Det har lenge blåst kraftig rundt Disneys nye live action-versjon av sin aller første animasjonsfilm. Når det ferdige resultatet nå er her, er det gledelig å kunne konstatere at alt oppstyret ikke akkurat har vært berettiget. Snehvit anno 2025 er nemlig både smellvakker, søt, morsom og nokså vellykket som uskyldig underholdning.
I år er det 88 år siden Walt Disneys Snehvit og de syv dverger så dagens lys. Selv om verdens første animerte langfilm regnes som den argentinske El Apóstol fra 1917, er det Disneys Snehvit og de syv dverger som ble den første helaftens animasjonsfilmen laget med tradisjonell animasjon – og den som virkelig satte standarden for animasjonssjangeren internasjonalt. Basert på brødrene Grimms originaleventyr, som i sin opprinnelige form var langt røffere og mer grotesk, gjorde Disney eventyret mer familievennlig ved å tone ned de mørke elementene og fremheve det uskyldige og humoristiske.
Nyinnspillingen har dog ikke kommet uten kontroverser. Det har blant annet handlet om originalens hjelpeløst utdaterte sider, hovedrolleinnehaverne Rachel Zeglers og Gal Gadots etniske bakgrunn, bruk av merkelapper og stereotypisering av kortvokste – med mer. Her har med andre ord fallgruvene, kontroversene og utfordringene stått i kø. Resultatet har imidlertid blitt overraskende søtt, mildt og pent. Animasjon, dataanimasjon – CGI, effekter og det eventyrlige over det visuelle, er stort sett nydelig gjort her i sann og tro Disney-stil. Måten man eksempelvis har fremstilt dyrene og de små mennene på, er både morsomt, sjarmerende og aldri så lite fascinerende i forhold til dagens imponerende effektmakeri.
Noe av det som enten er erstattet eller utvidet i historien, er måten Snehvit denne gang står hakket mer og bedre på egne bein. Borte er blant annet husmoremnet – hun går ikke umiddelbart til verks med kost og feiebrett, ei heller kaster hun seg over matlaging når hun ankommer dvergenes hus. Måten «prinsen» veves inn i historie og narrativ på, er også nye elementer gjort på en mer moderne, naturlig og troverdig måte.
Det mest gledelige her er at filmen ikke oser av politisk korrekthet, men heller skildrer ting som dette på en naturlig utviklende måte. Befriende er det også å se at kjemien og forholdet mellom Snehvit og hennes romantiske alibi lar seg blomstre opp sakte men sikkert, samtidig som Snehvit selv er så mye mer enn «bare» en hjelpeløs prinsesse i nød.
Utover dette er det selvsagt grenser for hvor mye nytt eller hvor mange omskrivinger man kan gjøre med et såpass enkelt, kort og tross alt sjangertro gammelt eventyr. Den onde stemoren spør dermed fremdeles det magiske speilet om «…hvem er vakrest i verden her?», jegeren blir igjen sendt ut i skogen for å drepe Snehvit, denne kommer så over huset og dvergene, og stemoren forvandler seg også i denne versjonen til en ond, gammel kone som presser på Snehvit det forgiftede eplet.
Foruten å være et godt, gammeldags eventyr, er Snehvit også en musikal. Tankene mot fjorårets gigasuksess i Wicked blir dermed enda mer påtrengende og umulig å unngå. Zegler, Gadot og de andre synger selv, noen av dem også veldig bra, men noe helt i klassen til Cynthia Erivo og Ariana Grande blir vi dog ikke servert. Noen av sangene er helt nye, forsåvidt catchy og klisjé som bare dét, men de fleste av de gode, gamle originalsangene er heldigvis også med. Disse er delvis modernisert og ikke nødvendigvis inntreffende akkurat samme sted som i animasjonsfilmen.
Rachel Zegler, som virkelig slo igjennom som skuespiller med rollen som Maria i Steven Spielbergs fantastiske West Side Story (2021), føles helt grei i tittelrollen. Skal man igjen sammenlikne denne filmen med Wicked, og da nærmere bestemt Ariana Grandes Glinda-rollefigur, mangler derimot Snehvit en del både på dybden, nivåene, humoren og dermed fylden som Glinda kunne skilte med.
