Den legendariske operasangeren Maria Callas får nytt liv på skjermen, gjennom en gnistrende Angelina Jolie som antageligvis gjør sin livs rolle. Filmen er Pablo Larrain tredje i en uoffisiell trilogi om ikoniske kvinner på 1900-tallet, som begynte med Darron Aronofsky-produserte Jackie i 2016 og ble fulgt opp av Spencer i 2021.
Jackie handlet om Jacqueline Kennedy i Natalie Portmans skikkelse, og fulgte henne i dagene rundt innsettelsen som USAs førstedame, samt den dramatiske tiden etter at ektemannen John F. ble skutt. Spencer viste oss prinsesse Diana, portrettert av Kirsten Stewart, mens hun gjennomgikk en eksistensiell krise julen 1991, i det hun vurderte å skille seg fra prins Charles og forlate kongefamilien. Sistnevnte ble skrevet av Steven Knight, kanskje mest kjent for seriefenomenet Peaky Blinders, som også står for manuset til Maria.
Jackie og Spencer kom tett inn på berømte, viktige kvinner i offentlighetens søkelys, mens de var på sitt mest sårbare. Kvinner som fikk føle medienes nærvær tett på kroppen, og opplevde usikkerhet på rollen de hadde i andres øyne. Det samme gjelder Maria Callas: Hun er en av verdens største operasangere og bor i en luksuriøs leilighet i en eksklusiv bygård i Paris, sammen med butleren Ferraccio (Pierfrancesco Favino) og husholdersken Bruna (Alba Rohrwacher). Vi skriver 1977 og hun har for det meste oppholdt seg i leiligheten siden sist hun sto på scenen. Nå begynner hun å forberede et comeback. Har hun fremdeles det som skal til, etter årevis uten øvelse og en sviktende stemme?
Filmen starter med at ambulansepersonell og Marias lege befinner seg sammen med Ferraccio og Bruna i leiligheten, stående rundt Marias livløse kropp. Deretter skrus tiden syv dager tilbake i tid, da Maria går i gang med stemmeøvelser. Hun synger for Bruna, som er instruert til å alltid komme med komplimenter, på kjøkkenet og ankommer deretter en privat øving med den berømte dirigenten Jeffrey Tate (Stephen Ashfield). Hun er sen, men som Tate sier: «Du er Maria Callas. Du er ikke for sen, det er vi andre som er for tidlig ute.»
Det er ingen hemmelighet at Callas var en diva, og det får vi se flere eksempler på i løpet av filmen. Hun sitter eksempelvis på en restaurant og nipper til glasset sitt, da en kelner kommer bort for å spørre om hun ønsker mat. Svaret hun gir? «Jeg er ikke her for å spise. Jeg er her for å bli beundret.»
Angelina Jolie har vært et stort navn i Hollywood siden tidlig 2000-tall, og har spilt i en lang rekke storfilmer, fra actionfilmene Lara Croft: Tomb Raider (2001) og Mr. & Mrs. Smith (2005), til Clint Eastwoods mørke krimdrama Changeling (2008) og filmen om den onde Tornerose-heksa i Maleficent (2014). Før Maria hadde hun ingen opptredener etter Marvel-filmen Eternals (2021). Jolie har bevist at hun er en solid skuespiller, med flere gode hoved- og birollerroller på CV-en. Jeg kan ikke huske å ha sett henne bedre enn her. Hun overbeviser som en verdensvant diva, som selvsikkerhet og jernvilje til tross, også rommer usikkerhet og en sterk sårhet under overflaten. «Nå låt du som Maria,» sier Tate under en av øvingene. «Jeg vil høre Callas!»
Legg merke til dette og filmens tittel. Mennesket Maria er det viktigste, ikke operasangeren Callas.
Det skal nevnes at Jolie dessuten synger selv i flere av scenene, når 1977-utgaven av Maria prøver seg. Når vi ser tilbakeblikk fra glansdagene, fra da hun var Callas, er stemmen hennes mikset med den faktiske Maria Callas sin utrolige røst.
