Når norsklæreren Akam helt uventet får besøk av onkelen sin fra Iran, blir det opptakten til et besøk hvor familie, miljø og identitet kommer i skuddlinjen for kulturforskjeller. I det som er regissør Brwa Vahabpours langfilmdebut blir vi med på en reise som skal vise seg å bli dypere enn hva filmens lettbeinte tone og bruk av humor først antyder.
Regissør Vahabpour, som blant annet har vunnet priser for sin kortfilm Silence fra 2020, fikk nylig æren av å åpne Kosmorama Filmfestival i Trondheim med sin Onkel Jens. Før dette igjen fikk filmen sin verdenspremiere under amerikanske South By Southwest i mars, en av verdens største filmfestivaler. Og det er kanskje ikke så rart at denne filmen blir lagt merke til også i utlandet og på festivaler – Onkel Jens er nemlig universell og grunnleggende menneskelig i sin tematikk og skildringer.
Det hele starter altså med at onkelen til Akam en natt plutselig står på døra hans. Akam, som bor sammen med to andre venner, har ikke sett onkelen siden barndommen og det overraskende besøket får også implikasjoner for de andre i leiligheten. Onkelen, som har et så vanskelig navn at vennene like så godt bare omdøper ham til «Jens», sier først lite om hvorfor han har kommet så brått til Norge. I stedet fokuserer og kommenterer han mest Akam selv; hvordan han bor, hvorfor han bor med to andre unge mennesker i et samboerskap, hvilken jobb han har, og… hvorfor i alle dager har han ikke kjæreste? Det oppstår med andre ord en umiddelbar kulturkrasj, hvor Akam også føler på presset rundt at onkelen synes han må beherske sitt kurdiske morsmål, hvis ikke får han fort kritikk og irettesettelser.
Onkel Jens nøler ikke lenge med å gjøre humor og satire ut av seg. Her blir både språkforskjeller og misforståelser, kulturelle og miljømessige faktorer, samt generasjonsportrettet innad i historien noe av det som står seg ut. Aller mest sentralt står imidlertid språket – en tematisk rød tråd som går igjennom hele historien på flere måter. Språket er en form for identitet på mange vis, og mister man språket, ja så falmer også noe av identiteten, arven, familie og tradisjoner bort. Ikke bare er onkel Jens bestemt på at Akam må snakke riktig kurdisk – hans elever på skolen har også en tendens til å amerikanisere det norske språket på en måte som irriterer ham som norsklærer.
Men Onkel Jens er heldigvis ikke en moraliserende og dypt alvorlig pekefinger av en film. Den starter og gjør lenge bruk av humor og satire, riktig nok en litt stiv og tilgjort form for humor i de tidligste scenene, men disse er like fullt sjarmerende og som en stemningsstarter som kler historien godt. Mot slutten får filmen en hakket mer alvorspreget tone over seg når onkel Jens sitt bakgrunnsmotiv for å komme til Norge legges mer tydelig frem for oss. Da tilføres filmen et berikende lag med mening, substans og tankevekkende side som kontrasterer filmens til da mest spøkefulle side. Summen gir denne filmen en dybde og flere lag som både gjør den mer underholdende, rørende og ikke fullt så lettbeint som den føles i sin første del.
Regissør Vahabpours stil og form er forholdsvis ganske trygg, enkel og streit, men små grep her og der, inkludert i en varierende musikkbruk, tilfører filmen en fin liten egenart som gjør at Vahabpour blir spennende å følge videre i karrieren. Skuespillet er jevnt over godt og stødig. Spesielt oppleves Hamza Agooshi i rollen som onkel Jens både troverdig og vittig. Akam, spilt av Peiman Azizpour, er også fin og sjarmerende, men oppleves litt flat og til tider smått provoserende tafatt i måten han lar være å stå opp for seg selv og sin «norskhet» overfor onkelen. Kanskje skyldes dette at onkel Jens skal få skinne og stå seg mer ut? Kanskje kunne man likevel gjort Akam hakket mer sterk og selvstendig, uten at det hadde gått på bekostning av karakteren av en onkel?
Onkel Jens utstråler både sjarm, vidd og en flerlagstematisk fylde som absolutt gjør den verdt å oppleve. Det skinner tydelig igjennom at regissør og manusforfatter brenner for denne tematikken og viljen til å ville si mye på kort tid. Filmen kan sammenliknes litt med herlige Hør her’a! fra 2023 – også dette en film som gjorde mye morsom humor ut av måten vi ser hverandre på igjennom forskjellige kulturelle briller. Den oppleves altså litt vel lettbeint en god stund, men skiftet i alvoret og dybden som tilføres etterhvert, redder den og gjør den til en god stemme inn i den norske, kulturelle og moderne filmfloraen. Feelgood-tonen og den humoristiske tilnærmingen til det alvorlige bakteppet, gjør derfor filmen til en herlig liten godbit og kommentar til det flerkulturelle norske samfunnet.