Snehvit er i det hele tatt langt mer overfladisk og enkel som både rollefigur og film enn hva Wickeds mange og fascinerende lag besto av. Svakest må nok dessverre Gal Gadot sies å være i rollen som den onde dronningen. I hennes ikoniske rolle som Wonder Woman føltes Gadots stil og uttrykk som å passe perfekt – en sterk, selvstendig, men også svært sjarmerende Diana Prince. I rollen som dronningen føles hun å overspille, klisjégestalte, veive og fakte seg igjennom scenene på en måte som tenderer overdrivelser og camp. Noen vil sikkert også like dette altså, men noe stor skuespillerkunst, er det ikke.
Undertegnede så forresten forleden originalanimasjonen fra 1937. Noe av det som irriterer med denne, er nettopp måten Snehvit var skrevet og fremstilt så provoserende stokk dum, naiv og godtroende – alt for at ondskapen og kabalen liksom skulle gå opp for de andre rollefigurene. Det var null motstand i henne, samtidig som kulturavtrykket med denne filmen gjør at animasjonen nærmest føles som en latterlig liten komedie i dag, samt et kulturhistorisk bilde på en tid hvor menn skrev, laget og regjerte filmindustrien.
Å se Snehvit anno 2025 ble slik faktisk befriende. I regi av Marc Webb (500 Days of Summer, The Amazing Spider-Man 1 & 2) får vi en litt mer oppegående og troverdig ung prinsesse. Denne gangen klarer hun seg langt bedre selv, men uten å bli usjarmerende bedrevitende og iskald samtidig, noe som dessverre ofte skjer om Hollywood forsøker å gjøre filmroller selvstendige. Her er derimot sjarmen også ivaretatt, og Snehvit blir slik mer spiselig – for alle. Ekstra gledelig er det også å se at mennene ikke bare blir fremstilt som kun sinte, voldelige, eller stokk dumme idioter. Her er det mer myke sider, verdier og egenskaper som preger både kongen, jegeren, diverse soldater, samt også Snehvits romantiske «prins» i rollefiguren Jonathan – en omreisende tyv og banditt som til tross for sin stjeling har et varmt hjerte under overflaten. Samtidig får også dvergene selv lov til å være gutter, en side ved filmen som gir ekstra gjenklang i dag med tanke på vår egen debatt om hvorvidt gutter får være seg selv nok. Her kaster ikke en snusfornuftig Snehvit seg over dem og rettesetter dem, slik som i originalen, men lar dem heller få være slik de er.
Etikken og moralen følger selvsagt også dette Disney-eventyret som sedvanlig er, men uten at det er lett å bli grinete på animasjonsgiganten denne gang. Snarere tvert imot sjarmerer filmen her igjennom å appellerer til (spesielt i dag) sunne og viktige kjerneverdier i oss, som å godta at man er annerledes enn andre, eller det å se enkeltmennesker fremfor å kategorisere dem. Som Snehvit selv sier, er hun opplært til å huske navnene på folk i stedet for bare rollene de har rundt henne. Slik evner hun å se enkeltmennesket bak rollen, en egenskap som skal vise seg å bli svært viktig for henne og dronningriket. Merkelappene som i originalen så markant ble satt på dvergene er også tonet ned og heller gjort med et smil om munnen. Rollefiguren Dopey blir her eksempel på en av dvergene som personifiseres igjennom å få en karakterutvikling i historien, og dermed menneskeliggjøres han mer utover det å bare ha store ører, være taus, og bare være en av de syv dvergene.
Snehvit som storunderholdning anno 2025 byr derfor på viktige moralske underlinjer og lever ellers opp til underholdningseventyrets kraftfulle egenskaper av virkelighetsflukt og spenning, verdier som kan smake ekstra godt i disse ustabile og usikre tider. Disney utviser også forbedringer her i karakterfremstillingene, noe som ikke burde være så veldig vanskelig med tanke på originalens utdaterte sider, men har likevel enda et lite stykke å gå for å få det til over hele linja. Men, fikk du ikke nok av campy og fargesprakende virkelighetsflukt med Wicked, vil nok høyst trolig også Snehvit være i din og barnas gate.
