Det er i seg selv noe vidunderlig ved Trond Kvig Andreassen, som på under et halvt år har levert to dokumentarfilmer hvor samfunn, kultur og musikk er uløselig sammenvevd. Det føles som i går at Riv i hjertet traff kinolerretet 18. oktober 2024 og tok et ærlig oppgjør med spørsmålet: «Hvis æ visste at æ sku dø snart, hadde æ da vært fornøyd med måten æ lev på?». Den gang fulgte vi Sondre Justads reise, både som artist og menneske. Nå står Solistene for tur, og igjen er vi vitne til en personlig og kollektiv reise – denne gangen med 15 ukrainske musikere fra orkesteret Kyiv Soloists, som i februar 2022 legger ut på det som skulle være en kort turné i Italia. Samme natt invaderer Russland hjemlandet deres Ukraina, og livet slik de kjenner det rives brutalt opp med roten.
Istedenfor å gå i oppløsning, er musikernes svar å organisere seg for motstand: Å fortsette reisen, holde sammen så lenge de klarer det – og formidle den brutale historiske virkeligheten som fortsatt altfor ofte underrepresenteres i media. I en tid hvor Putins bomber regner over Ukraina, velger musikerne å kjempe med det de har. Mens ødeleggelsen herjer, holder de fast ved formidlingens kraft.
I Solistene blir vi tett på reisen til hver enkelt av disse musikerne. Når turneen er over, velger orkesteret å bli værende i Europa, og Arktisk Filharmoni gir dem en kontrakt som gir nytt håp. Men etter seks måneder tar kontrakten slutt, og nok en gang trues orkesterets eksistens. Noen bestemmer seg for å returnere til Ukraina, andre forsøker å skape seg et nytt liv i Bodø, mens flere igjen sprer seg utover andre land i Europa. Det er et portrett av mennesker i drift, med musikken som eneste konstant, og krigen den brutale motvekten. En krig enhver med hodet på rett plass håper Ukraina skal vinne.
Musikken spiller naturligvis en hovedrolle i dokumentaren. Samtidig fungerer filmen som en subtil, men tydelig motvekt til den prorussiske kulturelitismen som fortsatt har klørne dypt festet i deler av norsk kulturliv. Gjennom Kyiv Soloists’ repertoar får vi høre verk av både norske, finske, tyske, italienske, franske, britiske og – ikke minst – ukrainske komponister. Sistnevnte, som Maksym Berezovskyi, Oleksander Fedorovych Znosko-Borovskyi, Myroslav Skoryk, Valentin Silvestrov, Hanna Havrylets, Aleksandr Shymko og filmens komponist Mykolay Makeev, blir en påminnelse om hvor marginalisert den ukrainske musikktradisjonen har vært i den norske opera- og filharmoniverdenen. Dette alene burde få enhver kultur- og musikkelsker til å stoppe opp og reflektere.
Filmen byr på et bredt utvalg av musikk – alt fra Jean Sibelius’ melankolske Humoresque og Nino Rotas italienske Concerto per archi, til britiske Benjamin Brittens Simple Symphony og Mozart tolket av både Arktisk Filharmoni og Islands Symfoniorkester. Det mest slående er likevel de ukrainske verkene: folkesanger som Plyve Kacha, den emosjonelle Melody av Skoryk, samt samtidsverk som Hanna Havrylets’ Symphony Diptych og Valentin Silvestrovs minimalistiske komposisjoner. Disse stykkene utgjør filmens emosjonelle kjerne – en musikalsk livbøye for musikerne og et ukjent landskap for et norsk publikum.
Men Solistene handler ikke bare om musikken. Kameraet fanger også hverdagssamtalene, de ærlige refleksjonene og de stille øyeblikkene mellom konsertene. Vi blir kjent med 15 mennesker som deler et hjemland – men også en dyp kjærlighet til sin identitet og kultur, en kjærlighet som er under angrep. Det som binder dem sammen, er vissheten om at det som truer Ukraina ikke bare truer deres land, men også deres eksistens, verdier og framtid. Musikken og instrumentene deres blir mer enn arbeid – de er livbøyer og et kollektivt anker i en tilværelse preget av uro, der faren er både konkret og global.