Med seg på veien til comebacket har Maria et film-team som skal skildre historien hennes, under ledelse av den karismatiske journalisten Mandrax (Kodi Smit-McPhee). Smit-McPhee ble kjent som gutten i John Hillcoats filmatisering av Cormac McCarthys postapokalyptiske roman The Road. Der reiser han gjennom et øde amerikansk landskap, samt usikre situasjoner sammen med faren (Viggo Mortensen). Han spilte også den ene hovedrollen i Matt Reeves’ amerikanske nyinnspilling av La den rette komme inn, basert på John Ajvide Lindqvists roman. Der var han en ensom og plaget pre-tenåring, som slet med å finne seg til rette og ble mobbet av klassekameratene.
Mandrax er en annen type rollefigur. Han er rett fram, konfronterende og med en kul selvsikkerhet. Maria forteller de hun har rundt seg at hun jobber med sin selvbiografi, derfor Mandrax og teamet. Vi vet at hun bruker et beroligende legemiddel som kalles Mandrax, så det er tydelig at teamet er hallusinasjoner. Et følge av Marias behov for å se på sitt eget liv, om ikke i revy, så i retrospektiv. For det er klart fra start at helsa hennes ikke er som den skal, og at det går én vei.
Ferraccio og Bruna, som lever tett på Maria daglig, prøver å få henne til å kontakte legen. Og ja da, hun skal det, men så dukker det opp andre ting, som øvingene med Tate og vandringer i Paris’ gater med Mandrax. Jo mer legebesøket skyves tilbake, dess mer bekymret blir de. At begge bryr seg om Maria, og ønsker å være en trygg og lojal havn for henne er mer enn tydelig. På mange måter blir de to hjertet i filmen, og Maria ser tidvis på dem som en erstatning for både foreldrene hun ikke likte, og barna hun aldri fikk.
Vi får periodevis tilbakeblikk som understreker handlinger, meninger eller følelser, og forteller en større historie innenfor de syv dagene filmen foregår. Vi får se hvordan moren (Lydia Oniordou) tvang Maria og storesøsteren til å synge og danse for tyske soldater hjemme i Athen under krigen. Det antydes dessuten at de måtte gjøre flere ting for soldatene… i kledelig sort/hvitt.
Vi får bli med på det første møtet med skipsrederen Aristotle Onassis (Haluk Bilginer), som Maria seinere innleder et forhold til, for deretter å miste til Jackie Kennedy. Samme med hennes korte møte med John F. Kennedy under en hotellfrokost; en scene der filmen tør å fremstille den populære Kennedy som en notorisk skjørtejeger. Presidenten er for øvrig spilt av danske Caspar Philipson, som også gjorde det i nevnte Jackie.
I scenene der Maria synger, og prøver å finne tilbake til stemmen, veksles det mellom henne i 1977 og klipp fra storslagne konserter i Covent Garden (London) og Opéra Garnier (Paris). Det er en effektiv måte å knytte fortiden og nåtiden sammen, og gir ekstra dybde til filmens Maria Callas. Som nevnt er handlingen i 1977 kun syv dager, og det er få personer rundt henne a la et kammerspill. Fokuset er på den syke Maria, og hennes ønske om å synge for sin egen del. Alt det andre er et krydder som gjør opplevelsen større, og får filmen til å virke romsligere. Mer dramatisk.
Det er ikke oppført noen komponist for filmmusikk for Maria, fordi all musikken er en del av operaene vi hører og ser. Nok et interessant og kledelig grep, som spiller på den intime følelsen at alt foregår nært Maria. Og inni hodet hennes.
Filmfotograf Ed Lachman har skutt det hele tilsvarende dramatisk, på analog film. Næmere ubestemt på Kodak 35, 16, 8 og 35-sorthvitt mm filmruller. Samtlige scener er vakre, og Paris og de andre stedene fremstår stilig og stemningsfulle. Det er Lachman som for min del gjør filmen til noe spesielt, etter Jolie hovedrolle. Og deretter føler jeg at Knights manus er det tredje sterkeste kortet. Larraín gjør ingen dårlig jobb, men hans sterkeste kort som regissør her er å få max ut av skuespillerne. Uten at det trekker altfor mye ned, kunne regien med fordel vært strammere, og fått til en jevnt over bedre rytme.
Maria er et medrivende og slående visuelt psykologisk drama, ledet av Angelina Jolie i storform. Det er en intim film som føles større, om en aldrende stjerne som har alt og samtidig føler hun har vært definert av media, mennene i livet og oppveksten. En kvinne fanget av egen berømmelse, som kanskje aldri sang for sin egen skyld.
