Bong Joon-ho beviser på ny at han er en glimrende regissør med denne kinoaktuelle adapsjonen av Edward Ashtons roman, Mickey 7. Den som skinner aller mest er Robert Pattinson i fronten, som den lille mann i et system der å dø, for deretter å komme tilbake igjen, er en del av maskineriet.
Vi er et stykke inn i framtiden. Mickey Barnes (Robert Pattinson) har gjort noen dårlige valg, skylder gangstere penger og trenger rask kapital. Da han mangler kvalifikasjonene til de fleste vanlige jobber, signerer han en arbeidskontrakt han ikke leste altfor nøye gjennom. Jobben? Å være en «expendable» om bord på et romskip, hvis mål er å kolonisere Nilfheim, den fjerne planeten i et stjernesystem.
En expendable er en person som brukes til farlige oppdrag og eksperimenter: Hvor lang tid tar det før kroppen ødelegges ute i rommet? Hva skjer når man tar av hjelmen på Nilfheims overflate? Hvordan reagerer mennesker på nye sykdommer og virus i verdensrommet? For å finne svaret sendes Mickey i ilden. Når han dør kan han nemlig printes ut igjen, få lastet ned minnene og følelsene den forrige versjonen hadde og fortsette som om ingenting hadde skjedd. Det er altså snakk om kloning og overføring av personlighet som fra gammel til ny «harddisk.»
Robert Pattinson har siden han slo gjennom som vampyren Edward i Twilight-filmene, bevist at han er en skuespiller med bredt repertoar. For min del var det Robert Eggers The Lighhouse som overbeviste, der han spiller en fersk fyrvokter som plasseres på en forblåst øy med Willem Dafoes eksentriske og krevende veteran. Han overbeviste også som en mørkere, skyldtung Bruce Wayne i Matt Reeves The Batman. Hans helt var drevet av en sterk rettferdighetssans, som spiste opp Wayne og personlige relasjoner og fokuserte alt på Batman. Rollefiguren i The Lighthouse var uerfaren og lot den eldre fyrvokteren bosse ham rundt. Samtidig som mystikken rundt fyret og kollegaen drev fram en drivkraft i ham, sammen med en snikende forakt eller galskap – eller begge deler.
Mickey Barnes ligner ikke på disse rollefigurene. Han fremstår ung og naiv, og er usikker og redd. Han lar seg tråkke på av overordnede og prøver å være så lydig han kan. Samtidig har han en rettferdighetssans og viser glimt av frustrasjon og sinne, om enn aldri så subtilt. Så Pattinson fikser å ta en rollefigur med lignende trekk som tidligere roller, og gjøre det på en helt annen måte.
Fire og et halvt år ut i den lange ekspedisjonen når skipet endelig målet. På dette tidspunktet har Mickey dødd så mange ganger at vi er kommet til nummer sytten. Det viser seg at det finnes en tilsynelatende farlig, insektlignende livsform på planeten som ledelsen blir nysgjerrig på. Vi trenger derfor ikke lure på hvem som får jobben med å få tak i et eksemplar. Det går ikke helt etter planen, og da Mickey 17 antas å være død, printes en ny klone. Når 17 møter 18 får han panikk.
Ikke bare er det forbudt med to kloner samtidig, straffen er døden for begge. I tillegg er Mickey 18 mer selvsikker og fandenivoldsk. Det har åpenbart skjedd noe feil i kopieringen, litt som en ekstra blekkflekk på et kopipapir kanskje? Her finnes en moral om å ikke tukle med naturen, eller å leke Gud. Samlebånd kan være så effektivt det bare vil, men på et eller annet tidspunkt kan og vil det skje feil.
Moralen kommer også tydelig fram da vi forstår at de nye kopiene av Mickey husker at den forrige døde, fordi minnet lastes over fra forrige. Flere av de andre rollefigurene spør hvordan det føles å dø, og både svaret og måten Mickey svarer på sier sitt: Det er ikke noe ålreit. Allikevel kan en av kopiene få et livsløp på knappe femten minutter, fordi eksperimentet han skal gjennom krever det. Eksperimentet går ut på å se hvordan han dør, og dette vil neste kopi bære med seg videre. Jo, han har signert på dette, men prosessen er åpenbart umenneskelig.
