Kjøkkenet – Apetitt på livet hadde premiere på den syttifjerde filmfestivalen i Berlin 16. februar i 2024, hvor den ble nominert til Gullbjørnen. Filmen ble også nominert i to kategorier til Independent Spirit Awards samme år. Regissør Alonso Ruizpalacios har tidligere stått bak filmene Güeros (2014), Museo (2018) og Una película de policías (2021). Han har også nylig jobbet som regissør på Star Wars-serien Andor på Dinsey+.
Kjøkkenet – Apettitt på livet er andre filmadapdtasjon av stykket «The Kitchen» fra 1957 av Arnold Wesker, tidligere filmatisert av James Hill i 1961 i The Kitchen. I det opprinnelige stykket skrevet av britiske Wesker, tar handlingen plass i England med en kjøkkenstab bestående av sentraleuropeiske innvandrere. I Ruizpalacios versjon er restauranten «The Grill» lokalisert midt i New York, med en kjøkkenstab hovedsaklig bestående av latin-amerikanske og arabiske innvandrere uten oppholdstillatelse.
Det opprinnelige teaterstykket beskrives som å ikke ha noen sentral handling, men bytter mellom de forskjellige rollene for å gi oss tilgang til de forskjellige menneskelige historiene hver enkelt rollefigur har. Filmen bærer preg av denne oppskriften, da vi først blir introdusert til Estela (Anna Díaz) en meksikansk innvandrer til USA som leter etter restauranten «The Grill» i New York. Uten å kunne noe engelsk og kun lovnaden om å få jobb gjennom sin slektning Pedro (Raúl Briones) på restauranten, navigerer hun seg gjennom storbyen med tegnspråk og enstavelsesord for å finne frem.
Da man skulle trodd at vi som publikummere ville fulgt Estela sitt perspektiv videre i filmen, skifter vi fort over til de andre rollefigurene i historien. Vi blir tidlig introdusert til det hektiske tempoet på restauranten, samt en pågående konflikt der det er funnet manglende penger i regnskapet. Den prinsippfaste samt dobbeltmoralske eieren Rashid (Oded Fehr) sverger å finne den skyldige og stille personen til veggs. Vi blir også introdusert til romansen mellom Pedro og Julia (Rooney Mara). Pedro en sjarmerende dog temperamentsfull meksikansk kokk, og Julia en hvit amerikansk servitør. Da Julia er blitt gravid med Pedro sitt barn tilspisser situasjonen seg enda mer.
Kjøkkenet – Apetitt på livet er skutt i svart-hvit med en 4:3-format som gir den en ubestemmelig tidsperiode for en førstegangs seer. Da man etterhvert ser mer eller mindre moderne teknologi peiler man mer inn på tidsperioden, selv om det virker til å være et bevisst valg å holde handlingen noe tidløs. Regissør Ruizpalacios valg om å sette handlingen fra et latin-amerikansk perspektiv i forhold til USA, gir mye mening i samtidens Amerika. I likhet med felles meksikanske regissør Alejandro González Iñárritu sin film Bardo (2022) tar Ruizpalacios oppgjør med mye av det ambivalente forholdet Sør-Amerika og spesielt Mexico har med USA.
Drømmen om et bedre liv, og anklagene om å gjøre en hvit amerikansk jente gravid for å få seg visum, kommer ikke bare fra de såkalte «gringoene», men fra personer som selv har innvandrerbakgrunn. I et kjøkken fylt av forskjellige nasjonaliteter er det fordommer og samhold mellom alle etnisiteter, ikke bare hvit og mørk. Hvor undegrunnskjøkkenet blir en mikroversjon av byen det drives i, med en hvit overklasse sittende i overetasjen uvitende om kaoset som driver frem middagen deres.
Raúl Briones i rollen som Pedro er eksplosiv, uforutsigbar og sjarmerende. Da han hopper fra en leken gutteaktig oppførsel, til blindt sinne og vold er han en interessant rollefigur å følge med på. Under overflaten bobler det uten tvil en vondt bitterhet etter år med å oppleves som en annenrangs borger, og en snylter på et samfunn han aldri helt kommer til å bli akseptert av. Hans pågående mantra om at «Amerika ikke er et land, men en verdensdel» faller som regel for døve ører og hans tanker om klasseforskjeller blir også overhørt.
Rooney Mara som Julia gjør også en sterk prestasjon. Hvor Mara balanserer den melankolske likegyldigheten hennes med sårbarheten liggende under overflaten. Med det blonde håret og uniformen minner hun om den klassiske pinup-fantasien av den amerikanske kvinnen. Imidlertid leverer Mara en mer komplisert rollefigur, med egne sorger og knuste drømmer. Spillet mellom henne og Briones som Pedro glitrer av kjemi og en genuin interesse for hverandre, skilt av omstendighetene av hvem de er og hvor de er. Resten av rollegalleriet byr på flere interessante figurer, alle med sin egen historie bundet sammen av det kaotiske kjøkkenet som arbeidsplass.
Alonso Ruizpalacios virker til å spille etter egen regler i filmatiseringen sin, og våger å sky unna det vanlige formlene for en spillefilm. Med rollefigurene og dialogen i hovedfokus holdes vi ofte i lange sekvenser hvor stemningen og skuespillerne får hvile og komme frem satt i kontrast til høytemposcenene under middagsrushet. Mot tredje akt er det imidlertid noen røde tråder som bygges opp men aldri helt leverer, og man lurer på hvorfor de var inkludert i utgangspunktet.
Uten å ha sett det opprinnelige stykket til Wesker, virker det til at Ruizpalacios har lykkes med overførte og modernisere mye fra de opprinnelige temaene og budskapene som beskrives. Tankene om kapitalisme, klasseforskjeller, rasisme og skinner frem i en nyansert drakt i filmen med et skråblikk på det amerikanske samfunn, om ikke hele verden.
Det er god mulig at mange som går fra Kjøkkenet – Appetitt på livet klør seg i hodet av et noe forvirrende og utilfredsstillende klimaks, men man sitter nok igjen med å ha opplevd et personlig og originalt verk, med rollefigurer med dybde og menneskelighet. Hvor regissør Alonso Ruizpalacios og skuespillerne i filmen ender opp vil det være spennende å følge med på videre i fremtiden.