Særlig kvinnene i orkesteret fremstår med en sårbar styrke. Vi møter nybakte foreldre, tobarnsmødre og kvinner som bærer ensomhetens byrde fordi deres menn befinner seg ved frontlinjen. Et sterkt øyeblikk oppstår når Kateryna, som har en mann som også er musiker, men nå er soldat i Ukraina, forteller at hun har lest brosjyrer rettet mot pårørende – veiledninger som forbereder henne på hvordan hun må håndtere tap og praktiske konsekvenser dersom det verste skulle skje. Hun vet at ansvaret for slike valg kan bli hennes.
Selv om filmen åpner med et sterkt bilde av en ung mann med spedbarnet sitt i armene, er det likevel påfallende hvordan kjønnede roller spiller seg ut i måten rollefigurene får komme til uttrykk. Kvinnene gis rom til å vise følelser og sårbarhet i sine verbale refleksjoner foran kamera, mens mennene i større grad bruker skjermtiden til å diskutere utfordringer knyttet til selvrealisering og karrieremål. I en dokumentar som ellers ønsker å være observerende og nyansert, kunne filmkonsulentene med fordel sørget for en mer balansert fremstilling. Likevel finnes det øyeblikk der både kvinner og menn står rakrygget, drevet av ambisjoner og mot, og kameraet lar oss følge dem tett – alltid med den klassiske musikken som bærende kraft.
For dem som har fulgt med på krigens forløp, vil enkelte av filmens scener vekke minner om de mange videoer fra frontlinjen som har sirkulert siden 2022. For dem som har skjermet seg fra slike bilder, kan filmen være en måte å nærme seg realitetene på – uten filter, men med musikk som inngang. Solistene minner oss om at krigen ikke bare utspilles på en slagmark, men også i sjelene til dem som er revet opp fra sine hjem og sin kunst. Det er på tide å ta ansvar, ikke nødvendigvis ved å stå i front, men ved å forstå hva som skjer, og hvorfor musikk og kultur også er en del av denne kampen.
Visuelt veksler dokumentaren mellom det voldsomme og det vakre. De kaotiske, rå opptakene fra Ukraina, bilder av bombede bygninger, sirener og ruiner settes opp mot musikernes rolige hverdagsscener og majestetiske landskaper fra de nordiske landene de reiser gjennom. Kameraet glir sømløst fra en konsertsal i Bodø til krigens brutale virkelighet i Kyiv, og tilbake igjen til små, intime øyeblikk hvor musikerne stemmer instrumentene sine eller ser ut av togvinduet. Dette skaper en konstant følelse av uro og urokkelig skjønnhet, hvor musikken står som motvekt til ødeleggelsen. Lydbildet er like sammensatt – der lydene av bomber, sirener og nyhetsmeldinger smelter sammen med tonene fra klassiske komposisjoner. På den måten blir musikken ikke bare et lydspor, men en livline som binder sammen det personlige og politiske, det destruktive og håpefulle.
Som filmviter kan jeg ikke unngå å tenke at Trond Kvig Andreassen nå – bevisst eller ubevisst – har lagt grunnlaget for noe som kunne blitt en trilogi. Først kom Riv i hjertet, et portrett av eksistensiell undring og livsvalg, tett koblet til musikkens kraft. Deretter Solistene, som tar oss med inn i en større, geopolitisk kontekst, men fortsatt sett gjennom musikkens linse. Et lite, men rørende øyeblikk oppstår når Sondre Justad, kjent fra førstnevnte film, også dukker opp her – og binder sammen tråden mellom de to prosjektene. En påminnelse om musikkens evne til å knytte mennesker på tvers av landegrenser og livssituasjoner. Det får meg til å spørre: Hva blir det neste kapitlet? Kanskje får vi etter hvert se Andreassens tredje musikkdokumentar, hvor samfunnet, musikken og identitetskampen igjen flettes sammen….
