Har du noen gang ønsket å være flue på veggen der verdenspolitikken faktisk formes, bak lukkede dører og langt utenfor medienes rekkevidde? I Stoltenberg – Facing War lar Tommy Gulliksen kameraet snike seg inn nettopp dit, og gir oss et nært og uvanlig innblikk i Jens Stoltenbergs virke som generalsekretær i NATO – midt i en tid preget av økende geopolitisk spenning.
Etter ni år i stillingen hadde Stoltenberg pakket kofferten og forberedt seg på å vende hjem til Norge. Men med Russlands fullskala-invasjon av Ukraina endret alt seg. En personlig oppfordring fra USAs president Joe Biden fikk ham til å bli – én siste gang – for å lede alliansen gjennom det mest krevende året siden den kalde krigen.
Et retorisk dilemma i dokumentarform
Dokumentarens store spørsmål reises tidlig og uten filter: Hvordan forsvarer man Ukraina – uten å ende i krig med Russland? Allerede her avdekkes et underliggende dilemma som også kan leses som en avsløring av vestens retoriske naivitet: Spørsmålet bygger på forestillingen om at det finnes en trygg mellomvei, der man kan støtte Ukraina uten å provosere Russland. For alle som har fulgt russisk politikk tett, fremstår dette som virkelighetsfjernt. Kreml lar seg ikke styre av avtaler eller forutsigbarhet. Russland angriper ikke fordi noen våger å stå imot – men fordi noen våger å eksistere fritt.
Stoltenberg – Facing War illustrerer en aktivt utøvende politikk, formet av alliansens medlemsland, og det det møysommelige arbeidet med å tette enighetsgapet gjennom diplomatiske forhandlinger. Det er i dette spennet mellom det handlingsorienterte og det språklige at filmen løfter frem de daglige, komplekse forhandlingene som sjelden når offentlighetens lys. I arbeidet med pressemeldinger og uttalelser trer språkets strategiske funksjon tydelig frem – ikke som passivitet, men som maktutøvelse.
Diplomatiets kraft mot totalitært narrativ
I hybridkrigens og desinformasjonens tid, der Russland og andre antidemokratiske krefter aktivt forsøker å undergrave tilliten til politiske prosesser, fremstilles særlig det diplomatiske språket som svakt og ineffektivt – og latterliggjøres i en forvrengt offentlig debatt. Dette er en signaturstrategi: med den ene hånden holder man befolkningen uengasjert og apolitisk, med den andre sprer man forakt for selve de politiske virkemidlene som har bygget fredelige samfunn, som det å uttrykke bekymring, sende felles signaler eller forankre internasjonale avtaler i seremonielt språk. Stoltenberg – Facing War fungerer som et nødvendig korrektiv til dette feilbildet, og viser – med empirisk tyngde – hvilken styrke som faktisk ligger i det diplomatiske språket, som danner rammen for handling i en allianse som NATO.
For alle som ønsker å forstå hvordan internasjonal politikk faktisk fungerer – og hvordan allierte navigerer motsetninger – gir filmen en sjelden anledning til å observere dette i praksis. Samtidig blir det tydelig hvor fraværende et aktivt kvinneperspektiv fortsatt er i toppolitikken. Selv om rådgivere som Sissel Kruse Larsen deltar, forblir kvinnelige stemmer underrepresentert – både i beslutningsrommet og i kameraets blikk. Det minner oss om at også i de mest globale maktrommene, er kjønnsbalanse fortsatt et arbeid som gjenstår.
Zelenskyj og lojalitetens øyeblikk
Møtene med Volodymyr Zelenskyj utgjør noen av filmens mest menneskelige og samtidig mest hjerteknusende øyeblikk. I en scene spøker Zelenskyj med at armen ikke er lang nok til å håndhilse på Stoltenberg – en replikk som i all sin letthet treffer noe dypere: avstanden mellom symbolsk støtte og konkret handling. Zelenskyj fremstår som både diplomatisk og utålmodig, høflig men utilslørt direkte – og han evner å utfordre sine samtalepartnere uten å miste sin moralske autoritet. Kamera fanger ikke bare ordene, men atmosfæren: et blikk, en stillhet, et halvt smil. Dette er øyeblikk hvor lojalitet ikke bare testes i ord, men i kroppsspråk og nyanser.
Disse møtene blir også nøkkelscener for å forstå hva slags rolle NATO faktisk spiller – og hvor skjør en allianse basert på enstemmighet kan være. For selv om Stoltenberg i Kyiv lover at alliansen skal støtte Ukraina «så lenge det trengs», henger løftet i en tynn tråd. Når hvert medlemsland har vetorett, er det ofte ikke manglende evne, men manglende vilje, som undergraver NATOs handlingskraft.
Bak Stoltenbergs offentlige fremtoning skimtes arkitektene bak retorikken. Stabssjef Stian Jenssen fremstår som en strategisk drivkraft – en nøkkelperson som finjusterer og formidler NATOs budskap med presisjon. Sammen med et kjernekollegium av rådgivere bærer han ansvaret for at kommunikasjonen er samordnet for å bygge broer der det trengs og trekke tydelige grenser der det kreves. Filmen gir et sjeldent innblikk i dette gruppearbeidet: hvordan hvert ord forhandles frem, hvordan språket formes i fellesskap, og hvordan rådgiverne sørger for at Stoltenbergs uttalelser fungerer både som samlende signal innad og som klar beskjed utad.
