Alex Scharfmans spillefilmdebut er en thriller med mørk humor, som tar for seg enhjørningen som mytologisk skapning. Jenna Ortega og Paul Rudd leder oss inn i en historie som starter svært lovende, men som ikke klarer å følge helt opp.
Advokaten Elliot Kintner (Paul Rudd) er på vei til familiegodset til arbeidsgiveren, Odell Leopold (Richard E. Grant). Der skal han tilbringe en helg sammen med datteren Ridley (Jenna Ortega) og Leopold-familien, for et prosjekt som kan gi Elliot et mulig partnerskap i firmaet. Etter at kona døde er han opptatt av å sikre framtiden for datteren og seg selv.
Jenna Ortega klatrer på stjernehimmelen om dagen, etter braksuksessen til Netflix-serien Wednesday (2022). Ved første øyekast er det lett å trekke noen likheter mellom den misantropiske, kalde og mystiske Wednesday Addams og Ridley: Ridley er ikke sortkledd, men hun fremstår som en noe alternativ kunsthistorie-student med ring i nesa. Hun er negativ til denne turen, og til måten faren oppfører seg på. Tapet av moren har gjort henne trist og kynisk, på den måten at hun helst vil styre på med sitt. Jeg nevnte ved første øyekast, for Ridley er veldig annerledes og mer omgjengelig enn Wednesday. Dog, Jenna Ortega spiller godt, og klarer å gjøre nok en rolle som rommer en form for hardhet, samtidig som noe sårbart raser bak blikket.
Før de når frem til godset smeller bilen deres inn i et dyr. De går for å sjekke og kan knapt tro øynene sine, da de finner en såret enhjørning liggende på asfalten. I et fylke der det å ta livet av ville dyr straffes hardt (mon tro hva straffen blir, når det er snakk om et mytologisk dyr), finner Elliot ut at han skal skjule dyret i bilen og kjøre videre til Leopold-familiens eiendom. Der møter de Odell, kona hans Belinda (Téa Leoni) og sønnen Shepard (Will Poulter), i tillegg til butleren Griff (Anthony Carrigan) og familiens personlige (våpenbærende) assistent Shaw (Jessica Hynes).
Paul Rudd debuterte som den voksne Tommy Dodd (gutten Jamie Lee Curtis var barnevakt for i den første filmen) i Halloween 6: The Curse of Michael Myers i 1995. Siden har han spilt i en lang rekke filmer, i tillegg til å gjøre TV og teater. Mye av det har vært romantiske komedier og rene komedier, inntil det store gjennomnbruddet som tittelfiguren Scott Lang i Marvel-filmen Ant-Man (2015), som han også var med å skrive manus til. Rollefiguren hans i Death of a Unicorn bærer lignende trekk som sistnevnte rolle, samt den ene hovedrollen han gjør i de to siste Ghostbusters-filmene: En mann som har fått noe for seg, og er lidenskapelig opptatt av det. I Ant-Man er han en tidligere kriminell som prøver å knytte bånd med sin unge datter. Og jeg må bare si at han gjør disse rollene godt, men det hadde vært gøy å se ham i noe helt annet etter hvert.
Leopold-familien er en variasjon på en rik og mektig familie vi har sett før. Odell er bundet til rullestol og oksygentank, Belinda er den blide verten med baktanker og Shepard er en bortskjemt rikmannssønn med et alkoholproblem og korte shortser. Grant er bra når han spiller eksentriske karakterer med sterke personligheter, og Leoni overbeviser godt, men det er Will Poulter som skinner i denne familien. Han gir den rike, overlegne og arrogante Shepard et ekstra lag, og det er en fornøyelse å se ham. Jeg kan ikke huske å ha sett ham gjøre en lignende rolle tidigere.
Da Leopolds oppdager at Elliot og Ridley har en tilsynelatende død enhjørning i bagasjerommet, oppdager de samtidig at det rosa blodet dens kurerer Ridleys urene hud og Elliots dårlige syn. Den syke Odell øyner straks to ting: Helbredelse og ytterligere rikdom. Derifra tar historien, som virket original og frisk, en litt vel gjenkjennelig rute. Den beste sammenligningen jeg kan gi er Jurassic Park og Mickey 17. Det dreier seg om mennesker som oppdager noe revolusjonerende og bestemmer seg for å kapitalisere på det så godt det lar seg gjøre. Enhjørningene er (som dinosaurene i Jurassic Park, eller den fremmede planeten i Mickey 17) skapninger vi ikke kjenner, eller vet noe om, og konsekvensene av å stikke nesa borti.
Filmen er Alex Scharfmans debut som spillefilmregissør og -manusforfatter. Han har tidligere skrevet og regissert kortfilmer, samt produsert et knippe mindre kjente spillefilmer. Og vi snakker ikke om en dårlig debut her: Regien er for det meste stødig og det er mye godt visuelt arbeid i filmen, men jeg kommer tilbake til det jeg allerede har nevnt. Dette er svært uoriginalt, og hadde det ikke vært for at jeg skulle anmelde filmen er jeg usikker på hvor mye av den jeg ville gått og grublet på etter å ha sett den.
Jenna Ortega og Paul Rudds roller får til en god far- og datterdynamikk, og siden begge spiller godt tror jeg på bekymringene og sorgene deres. Men utenom scenene han gjør med Ortega, så føles Rudds rollefigur litt anonym. Ridley studerer som nevnt kunsthistorie, og dette er noe som kommer til nytte i møtet med de mytologiske skapningene: Hun søker seg fram til kunst med enhjørning-motiver, og finner særlig informasjon i bildevevserien The Hunt of the Unicorn. Motivene ble laget i Nederland mellom 1495 og 1505, og fremstiller franske adelsmenn som jakter på enhjørninger. Det mest kjente motivet er The Unicorn in Captivity. Utifra disse studiene finner konkluderer hun at om enhjørninger finnes, så er det antegeligvis sannhet i de gamle mytene om dem. Dette er for min del filmens mest interessante element, og fikk meg til å ville undersøke mer om disse gamle tingene selv.
Jeg må også gi Scharfman kudos for å lage en film om enhjørninger, som de mytologiske skapningene de er. Altså: Ikke nødvendigvis hvite og rosa ponnier med horn, som danser over regnbuen. Enhjørningene her ligner hester med første øyekast, men de er samtidig noe helt annet og skumlere.
Etter en lovende start beveger filmen seg dessverre inn på litt for uoriginalt territorie. Satiren den skildrer er ålreit, men heller ikke den gjør noe nytt ut av seg. Med flere interessante rollefigurer, og veldesignede og skumle enhjørninger vekker den interessen flere ganger, men klarer ikke å holde den jevnt oppe filmen gjennom. Det skal dog nevnes at jeg ser fram til Scharfmans neste film! Jeg håper han velger flere tilsvarende myter å leke seg med, men krysser fingrene for at han velger en mindre opptrådd sti.
