Eventyret om Askepott og satiriske elementer blandes sammen i en herlig vågal og skrekkelig ærlig bodyhorror av sjeldent norsk merke. Etter sterk mottakelse på diverse filmfestivaler og rapporter om et sjokkert publikum, er Den stygge stesøsteren endelig klar for norske kinoer!
Sammen med sin yngre søster og strenge mor flytter Elvira fra Norge til en svensk adelsmann, som har en eneste datter – den smellvakre og bortskjemte Agnes. Samtidig dagdrømmer Elvira om den vakre prins Julian, en mann hun akter å gjøre absolutt alt for. Når prinsen en dag inviterer unge kvinner til et staselig ball, setter Elvira alle kluter til for å tilpasse seg kongerikets nådeløse idealer om skjønnhet.
Det som først starter som en outsiderhistorie om en stesøster som føler seg både mindre vakker og dårlig posisjonert til å kapre prinsens hjerte, utvikler seg i uventede retninger, samtidig som satiren og den mørke humoren over historien spriter filmen ytterligere opp.
Regien er ved langfilmdebutant Emilie Blichfeldt som virkelig gjør seg bemerket med det som er en grotesk beretning om skjønnhetsjag, desperasjon og total oppofring. I hovedrollen som den stygge stesøsteren Elvira står Lea Myren, kjent blant annet fra tv-serier som Jenter og Kids in Crime. Mot henne står Flo Fagerli (Tilt, Nr.24) som lillesøsteren Alma, Ane Dahl Torp er den strenge moren, mens Thea Sofie Loch Næss (La Palma, So Long, Marianne) er selveste «Askepott» i rollen som Agnes. Sistnevnte er dog altså ikke nødvendigvis hovedrollen denne gang, og måten historien gjør diverse twister og vridninger på mer kjente Askepott-beretninger, er noe av hovedårsaken til at dette blir veldig underholdende underveis.
Nå skal ikke det mest vesentlige og sentrale røpes her, men la oss bare si at vekten av empati svinger og varierer innad i denne sterkt kvinnedrevne familien, samt også for oss publikum. Hvem som nødvendigvis er skurken og helten her avhenger altså av flere ting, og utvikler seg ikke nødvendigvis slik man først tror. Det blir imidlertid ganske fort klart at regissør Blichfeldt, som også selv har skrevet manus, akter å både overraske og sjokkere oss underveis. Andelen skrekk, blod og gørr, gjør nemlig etter hvert at Den stygge stesøsteren utvikler seg til å bli en skikkelig bodyhorror, attpåtil også av skikkelig bra og ubehagelig sort.
Det er noe med at bildene, fotoet og lyden føles så ren, rå og brutal her, at man regelrett sitter og føler at man fysisk nesten kjenner skadene som påføres og kroppslidelsene som Elvira gjennomgår underveis. Denne råheten vil nok gjøre at fans av genren vil ta til seg dette med stor glede og glupskhet, samtidig som historien bringer kjent, kjær og veletablert tematikk på bordet også. For alle kan relatere seg til mye av det Elvira og de andre gjennomgår, og det påfallende feministiske over historien, gjør filmen enda mer “satt”, tydelig og hissig som filmatisk kunstuttrykk.
På godt og vondt, dette imidlertid. Den stygge stesøsteren er nemlig også såpass (over)tydelig i sin agenda, at den tidvis får noe banalt åpenbart over seg. Dette er også en film hvor mennene, dessverre igjen, fremstilles som stokk dumme og steinkåte, ja nærmest hele tiden. Prins Julian selv er intet unntak og har verken noen replikker eller blir skildret stort annet enn som pen og kjekk – et klassisk «objekt» som det er verdt å nærmest gå over lik for. Dette passer forsåvidt inn i satiren, absolutt, men akkurat som fjorårets The Substance også føltes litt vel lettvint på slike ting, oppleves også denne norske varianten litt det samme.
For ja… Den stygge stesøsteren kan så absolutt sammenliknes med fjorårets sjokkfilm og nybakte Oscar-vinner The Substance. Tematisk handler det om skjønnhet og jag etter anerkjennelse, mens man ofrer alt og alle på sin vei, koste hva det koste vil. Parallelt blir man ikke nødvendigvis noe bedre menneske på innsiden, og slik også Elisabeth Sparkle gradvis blir styggere og styggere, ja slik blir også Elvira dette, dessuten også i dobbel forstand.
Regissør Blichfeldts stil er en herlig kontrasterende en i mot settingen med middelaldersk, gotisk og klassisk gammeldags Askepott-stil. Med et moderne lydbilde og musikk, visualisert og regissert med grep som bryter sterkt med denne tidskoloritten, skapes en særegenhet som er utrolig kul, samt også gir filmen både tilsnitt av camp, popkultur og andre former for hyllest til genren. Opplevelsen for oss som publikum underveis, er altså en meget fysisk en, og det anbefales virkelig ikke å spise når man ser filmen.
Den stygge stesøsteren er i det hele tatt en uvanlig frisk, deilig, dristig og ekkel beretning man veldig sjelden ser på norsk film. At dette er en debut, gjør Blichfeldt dermed ekstra spennende for fremtiden. Her er det både kjønnsorganer i bildet, herlig mørk humor, satire, metaforer, og den nevnte blodige og vemmelige bodyhorroren underveis gjør filmen til en både fysisk og mental opplevelse. Skal man småpirke på noe, kan det være at dialogene går litt treigt og kunstig for seg, særlig i første del, mens slutten kommer veldig brått på før rulleteksten kommer. En slutt med mer kick i, hadde virkelig gjort denne filmen godt og passende.
Underveis sitter man og funderer over hvorfor ingen har tatt mer grotesk tak i alle disse gamle eventyrene fra blant andre Brødrene Grimm før. Det må jo ligge en gullgruve i det å eventuelt lage voksne, groteske filmer av slikt! Disney har glattet ut disse i snart hundre år nå, og tiden for å filmatisere dem slik de faktisk ble skrevet, burde være her for lengst. Den stygge stesøsteren er et veldig godt eksempel som sådan, og skal virkelig roses for å gjøre dette såpass friskt.