I forkant av filmens norgespremiere har vi i Filmmagasinet vært så heldige å komme i kontakt med Stian Jenssen, som i dag har gått videre fra NATO til å jobbe med energi og grønn omstilling. Han deler følgende refleksjon om filmen:
–Vi tok et sprang inn i det ukjente da vi lot filmskaperne Tommy Gulliksen og Anne Marte Blindheim i DOX Division følge oss tett igjennom to år i Nato. Resultatet er imponerende. Et unikt innblikk i storpolitikken, en film som følger diplomatiet i Nato tett på og en historie jeg kjenner meg godt igjen i.
Stoltenberg – en karakterstudie i makt og menneskelighet
Selv om dokumentaren gir et bredt innblikk i stormaktspolitikk og alliansedynamikk, er det først og fremst en film om Jens Stoltenberg. Vi følger ham tett ikke bare i historiske øyeblikk, men også i de stillere forberedelsene, i korridorsamtalene og i refleksjonene etter møtene. Slik får filmen frem den menneskelige siden av et politisk ansvar få andre bærer. Noen av de mest ladede scenene oppstår når NATO utfordres av intern uenighet – særlig fra Ungarn og Tyrkia.
Gjennom lavmælte observasjoner og uuttalte spenninger avdekkes en dobbelkommunikasjon som stiller alliansens enhet på prøve. Stoltenberg fremstår som en statsmann i ordets beste forstand – han forhandler med verdighet, på vegne av både NATO og Ukraina. Samtidig er det urovekkende å se hvor begrenset støtten til Ukraina fortsatt er, til tross for all innsats fra diplomatiske tungvektere.
Historien som speil: Terrorens og fascismens linjer møtes
Filmen ser også bakover: til NATOs historiske røtter og til Stoltenbergs tid som norsk statsminister. Én scene skiller seg ut og setter et emosjonelt punktum: Når Stoltenberg står foran minnesmerket for 22. juli, bruker kameraet et visuelt grep som elegant knytter sammen fortid og nåtid: Han står på samme sted som da terroren rammet Norge, men denne gangen flankert av soldater som bærer det ukrainske flagget på armen. Et stille bilde – og samtidig en sterk påminnelse. Sorgen etter høyreekstrem terror og russisk fascisme krysser hverandre. Stoltenberg tilhører en politisk tradisjon som aldri blir spart for sorg – og som likevel reiser seg, igjen og igjen.
Tilbake i sin tid som statsminister på 2000-tallet uttrykte Jens Stoltenberg håp om et fremtidig samarbeid med Russland. I ettertid, sett i lys av Kremls mangeårige aggresjon – mot Georgia i både 1991 og 2008, og senere Ukraina – fremstår denne optimismen som urovekkende naiv. I dokumentaren uttrykker Stoltenberg sjokk over utviklingen, men publikum har god grunn til å bli provosert: Når tillit gis til autoritære regimer som gjentatte ganger bryter avtaler og angriper sine naboer, skjer det ofte på bekostning av andres frihet. Og når verdens mektigste politikere viser diplomatisk raushet uten historisk bevissthet, risikerer vi å gjøre rom for nye overgrep. Det hadde vært mer ærlig – og mer verdig – om en så kunnskapsrik leder også hadde reflektert over hvor troen på samarbeid kommer fra, og hva den har kostet.
Familiære blikk og fraværende stemmer
Dokumentaren gir også glimt av Jens Stoltenbergs oppvekst og forholdet til faren Thorvald – en respektert diplomat, utenriks- og forsvarsminister. Når Thorvald beskriver sønnen som en nynnende gutt med sans for blomster, får portrettet et mykere, nesten poetisk lag, som kaster lys over Jens sitt balanserte lederskap mellom følelse og fornuft.
Samtidig fremstår ett aspekt underutviklet: Ingrid Schulerud, Stoltenbergs kone og en erfaren diplomat med sentrale roller i norsk utenrikstjeneste, reduseres til en slags husmor som venter hjemme. At filmen ikke gir plass til stemmen hennes, er et savn. Schulerud har i høyeste grad vært en betydelig stemme i internasjonal politikk. Å inkludere henne ville gitt filmen ytterligere dybde.
Når verdenspolitikken får elektronisk puls
Og så – musikken! Når man først skal skildre verdenspolitikkens nerve, hvorfor ikke la noen av Norges største elektroniske ikoner gjøre det med stil? Det er nemlig selveste Röyksopp som står bak filmens musikk, og resultatet er et lydbilde som ikke bare understreker dramatikken – det forhandler nærmest selv med seerens følelser. Med sin signatur av svevende synth, dunkle bunnlinjer og elektronisk finesse, skaper Röyksopp et musikklandskap som er like globalt som temaene filmen rommer. Her balanserer de storpolitikkens tyngde med et slags vektløst rom av klang og puls – som om også musikken prøver å holde verden sammen. Det er både kult, subtilt og akkurat passe storslått. Og la oss være ærlige: Når NATO-dokumentaren akkompagneres av Röyksopp, da vet du at det er alvor – men også klasse.
Et uavklart løfte
Mangelen på full enighet blant medlemslandene ligger som en mørk undertone gjennom hele filmen. Når Stoltenberg proklamerer at NATO vil støtte Ukraina “Today, tomorrow, and for as long as it takes”, klinger det tidvis som hul retorikk – særlig når viktige beslutninger forblir fastlåst i vetoprosesser. Ukrainas status som likeverdig partner, men ikke fullt ut alliert, står igjen som filmens mest ubehagelige paradoks. Filmen etterlater oss med en uro – og en uavklart fremtid!
