Oscar-vinneren Flow er et medrivende, dramatisk og varmt eventyr om en gruppe dyr, med en katt i hovedrollen, som kjemper for livet i kjølvannet av en naturkatastrofe. Selv om det er en animasjonsfilm, lager dyrene lyder som er naturlige for dem. Selv uten dialog har filmen stor dybde og kan treffe både barn og voksne seere godt.
Den latviske filmskaperen Gints Zilbalodis er tretti år og har allerede rukket å lage flere kortfilmer mellom 2010 og 2017, samt spillefilmen Away i 2019. Alle disse filmene er animerte, og i Away følger vi en tenåringsgutt på en visuell odyssé over en mystisk øy i søken etter veien hjem. Zilbalodis brukte heller ingen dialog i denne filmen, men lot de visuelle elementene være den sterkeste stemmen.
Det samme grepet har han også gjort i Flow, som har vunnet Oscar og Golden Globe for beste animasjonsfilm, i tillegg til en rekke andre internasjonale og latviske priser. Den er inspirert av regissørens kortfilm Aqua fra 2012, som kan sees på hans YouTube-kanal. Kortfilmen handler om en katt som våkner opp og oppdager at verden er blitt fylt av vann, og dermed på tilpasse seg for å ha en sjans til å overleve. Premisset i kortfilmen er ført videre til Flow, men utvidet til å inkludere flere dyr, temaer og handlingstråder.
Vi følger en katt som lever livets gode dager i skogen, og som ser sitt snitt til å stjele fisk fra en flokk hunder. Hundene legger merke til det og setter etter tyven, men på grunn av en stor oversvømmelse får de og andre dyr helt andre ting å bekymre seg for. Katten klarer å komme seg i land på en høyde, sammen med en av hundene. Katastrofen har visket ut den opprinnelige konflikten og de fortsetter videre sammen.
Som med Away gjør regissøren også denne gangen en fortelling som i hovedsak formidles visuelt. Og han bruker et annet verktøysett her, da vi utelukkende har med dyrene og deres samhandling å gjøre. De kan ikke snakke menneskespråk, og all vokal kommunikasjon dem imellom består av mjauing, bjeffing, kvitring og skrik. Samtidig er det tematiske fellestrekk å spore i de to filmene: Det er rollefigurer som har et mål, og legger ut på en tidvis farlig reise for å komme dit. Rollefigurer som opplever at hjelp eller samarbeid gjør små og store problemer enklere å overkomme.
Jeg ønsker ikke å røpe for mye, da dette også er en odyssé, og odysséer skal oppleves underveis. Men det kan nevnes at mens katten og hunden utforsker det oversvømte området, merker de at vannet fremdeles stiger. På et tidspunkt skilles veiene deres, og katten hopper på en båt som allerede har et flodsvin ombord. De flyter videre, og gjør sitt beste for å unngå noen store og åpenbart farlige fugler, mens vi ser landskaper som er vakre og deprimerende på samme tid.
Landskapene har et postapokalyptisk preg, med statuer, byer og andre konstruksjoner (som de allerede nevnte båtene) som vitner om en verden der det har vært mennesker. I og med at dyrene ikke snakker vårt språk, blir vi aldri fortalt direkte hva som har skjedd eller hvorfor menneskene tilsynelatende er borte. Men omgivelsene og enkelte detaljer hinter om muligheter.
Havnivå og oversvømmelse kan kobles til den globale oppvarmingen. På et tidspunkt får vi se en mutert hval, og det er ikke helt fjernt å tenkes at det kan ha en sammenheng med menneskers eksperimentering eller noe ala kjernefysiske katastrofer. Det kan tolkes slik at menneskene har stått bak sin egen undergang. Filmen antyder, og overlater til seerne å bygge sine egne tolkninger rundt disse. Akkurat slik god kunst kan gjøre.
Å fortelle en filmatisk historie uten dialog er vanskelig nok med mennesker. Men da har vi fordelen av å kunne kjenne igjen kroppsspråk, mimikk og non-verbal kommunikasjon. I Flow bruker Zilbalodis dyrenes språk, noe som krever mer av filmskaperne og bildene. Og det funker veldig bra. Jeg har to katter hjemme, og kattens bevegelser og oppførsel er spot on. Jeg kjenner flere med hund, og det samme kan sies om hundene i filmen.
Lemurer, store fugler og flodsvin ser jeg ikke like ofte i virkeligheten, men det er ingenting med dem som gjør at jeg tenker at det fremstår urealistisk. De mest eksotiske dyrene har filmskaperne studert i dyrehager, for å kunne gjøre de animerte rollefigurene så realistiske som mulig. Noe ekstra legges til mimikk og øyne, for å illustrere følelsene deres, men det er så godt balansert at det aldri føltes feil, selv om jeg la merke til det. Det skal også nevnes at dyrenes ansikt er noe karikerte fra før, som igjen passer den enkle animasjonsstilen godt.
Ett av temaene i filmen er samarbeid. Vi har et knippe dyr som vanligvis ikke har noe med hverandre å gjøre, og som kanskje til og med ville prøvd å jakte på hverandre i en annen situasjon. For å komme seg videre er de nødt til å samarbeide. Det er dét, eller mer katastrofe og en sikker død. Også her kommer det inn hint av menneskelige egenskaper, men ikke i en grad som ødelegger troverdigheten. I lys av dette ser jeg også at filmen snakker til oss mennesker, og verden i dag. Den blir særlig aktuell i disse dager, med fare for sprekker i avtaler og samarbeid mellom nasjoner og verdensdeler.
Det er lett å se for seg de veldig forskjellige dyrene, som veldig forskjellige mennesker som kommer fra veldig forskjellige steder, men som allikevel får til ting nettopp fordi de jobber sammen.
Animasjonene er som nevnt enkle, men du verden så sjarmerende og effektive! Alt er gjort animasjonsprogrammet Blender, som er et gratis, åpent kildeprogram. I seg selv veldig inspirerende, at å skape noe bra ikke handler om penger eller dyre verktøy. Naturligvis kan eksklusive verktøy være med på å forenkle prosessen, men til syvende og sist er det talent, drivkraft, hardt arbeid og vilje som er de viktigste verktøyene.
Flow stiller spørsmål og antyder gjennom dyrenes handlinger, og det nesten drømmeaktige landskapet de flyter gjennom. Filmen fremstår vellaget tvers gjennom, gjort med hjerte og engasjement. Den er nervepirrende og rørende på overflaten, og filosofisk og undrende under. Og det er heller ikke så ofte at man føler en ser noe som føles så nytt og friskt, som Flow gjør.
