En god thriller har til felles med en god skrekkfilm at de funker aller best når de rører ved noe gjenkjennelig. Når de pirker borti usikkerhet og angst de fleste av oss kan oppleve, samt holder oss ytterst på setet. Drop er på denne måten en rimelig vellykket thriller med skrekkelementer, som kan tenkes å trekke publikum, men kunne gjerne hatt et noe strammere manus.
Filmens start fikk meg til å tenke at dette var nok en skrekkfilm jeg har sett mange ganger før. Ikke at det trenger å være dårlig, men det føltes heller ikke spesielt originalt: Vi får se Violet (Meghann Fahy) med sår og blåmerker bli konfrontert av kjæresten Connor truende skikkelse. Han tar fram en pistol og ber henne om å skyte ham.
Så hopper vi noen år inn i framtiden. Violet jobber som veileder for kvinner som har vært utsatt for vold, og er aleinemor til fem år gamle Toby. Denne kvelden skal hun på sin første date siden Connor, og søsteren Jen (Violett Beane) skal sitte barnevakt i det kameraovervåkede huset hennes. Violet reiser til en fancy restaurant høyt opp i en skyskraper, hvor hun har avtalt å treffe Henry (Brandon Sklenar). Og derifra tar filmen noen uventede vendinger og blir straks mer interessant.
Drop foregår i real time fra Violet ankommer restauranten. Hun snakker med bartenderen og et par av gjestene som sitter ved bardisken, mens hun venter på Henry og så dukker han omsider opp: En tilsynelatende sympatisk og sjarmerende mann, som har reservert bord ved vinduet og fantastisk utkikk over Chicagos skyline. Alt virker lovende, fram til hun begynner å motta memes med tydelige beskjeder over en tjeneste som er basert på Apples AirDrop: Noen innenfor en viss radius sender meldinger til telefonen hennes, og hun kan godta eller avvise dem.
Violet godtar. Det som først ser ut som klassiske og utbrukte memes, viser seg å være personlige og forstyrrende beskjeder. Det viser seg at avsenderen har noen på plass hjemme hos Violet, og dersom hun ikke følger ordre, vil både sønnen og søsteren dø.
Det er mulig dette heller ikke virker så originalt, men det er et godt thrillerkonsept: Et slags lukket rom (Violet får ikke forlate restauranten, eller si noe om meldingene til Henry) med begrenset areal, og en intens kamp for å fremstå normal uten å vekke mistanke, samtidig som familien hennes trues på livet.
Samtidig er det åpenbart at personen som dropper meldinger befinner seg i restauranten, slik at alle potensielt kan stå bak. Jeg kan ikke huske å ha sett drop-funksjonen brukt i film eller historiefortelling til nå. Drop blir derfor en thriller som er aktuell, og ikke minst pirker borti gjenkjennelige følelser.
Om noen du ikke kjenner sender en AirDrop-forespørsel på toget (og dermed må befinner seg i nærheten), vil antageligvis nysgjerrigheten pirres. Er det noen jeg kjenner? Vet de hvem jeg er? Var dette egentlig ment å deles med meg? Se for deg at meldingene definitivt er ment for deg, og at avsenderen kjenner til dine personlige detaljer. Jeg har ingen problemer med å se for meg den paranoide følelsen som kan oppstå i en slik situasjon.
Det skal nevnes at jeg liker thrillere og skrekkfilmer som foregår i begrensede omgivelser, med mennesker tett på hverandre, der Alfred Hitchcocks mesterlige Rear Window (1954) og Sidney Lumets intense drama 12 Angry Men (1957) er kroneksempler. I førstnevnte tror Jimmy Stewards rullestolbundne journalist, at han ser et drap begås i leiligheten tvers ovenfor hans egen, hvor hele filmen utspiller seg. I den andre foregår hele filmen på et juryrom der 12 jurymedlemmer skal komme fram til dom eller ikke, angående en drapssiktet tenåring. Jeg tenkte også på Joel Schumachers Phone Booth fra 2002, der Colin Ferrell tilbringer mesteparten av handlingen i en telefonkiosk mens Kiefer Sutherland har ham i kikkertsiktet, og truer med å skyte kjæresten om han ikke gjør som han får beskjed om.
En annen ting er situasjonen. Alle som har vært på date kan relatere til stresset rundt å møte en potensiell livspartner for første gang. At man vil være oppmerksom på daten, vise interesse og helst ikke fremstå usikker. Eller merkelig … Jeg følte med Violet da hun ofte må sjekke telefonen, eller finne nye unnskyldinger for å forlate bordet. Stresset og fortvilelsen traff godt. Meghann Fahy kommuniserer tydelig at det er ting som gnager i hjernen og hjertet.
At filmen foregår i real time gjør dessuten at den føles enda mer intenst og direkte. Og det er thrillerens fremste oppgave, å holde på spenningen. Klarer den i tillegg å pirre borti følelser en gjenkjenner, eller kan relatere seg til, så snakker vi gode thriller. Eller skrekk for den saks skyld, når konseptet fremstår så nært, og ikke bare er en skummelhet en vet aldri kunne komme til å skje i virkeligheten. For Drop er definitivt en psykologisk thriller med skrekkelementer.
Det er ikke mye å si på regien. Christopher Landon har skrevet de fleste titlene i Paranormal Acticity-serien og regissert en av dem, i tillegg til en rekke skrekkfilmer med store doser mørk humor. Eksempelvis Happy Death Day (2017). Og Freaky (2020), der en tenåringsjente og en seriemorder bytter kropper i en vri på Freaky Friday (2003), hvor Jamie Lee Curtis og Lindsay Lohans mor og datter opplever det samme. Landon behersker håndverket godt, og får til å bruke kameraet slik at de begrensede omgivelsene underbygger tempoet. Til tider går omgivelsene i ett med Violets følelser, som da hun låser seg inn på toalettavluket for å se bilder fra overvåkningskameraene. Bildene hun ser dukker opp som et mønster på veggen bak henne.
Manuset er av Jillian Jacobs og Chris Roach, som også har skrevet noen få andre Blumhouse-titler, som Truth or Dare (2020) og Blumhouse’s Fantasy Island (2020). Det merkes at de enda ikke har mye erfaring, for det er flere svakheter ved manuset. Enkelte ting skjer for tilfeldig, som at rett person er på rett sted, i det noe uplanlagt og spontant skjer.
Jeg syns også det tar litt vel av i siste akt, både når det kommer til ytre handling og enkelte rollefigurer. Her beveger vi oss i spoiler-territorie, så jeg nevner ikke noe mer spesifikt enn det. Til tross for svakhetene er det ikke et dårlig manus, men det har mye potensiale og kunne vært enda bedre.
De fleste skuespillerne gestalter rollene sine godt, uten at prestasjonene sitter i kroppen da filmen er over. Fahy gjør mest inntrykk, men jeg syns også at Sklenar som Henry funker bra. Hans rolige og tålmodige vesen funker godt i kontrast til Violets indre kaos og skrekk. Jeg tok meg i å føle med ham da han begynner å legge merke til at Violet ikke er mentalt tilstede i øyeblikket, og blir usikker på om alenemoren er klar for dating. Resten av rollene er for det meste biroller, og fremstår troverdige med et par over the top-unntak.