Å se Pattinson gjøre de to versjonene er filmens høydepunkt. Han bruker stemme og mimikk for å skape en liten, og samtidig stor forskjell på de to kopiene. 17 er barnlig og har en spak stemme som treffer høye toner. 18 prater rolig og dypt, øynene fremstår i enkelte øyeblikk nesten sorte.
På turen har Mickey blitt kjæreste med den mer frimodige Nasha (Naomi Ackie). Ackie så vi sist i Zoë Kravitz regidebut Blink Twice, der hun spiller en cocktailvertinne, som forføres av Channing Tatums selvsikre tech-milliardær-playboy. I personlighet og rikdom har han et sterkt overtak på henne, mens Nasha i Mickey 17 definitivt er den som fører an i forholdet. Og ja, det byr på sine utordringer når det dukker opp en ny versjon, og her får vi se henne dyppe litt dypere i rollen etter hvert. Men jeg vil ikke røpe hvordan.
Lederen for ekspedisjonen er den narsissistiske eks-guvernøren Kenneth Marshall (Mark Ruffalo). Det er moro å se Ruffalo bla i katalogen over tidligere og nåværende diktatorer og politiske ledere, slippe alle hemninger og gjøre fyren så klysete han bare kan, men det gjør samtidig rollefiguren litt for karikert. Det samme gjelder kona Ylfa (Toni Collette), som heller aldri blir kjedelig å følge med på. Og med dette kommer det som overraska meg ved filmen, og samtidig trekker noe ned.
Regissørens 2019-film Parasitt vant Oscar for beste film som den første ikke-engelskspråklige noensinne. Den er en velsmurt, forstyrrende thriller med brilliant satire og humor hvor de glir såpass sømløst over i hverandre at overgangene knapt merkes. I Mickey 17 er det også satire, men den er mindre subtil og føles (som med andre aspekter ved filmen) mer karikert. Det kan selvsagt være et bevisst valg fra Joon-ho sin side, men da han åpenbart fikser å balansere det alvorlige, det komiske og det satiriske bedre, virker det nesten litt rart. Humoren funker godt i Mickey 17!
Filmen er basert på romanen Mickey 7 av Edward Ashton fra 2022. Jeg har ikke lest den, og kan ikke sammenligne bok og film, men begge medier fikk meg av en eller annen grunn til å forvente mer drama. Kanskje noe intimt, ala Duncan Jones sitt flotte science fiction-kammerspill Moon (2009)? Mickey 17 er en helt annen type film som maler med bredere pensler og nikker til andre filmer om lignende tema. Jeg syntes å kunne se visuelle spor av Terry Gillams Brazil (1985), samt tematiske spor av det fascistiske systemet i Paul Verhoevens Starship Troopers (1997) og mennesket som bruksgjenstand, egenverdi, og spørsmålet om hva man er i Moon.
Temaene er så godt brukt at det skal vanskelig gjøres å skape noe helt nytt med dem. Kloning, kunstig liv og fascistisk framtids-problematikk er ikke forbeholdt filmene nevnt over, men Joon-hos treffer dessverre ikke like godt som dem. Ikke fordi filmen er svak, men manuset kunne vært noen hakk kvassere. Det at han tidligere har levert velskrevne og solide filmer som Parasitt, Snowpiercer og Host, jobber litt mot Bong Joon-ho da han denne gangen ser ut til å ikke bruke det sedvanlige skarpsynet.
Mickey 17 er ingen halvveis filmopplevelse for den har god regi og bra skuespillerprestasjoner. Produksjonsmessig og teknisk er det lite å sette fingeren på. Jeg var underholdt og følte ikke spilletiden på over to timer. Det er en underholdende film som er perfekt for en kinotur, og den er nok Joon-hos mest konvensjonelle leveranse så langt. Det er derfor ikke utenkelig at den treffer et bredere publikum enn hans andre filmer, og det er ikke noe i veien med å lage film som først og fremst underholder.
Problemet er kanskje at jeg er litt bortskjemt med Joon-ho, og gjerne skulle sett at denne filmen utnyttet potensialet mer – at den stakk dypere.
