vennene i Until Dawn er imidlertid så skjematiske, overfladiske og enkle at det er vanskelig å bry seg så forferdelig mye om det som videre skjer med dem. Ekstra ille er det at severdigheten i å oppleve særegne og ville drap ikke engang er noe filmen oppfyller i særlig god grad. Når rollefigurene så dør, én etter én, og attpåtil ganske tidlig i historien, ja så rykker det ikke engang til i hjerterota. Sleng så på ørten måter å dø på videre i historien, de fleste uinspirerte og lettvint skildret, ja så skjønner du kanskje tegninga rundt hvordan disse rundt 100 minuttene skrider frem.
Den svenske regissøren David F. Sandberg fikk sitt internasjonale gjennombrudd med skrekkhiten Lights Out i 2016 og har i ettertid hostet opp filmer som Annabelle 2 (2017) og de to Shazam!-filmene (2019/2023). Med Until Dawn viser dessverre Sandberg at han har blitt en slik type generisk (skrekk)regissør som lager mild fjortisskrekk av typen som genererer akkurat nok penger til at det lønner seg for produsentene. Han har slik åpenbart falt for pengene og Hollywoods makt over særegenhet, dybde og personlig stil og form.
Until Dawn er nemlig et skrekkeksempel på ikke bare hvordan å ødelegge et langt bedre spill, men også hvordan filmbransjen kjører materialet sitt mest mulig billig, overforenklet, grunt og flatt, uten særtrekk og evne til å overraske oss. Dette er en kjipifisering av spillmediets langt større mangfold og milevis mer fengende narrativer.
Filmatiseringen oser også lavbudsjett på flere vis, blant annet i kjipe lokasjoner som føles mest gjort i et filmstudio, samt at 90% av handlingen foregår inne i det store huset vennene kommer til. Variasjonen av lokasjoner og miljøskifter var derimot noe av det som gjorde spillhistorien så underholdende.
Ikke er filmen skummel eller særlig spennende heller. Biler og personer kommer helt lydløst inn i bilderammen, til hovedrollenes forståelige hylende overraskelse. Hvorfor lager ikke store biler lyd, før de kjører inn i folk? Det er merkelig, så merkelig. Et par effektive jumpscares klarer Sandberg riktig nok å servere oss, men resten av spenningsgrepene oppleves stort sett som små gjesp, fordelt utover handlingen. Noen skrekkfilmrefereanser slenges også inn, som for å more oss og spesielt skrekkfilmfans, men referansene verken imponerer eller makter å gjøre filmen til en sprudlende fan-oppfyllende godbit.
Det er derfor med skuffelse at man må meddele at heller ikke Sandberg og hans Until Dawn er med på å bryte forbannelsen som alltid, med få unntak, har vært til stede rundt spillfilmatiseringer. Denne gang er det attpåtil så overtydelig at filmen er masseprodusert og kun slikker klisjéene opp etter ryggen, uten at regi, stil og form engang forsøker å skille seg litt ut fra “sett det før”-mengden av liknende skrekk. Until Dawn funker muligens helt greit for ungdom uten de helt store skrekkerfaringene, men som spenningsopplevelse etterlater den seg en hulhet hvor man ikke engang ble særlig skremt eller underholdt underveis. Det er ikke bra for en film som er basert på et virkelig skummelt spill.
